Drømmelærerens engasjement

– Man må være våken og interessert i det elevene selv er opptatt av – og fra dette vekke interessen for andre ting, sier Jørgen Moltubak, som har skrevet to bøker om lærerrollen.

Jørgen Moltubak står bak bøkene «Gnistrende undervisning» og «Gnistrende samarbeid»
Jørgen Moltubak står bak bøkene «Gnistrende undervisning» og «Gnistrende samarbeid» Johanna Hanno

Jørgen Moltubak er litteraturviter, ungdomsskolelærer og næringsdrivende konsulent med egen litteraturskole. Han sitter i juryen for Kopinors pris for fabelaktig formidling og har siden 2015 utgitt to bøker om klasseledelse og skoleutvikling.

Fabelaktig formidling møtte ham i 2015, kort etter at han hadde utgitt den første boka, på fotballklubben Tempest i Oslo sentrum. Det var Jørgens Moltubak valg av ramme for intervjuet, da vi spurte om han hadde et stamsted. Det er utfordrende å finne parkering i sentrum denne dagen, og Jørgen og fotografen har alt rukket å gå for å ta portrettet når jeg ankommer. Straks etter er de der og setter seg ned ved bordet. De snakker fotball. Fotografen byr på kaffe og farris.

Hvorfor møtes vi her, Jørgen?

– Jo, i 2008 lette vi Moldesupportere etter et sted å se hjemmekamper på, og så var det en som kjente en som jobbet her – så da ble til at det var hit vi gikk, og nå har vi etablert et miljø og er vi en stor gruppe supportere som treffes jevnlig. Tornekrattet heter Moldesupportene, og vi er Tornekrattet øst. I fjor, da ble det baluba: En fra Oslomiljøet ble valgt til leder i supporterklubben i Molde, men …

Mannen snakker fortere enn jeg kan notere. Han fortsetter uanfektet:

– Relevansen her er hva engasjement kan utrette. Noen tok et initiativ og så har det vokst og blitt til et stort miljø – selv for tilreisende. Man trenger ikke være mange for å skape endring, en håndfull personer kan skape stor endring, bare man er engasjert nok.

Det å lage en undervisningstime er en skapende virksomhet – nærmest som en kunstart.

Du høres ikke mye ut som om du kommer fra Vestlandet?

– Jeg har flyttet omkring. Foreldrene mine fikk jobber i Romsdal og jeg bodde en tid på Vestnes utenfor Molde, slik ble jeg supporter. Det var på cupfinalen i 1982, jeg var ti år gammel. Molde tapte 3–2. Se saken på nettsiden min som jeg har skrevet om dette, skyter han inn. – Molde er det laget som har flest andreplaser. Da de var på topp var det Rosenborg som vant alt!

Andreplasser. Jeg syns det er en sympatisk grunn til å bli supporter. Selv er jeg vokst opp i Rosenborg-land.

Fotball og litteratur – kultur, identitet og historie, det er noe som opptar deg?

– Det er sammenhenger her, jo. Boka om Zlatan har fått mange til å lese. Fellesnevneren er engasjement og lidenskap, det at man er opptatt av noe. Så lenge man har et engasjement så kan dette brukes til noe utover det man er opptatt av her og nå. Etter at jeg så den matchen da jeg var ti år leste jeg boka til Kjell Kaspersen I skuddet og Jon Haalands bok Tommy, om Tom Lund. Det vekket leselysten i meg. Om du kopler disse to tingene sammen – fotballentusiasmen og leseinteressen – med det å være lærer, gjør det at engasjementet smitter over på elevene og vise versa. Møtene med ungdommenes erfaringer og den voksnes respons på dem er viktig. Man må være våken og interessert i det elevene selv er opptatt av – og fra dette vekke interessen for andre ting.

Spiller du selv?

– Innebandy, og jeg løper mye. Jeg har også begynt å padle kajakk.

Jeg ser for meg at Jørgen raskt kan bli en av disse som snart heller padler inn til byen fra Nesodden enn å ta ferga. Om han bare blir engasjert nok.

– Hvilke sammenhenger ser du mellom trening og kreativitet – kropp, lek og intellekt?

– Det å lage en undervisningstime er en skapende virksomhet – nærmest som en kunstart. Det å bruke kroppen utløser kreativitet. En mattelærer jeg kjenner bruker chi gong, jeg bruker «hode, skulder, kne og tå». I boka mi er det et eget kapittel som handler om mindfulness. Man må åpne opp dørene og få bevegelse inn. Det er i dag et kunstig skille mellom kroppsarbeid og intellektuelt arbeid – det ene har større status enn det andre. Skriving er kroppsarbeid – du bruker hjernen og hånden. Det samme gjelder for en snekker – du må ha estetisk sans, må kunne veie og måle etc. Hva vil det gi av gevinster om vi klarer å viske ut dette skillet? Jo, det ville løfte de elevene som i dag skårer dårlig fordi de blir målt etter akademiske standarder.

Hovedmetaforen er radiobiler i tivoli.

– Boka di, ja – det er jo derfor vi er her. Gnistrende undervisning heter den ...

– Det skal gnistre, ja. Det er ikke nødvendigvis læreren som skal gnistre, men undervisningen. Hovedmetaforen er radiobiler i tivoli. Jeg bruker det om et pedagogisk vellykket opplegg: Man legger til rette, så får barna kjøre selv, kollidere selv. Når det går som heftigst for seg gnistrer det oppunder taket! Læreren skal ikke styre for mye, snarere veilede. Elevene lærer ved å erfare først. Jeg bruker mye metaforer og bilder, bruker min litteraturviter–bakgrunn. Skolen er radikalt forandret siden vi var barn, for læreren er ikke den som vet mest lenger. Alle har tilgang til kunnskap, men læreren må fasilitere læringsprosesser: Det å skape innsikt er viktigere enn å presentere informasjon. I en religionstime jeg hadde, sattet jeg opp ti viktige datoer i kristendommens histore, og spurte hvorfor disse er viktige. Alle elevene klarte å finne data, men ingen av dem kunne svare på hvorfor de var viktige. Her er det læreren kommer inn i bildet og gir uvurderlig støtte til refleksjon og kildekritikk.

Jørgen_nærbilde.jpg
Jørgen Moltubak er like engasjert enten han snakker om undervisning, litteratur eller fotball. Foto: Johanna Hanno

Jeg sier jeg må ha ett minutts snakkepause for å få ned de siste poengene hans i maskinen. Fotografen tar over og kommenterer samtalen. Læreren sperrer plutselig opp øynene slik at pannen krøller seg i bølgende rynker og bykser plutselig helt fram i stolen:

– Jeg har lest en bok i høst som har endret mitt syn på de stille elevene: Stille – den om de introverte sidene. Nå sier jeg til de stille elevene: – Så bra at du tenker deg ordentlig om før du snakker, det er kjempefint!

Fotografen skyter inn at hun har hørt at introverte personer ofte sitter litt framoverlent, eller i all fall fremst på stolen. Det har Jørgen også hørt. De nikker begge ettertenksomt.

– Erna Solberg har omtalt deg som drømmelærer – hva er det du har gjort som får henne til å si noe slik?

– Historien er basert på en elev som valgte meg og ville fortelle om meg – som en lærer som hadde betydd noe. Som lærer kan man påvirke enkeltelevers liv. For denne eleven handlet det om skriveglede. Erna Solberg etterlyste historier, via Facebook, om spesielle elev–lærerrelasjoner – om «drømmelærere». Vi ble invitert til Stortinget og snakket skole. Erna spurte meg og eleven om hvordan vi jobbet. Da vi skulle gå sa Erna at hun kom til å bruke noe av samtalen i landsmøtetalen. Jeg ble satt ut. Jeg ble jo selvsagt stolt, men samtidig er det for mye snakk om superlærere og drømmelærere, for det det handler om er hardt arbeid hver eneste dag. Som i fotball er det team work. Lærere som spiller på lag har mye større sjanser for å lykkes enn de som jobber en og en. Dessuten: Ingen er drømmelærer for alle elevene.

Det er for mye snakk om superlærere og drømmelærere.

– Man må spille på lag med elevene sine, fortsetter Jørgen. – Man coacher elevene, man skal være deres hjelper ut i voksenlivet – det er en viktig del av det jeg kaller klasseledelse. Jeg bruker begrepet lærende organisasjon, distribuert ledelse – du sitter ikke på all makten selv, men trener ledere i klassen og man trener også den enkelte til å lede seg selv. Mange snakker om å bekjempe uro, mens jeg tenker på det som: Hvordan skape fantastisk undervisning? Det handler om å skape et positivt gruppepress der idealet er å jobbe med de positive prosessene som er på gang i klassen.

– Boka du har skrevet inneholder tips og triks for klasseledelse. Om du skulle trekke fram de tre tøffeste tipsene, hvilke skulle det være?

– Kan jeg ikke få flere enn tre, hva med fem?

Han mangler ikke ord, denne mannen. Kledelig ubeskjedent fortsetter han:

– Jeg tar de fem tipsene du får på mail dersom du kontakter meg på nettsida mi: 1. Hvis du vil at elevene skal rekke opp hånda, rekk opp hånda selv. Da skaper du et konsistent inntrykk som er lett å kopiere. 2. Om du kommer inn i et bråkete rom, så snakk med lav stemme, eller hvisk, da vil alle vende seg mot deg for å høre hva du sier. Jørgen stopper opp. Han famler litt, kommer ikke på det neste tipset, eller det etter der igjen. – Men nummer fem husker jeg: Det viktigste læremiddelet er deg selv. Ta vare på eget engasjement og overskudd – la en tur på spa eller jogging fungere som oppladning til videre arbeid. Å ta vare på seg selv er en viktig del av det å være lærer.

– Det virker som om gode råd ikke behøver være så dyre, slik du ser det. Hva vil kunnskapsdeling si for deg?

– Deling… Kunnskap vokser når den deles, læring er noe vi gjør sammen, vi forsker sammen. Det er viktig å se dette poenget. En av disse TED Talks på ted.com – der forteller Sir Ken Robinson om hvordan skolesamfunnet er modellert etter 1800–tallets industrisamfunn. Lite er forandret i skolen siden den gang, men vi skal i dag lage en skole for mennesker som skal ut i arbeid i 2030! Vi kan ikke forsette å jobbe som om vi lever i 1950. Man må ha 100 årsprespektiv på det man gjør når man jobber som lærer. Generasjoner blir formet i skolesystemet, det er en så viktig jobb.

– Du oppfordrer elevene til å sende tekster ut i samfunnet. Hvordan tror du det påvirker dem å se sine meninger på trykk?

– Veldig glad for det spørsmålet! Unnskyld nå ble jeg – fotball igjen – hvem er det som spiller egentlig? Forfatterene ser mot skjermen, drikker av farrisen. Så er han tilbake igjen:

– Elever skal ikke skrive tekster for at læreren skal sette karakter: Tekster skal nå fram til en leser på ordentlig, vi skal ikke skrive for skrivebordsskuffen. Når eleven ser at det vi driver med har relevans, blir det de gjør viktig. Jeg sa en gang til en elev at dersom han sendte det han skrev til lokalavisa – han ønsket å endre basket–tidene – og fikk gjennomslag, så skulle han få seks. Han jobbet mye med teksten, og innlegget ble bra – tidene ble endret. Slike opplevelser er viktige erfaringer for elevene.

Det handler om at vi må få alle elevene med, alle.

– Klisjeen er at norsklæreren er en som finner feil, men læreren skal heller være en medskaper. Lærere som skriver selv, som kjenner skriveprosessen fra innsiden, har mer å spille på enn de som bare leter etter feil. Jeg hadde selv en drømmelærer – hun skrev og var selv publisert. Hun viste meg tekster som åpnet opp for meg. Mange er blitt utsatt for rødpenn-problematikken og har utviklet skrivesperre. I mine skrivekurs jobber jeg med trygghet, slik at folk skal forstå at det er helt ok å gjøre feil.

– Hvordan kombinerer man det å skrive med det å være i full jobb?

– Jeg har en skrivevenn i LA, hun anbefalte meg å begynne skrive om morgenen. Jeg skrev fra halv seks til sju hver morgen. Slik ble boka til. Det gir så mye energi å føle at man stiller på jobb klokka åtte og at man alt har gjort noe viktig for seg selv. Første setningen i boken min, vil du ha den? Jørgen lener seg entusiastisk fram, venter på mitt bifall. Jeg nikker.

– Med denne boken vil jeg starte en revolusjon, sier han med glimt i øyet.

– Hvilken revolusjon er det du vil du starte? smiler jeg.

– Nei, det står det om i boken! sier han og lener seg tilbake i stolen – men det handler om at vi må få alle elevene med, alle. 

Før jeg rekker å søke opp siden har Jørgen sendt meg en e–post med de to tipsene han ikke husket:3. Bruk kartleggende spørsmål når du vil finne ut hvor mye elevene kan om et emne: – Kan alle som er sikre på svaret, rekke opp hånda? 4. Om du hilser på alle elevene og veksler noen ord med dem i det de kommer inn i klasserommet blir det til tusenvis av små møter i løpet av skoleåret, og et godt fundament for relasjonsbygging.