Black metal – opprør, panikk og aksept

– Jeg tenker vi er veldig dumme hvis vi ignorerer denne historien. Black metal kan fortelle oss mye om hva det betyr å være norsk og hva musikk kan bety for samhold og for å uttrykke annerledeshet i samfunnet.

Black metal var ikke min musikk, men jeg var nær miljøet og skjønte at reaksjonene hadde noe med de sosiale forholdene i det samfunnet vi levde i å gjøre, forteller Nina Nielsen.
Black metal var ikke min musikk, men jeg var nær miljøet og skjønte at reaksjonene hadde noe med de sosiale forholdene i det samfunnet vi levde i å gjøre, forteller Nina Nielsen. Privat

Nina Nielsen arbeider med en doktorgradsavhandling om black metal ved Norges musikkhøgskole. Arbeidet er tverrfaglig og kan ha interesse for sosiologer, historikere, medievitere og musikologer, mener hun, men ikke bare for akademikere:

– Historien berører ting som alle kan kjenne seg igjen i eller relatere til og reflektere over. Jeg har lyst til å nå flere enn akademikere.

Musiker og akademiker

Nina Nielsen har en mangslungen bakgrunn. Hun er sanger og låtskriver. Fra Canada har hun en master i medievitenskap og en bachelor i fjernsynsproduksjon, litteratur og språk. Hun har studert komposisjon og musikkproduksjon ved Musikkonservatoriet i Stavanger, og hun har studert filosofi, idéhistorie og pedagogikk ved Universitetet i Oslo. Kjennskap til black metal har hun med seg fra barndommen.

– Jeg vokste opp i en liten bygd på Vestlandet. Noen vil kalle det et kristen-konformt miljø. Jeg vil ikke si det så ekstremt, men det var et kristent miljø. I tillegg var det en metal-kultur der, som bror min var en del av. Og det merket vi i det lille samfunnet som var der, at det var et stigma knyttet til den musikken, til det uttrykket og den estetikken, og til gutter med langt hår, selv om dette bare var tenåringsgutter. Når serien med kirkebranner startet, var det frykt i miljøet, husker jeg. Jeg fikk kommentarer på skolen, som «søster til Greven», og så videre. Selv fikk jeg en klassisk skolering innen musikk, så black metal var ikke min musikk, men jeg var nær miljøet og skjønte at reaksjonene hadde noe med de sosiale forholdene i det samfunnet vi levde i å gjøre. Jeg sang i kirken der, et helt annet repertoar enn det min bror ble stigmatisert for å lytte til. Hvordan musikk kan spille så ekstremt viktige roller bare i et lite lokalt miljø – og også på nasjonalt og internasjonalt nivå – det har jeg alltid vært interessert i siden den gang.

Hva er problemstillingen i ditt doktorgradsarbeid?

– Det jeg prøver å få frem er noe av ideologien som ligger bak både uttrykket i black metal og i medienes dekning av den. Det er ikke slik at black metal er et uttrykk og mediedekningen en respons på dette, men de to produserte hverandre, i stor grad. Og så prøver jeg å få en forståelse for hvordan den transformasjonen vi har sett kunne foregå. Hvordan kunne black metal gå fra å være en opprørskultur med ekstremt mye kontrovers rundt seg til å bli et kulturelt emblem, nesten, som vi løfter frem som kulturdiplomati internasjonalt, som eksemplarisk entreprenørskap, i dag?

Musikk og kriminalitet

På hvilken måte er forholdet mellom musikken og mediedekningen av den spesiell for black metal?

– Black metal har fått enormt mye mediedekning, og den har vært av en annen type enn det vi vanligvis ser av musikkdekning. Det var nyhetsdekning. Folk flest kjenner til black metal fra de tidlige dagene med kirkebranner og Varg Vikernes’ rettssak og selvmord og drap, kriminalitet som ble knyttet til miljøet. Det førte til det som i akademia ble kalt for moral panic. Hendelsene fikk også mye oppmerksomhet internasjonalt. Det jeg er interessert i, er nettopp de relasjonene black metal har til kulturen rundt seg: de sosiale, økonomiske og kulturelle forholdene som lå til grunn for musikken da den oppsto og det den senere gikk igjennom.

Mayhem_3.jpg
Det norske black metal-bandet Mayhem i 2008. Foto: Mayhem

Hva slags kontroverser var med på å prege black metal da den begynte å gjøre seg gjeldene på 90-tallet?

– Noe av den tidlige inspirasjonen til black metal kom fra England og fra punkkulturen. Der var det et sosialt opprør som lå til grunn, rett og slett en klassefight. Så det er jo én kontroversiell side av det. Og så var det disse kirkebrannene. Der tror jeg det er viktig å forstå at den satanismefortellingen som er formidlet, dels er oppfunnet av mediene. Når man snakker med black metal-artister i dag, så har de nok et mer sammensatt og nyansert bilde av sjangeren enn når de startet, men det handlet ikke om satanisme. Det var et opprør mot konformitet og særlig den konforme institusjonen som kirken var i Norge, vil nok mange si. Så det var ikke nødvendigvis det at de hatet kristendommen eller dyrket satan, men at de rett og slett var anti-konforme.

På hvilken måte er disse hendelsene knyttet til musikken?

– Mennesker som var involvert i musikkmiljøet, var også involvert i brannstiftelser. Så i den moralske panikken som spredte seg, tenkte man: Kan denne musikken forårsake voldelig oppførsel? Og det er et godt spørsmål. Én ting er å gi uttrykk for en ideologi gjennom musikk, noe annet er å bli fullstendig oppslukt at et image. Det er noe artister selv, blant andre Kjetil Manheim, tidligere medlem av bandet Mayhem, har pekt på som problematisk med subkulturelle miljø. Mye av dette handlet om performativitet: å kle seg opp i helt svarte klær og å stå og skrike på scenen over blast-beats. Det er jo oppføring. Og man satte i gang et handlingsmønster der man utfordret hverandre: Hvor ekstreme kan man bli? Hvor langt kan man gå i å realisere det som er uttrykt på scenen? Når kan du ta den performancen og gjøre den til virkelighet? Det er noe jeg lurer på. Jeg vet ikke hvor riktig en slik hypotese er, men det er noe jeg har lyst å se på. Og når en subkultur eller et musikkmiljø oppstår, så er det ikke bare noe som foregår på scenen. Det er noe man har med seg i hverdagslivet også. Det er et antrekk man går med, det er tatoveringer, man får kulturen under huden. Og noen av de som var involvert i for eksempel brannstiftelsene, egget nok hverandre nok opp til å se hvor virkelig uttrykket kunne bli. Kan man se på brannstiftelsene som en del av performancen, for eksempel?

Aggressivitet og ambivalens

I et essay på Ballade skriver du at det er mange som går med en følelse av ambivalens over å elske en musikk som for andre representerer en hatkultur. Hvordan forstår du denne ambivalensen?

– Den er noe av det jeg er interessert i. Hvordan lyttere eller fans forhandler mellom de polene: det at man liker musikken og finner noe godt i den, versus det at andre bruker musikken til et hatbudskap, for eksempel. Black metal-fans har virkelig fått lov til å reflektere over musikken de bruker og liker. De må tenke over hvorfor de gjør det og hva det betyr.

Vi må være forsiktige med å anta at musikk alltid er et gode, at musikk alltid skal ha en god funksjon

Jeg har hørt fans si at black metal er en vanskelig musikk å like, ikke på grunn av hvordan det låter, men på grunn av hva musikken kan representere for forskjellige folk.

Black metal-musikk skaper frykt og blir oppfattet som brutal og ekstrem i uttrykket. Kan du forstå det tiltrekkende ved dette?

– Ja, det kan jeg. Black metal er aggressiv, med blast-beats og harde trommer og et hardt uttrykk og skriking, og så videre. Vokalen er nesten utenomjordisk, det er nesten noe umenneskelig som kommer ut. Samtidig har black metal, for meg, flere nyanser og kontraster enn for eksempel death metal eller hard core i punken. For å forklare forskjellen mellom death metal og black metal, pleier jeg å si at death metal er en maskin, black metal er natur. Det mange artister i black metal gjør, er at de prøver å få frem de ekstreme sidene av naturen, ikke bare av den menneskelige naturen, men av naturen rundt oss. Den er ikke bare et vakkert, nasjonalromantisk landskap som er harmonisk og fullstendig godt, men den er brutal, det finnes mørke krefter, og denne dynamikken, denne ambivalensen, blir uttrykt i musikken. Hvis man begynner å lytte til black metal, så hører man mer og mer de forskjellige nyansene, det sarte og det sårbare som også finnes i musikken. Så er det noen teoretikere som mener at det aggressive uttrykket er en måte for mennesket å bearbeide og kjenne på raseri eller frustrasjon på. Jeg synes det er interessant, men også problematisk å se på musikken som katarsis, som en renselse. Jeg tenker at vi må være forsiktige med å anta at musikk alltid er et gode, at musikk alltid skal ha en god funksjon.

Skriver for å forstå

I et arbeid som dette, blir du konfrontert med handlinger og hendelser som alle mennesker har et moralsk forhold til. I hvilken grad kan du se distansert på dette?

– Jeg skriver ikke for å skape distanse. Jeg skriver for å prøve å forstå en del av norsk kulturhistorie og musikkhistorie, som jeg tenker er viktig for oss, for å forstå oss selv. Musikken hadde ikke blitt det den ble hvis den ikke hadde vært en del av den historien. Det var mye som skjedde akkurat da black metal oppsto i Norge og ble den scenen som det ble. Mediene var i ferd med å bli mer internasjonale, vi fikk flere kanaler, oljebransjen vokste, økonomien ble mer internasjonal. Når det skjer så store omveltninger på ganske kort tid, begynner man å se mer på seg selv, man utvikler en større bevissthet om hvem man er. Hva betyr nasjonen Norge? Hva er dette lille, provinsielle landet i nord? Og hva om man ikke passer inn i det? Kan man være noe annet enn det dette lille, konforme landet legger til rette for? Jeg tror ikke black metal-kulturen kunne oppstått uten en del av disse forholdene.

Er det mulig å høre på black metal og helt høre bort fra den samfunnsmessige responsen som ligger i musikken?

– Kan man høre på Mozart uten å tenke samfunn og kultur? All musikk ligger i en tradisjon og en kultur, og jo mer kjennskap man har til dette, jo flere assosiasjoner får man og jo større verdensbilde kommer ut av den musikken.

Hvilket forhold har du til musikken selv?

– Jeg synes det er vanskelig å snakke om black metal som én musikk eller én sjanger. Det er enkelte artister jeg synes lager veldig bra og spennende og innovativ musikk. Så er det mye jeg ikke er så interessert i. Men det jeg liker synes jeg har et rikt lydbilde med mange dynamiske, interessante elementer som man rett og slett ikke får noe annet sted. Men det er ikke nødvendigvis den musikken jeg ville sagt er meg eller min identitet. Samtidig vet jeg ikke om det er noen musikk jeg ville sagt det om. Hvis jeg setter på black metal, så er det av ganske andre grunner enn om jeg setter på Bach eller hva som helst annet.

Nina Nielsen.jpg
Nina Nielsen. Foto: Eva Michon

– Jeg synes det er vanskelig å snakke om black metal som én musikk eller én sjanger. Det er enkelte artister jeg synes lager veldig bra og spennende og innovativ musikk. Så er det mye jeg ikke er så interessert i. Men det jeg liker synes jeg har et rikt lydbilde med mange dynamiske, interessante elementer som man rett og slett ikke får noe annet sted. Men det er ikke nødvendigvis den musikken jeg ville sagt er meg eller min identitet. Samtidig vet jeg ikke om det er noen musikk jeg ville sagt det om. Hvis jeg setter på black metal, så er det av ganske andre grunner enn om jeg setter på Bach eller hva som helst annet.

Av hvilke grunner setter du på black metal?

– Man har mye forskjellig musikk, heldigvis, til mange forskjellige opplevelser og tider og rom i livet. Jo større mangfold man har, jo bedre. Jeg ser at mange tenker at man former en identitet ut ifra den musikken man spiller selv eller det miljøet man er en del av. Og spesielt med subkulturer kan man kjenne igjen folk som driver med det samme. Men så er det også mange som går mellom sjangrene, som går fra samtidsmusikk til black metal, til rock og pop og klassisk musikk. Den type eklektisk musikksmak og musikkbruk tror jeg vi kommer til å se mer av i fremtiden. Da blir det større aksept for alle typer musikk og mer interesse for å lytte til forskjellige typer musikk, inkludert black metal. Og da er det plutselig ingenting i veien for at man går fra barokk til black metal på samme kveld. 

Innsikt og erfaring

Hvordan vil du bruke deg selv som musiker i doktorgradsarbeidet?

– Jeg tror det er essensielt at man er musiker, og at man forstår musikk også som utøver. Man kan få en mye dypere lesning av musikken man lytter til ved å ha den erfaringen selv.

Hvilken vekt legger du på å kjenne black metal-miljøet?

– Det er en fordel. Det er viktig å være i kontakt og få tilgang. Om man trenger å være metal-artist selv, det vet jeg ikke. Det er en balansegang man hele tiden går som forsker: hvor involvert skal man være, hvor tett på skal man komme? Må man kunne spille disse gitarriffene eller tremoloriffene for å forstå musikken, eller kan man skjønne det uten å være den type musiker selv? Jeg tror man kan forstå forskjellige ting ved å være i forskjellige posisjoner. Man får forskjellige vinklinger inn på den måten.

I en artikkel i Klassekampen skriver du om mannsdominansen i black metal. Er det noe du går inn på i arbeidet?

– Ja, det er interessant. Det ekstremt maskuline uttrykket er en del av performancen, tenker jeg. Men når jeg snakker med artister, sier de kanskje nei, her er det både feminine og maskuline sider. Men hvorfor er det så bare menn på scenen? Og hvorfor ble det sånn? Noen har skrevet om dette som en tenårings-gutte-kultur, et sted der unge menn får utløp for følelser i et samfunn som ikke lenger skal være så maskulint. Det er ikke min teori, men jeg har også lyst til å se på den.

Internasjonalisering

Hvor står black metal i dag?

– En viktig ting som har skjedd med black metal og som har gjort at den har fått en helt annen status i Norge i dag, er den oppmerksomheten den har fått internasjonalt. Den er blitt et kultfenomen som selger dokumentarer internasjonalt og har fått et enormt platesalg. Når Cappelen Damm og Aschehoug gir ut black metal-fotobøker og selger dem internasjonalt, er sjangeren kommet inn hos kunsteliten i Norge. Den representerer noe ganske annet enn det den gjorde en gang. Og det har selvfølgelig med den transformasjonen som har skjedd å gjøre, kulturelt, med scenen, og med Norge. Og black metal-musikken har fått så mange former. Den har et rom i samtidsmusikken, et rom på den norske landsbygden og et rom hos kultureliten i Oslo, for eksempel.

Kanskje sjokkverdien var i veien

Hva betyr det når man snakker om true Norwegian black metal?

– True Norwegian black metal blir sett på som den mest autentiske black metal-sjangeren internasjonalt. En autentisitet som er knyttet til norskhet. Det er kanskje den internasjonale black metal-myten som lever sterkest i dag.

Hvilken autentisitet er det man tenker på her?

– Det er et av de spørsmålene jeg stiller. Hva betyr det? Og kan man høre autentisitet i musikk? I dag har black metal også fått en slags ny nasjonalromantikk, der de bruker gamle nasjonalromantiske symboler og folkemusikkinstrumenter. Etnisitet og religion og kulturhistorie, hva har det å si? Hva slags fortelling er det de prøver å fortelle gjennom det?

Stjerner og kollektiv

Det virker som om black metal-miljøet er et eget fellesskap. Hva er det som gjør en musiker eller et band til stjerner i dette kollektivet?

– Det er et inntrykk man får utenfra, at det er så kollektivt. Men jo mer man ser hvor mye forskjellig musikk det er, så ser man også at folk ikke nødvendigvis er fan av alle band bare fordi de liker black metal. Men samtidig: når man går på black metal-festival i Norge, så er det en følelse av fellesskap, nesten en familiær stemning der folk samles om band de er spesielt store fan av. Og så finnes det sterke figurer i miljøet som har en enormt stor respekt og fanskare. Det kan man alltid drøfte, hvorfor det er sånn, på samme måte som kan drøfte hvorfor andre stjerner blir stjerner. De lager kanskje ekstremt bra musikk, har troverdighet i uttrykket, noe autentisk. Det er jo alltid spørsmål man kan stille.

Hvordan er det å komme inn i black metal-miljøet?

– Jeg opplever at det er lett å komme inn, det er mye varme og det er bra mennesker og det er hjerterom og plass for annerledeshet, kanskje i større grad enn i mange andre musikalske miljøer. Kanskje dels på grunn av den historien de har vært gjennom. Det kan også være fordi det er en utskuddskultur i utgangspunktet, en scene som gav rom til mennesker som ikke følte seg hjemme i mainstream-kulturen.

Men er det kunst?

Når sjokkverdien har avtatt, hvilke verdier er da igjen?

– Kanskje sjokkverdien var i veien. Kanskje man ikke klarte å høre på musikken fordi man var så opptatt av alt det andre. Så hvem vet, kanskje kontroversen, selv om det ga mye oppmerksomhet og kanskje også solgte en del plater, lot musikken havne i bakgrunnen og gjorde at den ikke fikk den lyttingen som den krevde eller fortjente. At det er mer i denne musikken enn bare alt det som er rundt den.

Bruker du begrepet kunst når det gjelder black metal?

– Ja, det vil jeg si. Det er en kunstform i like stor grad som andre kunstformer. Men som man vil kunne si om alle typer musikkfestivaler, så er det bare noen øyeblikk med sterke kunstneriske opplevelser. Det inntrykket har jeg vel i alle sjangre og i alle de musikkstilene jeg opplever. Men er det kunstnere i black metal? Ja, det er det, i aller høyeste grad. Også noen veldig sterke kunstnere.

Først publisert på nettsidene til Norges musikkhøgskole.