Fargelagt flukt

Han vandret fra Kurdistan til Iran om somrene for å tjene penger til kunststudiet, før han flyktet til fots til Europa. Nå står det bare en rød varseltrekant mellom din skole og Shwan Dler Qaradakis animerte livshistorie.

– Men hvor skal faretrekanten stå, da?

Shwan Dler Qaradaki har nettopp strøket til teoriprøven for sertifikatet, klasse B. Det gikk strålende fram til spørsmålet om røde varseltrekanter ved uhell. Å flykte til fots fra Suleimani til Nederland, og komme seg videre til Oslo, det klarte han godt. Han lærte seg snart norsk, flytende, og tok en mastergrad i billedkunst ved Kunsthøyskolen i Oslo. Nå får han oppdrag gjennom Den kulturelle Skolesekken, som han helst skulle hatt bil til.

– Du vet at du kan prøve igjen?

– Ja, men jeg må vente to uker!

Siden han ble født i 1977, har Shwan levd i uro. Som barn har han flyktet fra Saddams angrep på hjembyen, som ungdom vandret til fots på leit etter savnede brødre, og også vandret i dageveis for å krysse grensen til Iran, hvor han jobbet for å tjene penger til kunststudiene. Kanskje var det derfor han klarte den over to år lange flukten til Europa. Nå flyr han land og strand rundt med Den kulturelle Skolesekken, med tre halvtimeslange animasjonsfilmer. Filmene, som han har laget sammen med kunstner Kate Pendry, er en tegnet versjon av krigene i Kurdistan, om flukten, og om noe av det vanskeligste: Ventetiden mens asylsøknad blir behandlet. Han maler på fotografier, og forteller virkelige og sterke historier på en paradoksalt pen og fengende måte. Slik når Shwan særlig ungdom og unge voksne med et tungt og komplisert stoff:

Der er han!

Tilbake til 1982. Shwan er fem år gammel, og midt i en søskenflokk på ti. Han bor mellom Iran og Irak, og vokser opp mellom kriger; mellom Golfkrigen, borgerkrig, Irakkrigen. Sterke krefter ønsker Kurdistan som en selvstendig stat.

I 1979 begynner en kurdisk minirevolusjon. Kurdere ønsker selvstendighet fra Irak. Geriljasoldater kjemper harde kamper, i et landskap som kurdere kjenner bedre enn noen andre: I bratte, øde fjellområder i Nord-Irak, der jobber geriljasoldater for moderlandet sitt. Blant disse er Shwans eldste bror Jamal. Han er Peshmerga (geriljasoldat) i fjellene fra 1979 og ut 1982.

Nye og større uroligheter begynner når Shwan er 11-12. Irakkrigen! Shwan våkner til lyden av flyalarm. På et minutt er familien Qaradaki i bomberommet. De kan veien som i blinde. De er redde. Ikke for bombing, men for livet til nest eldste bror, Kamal. Han har blitt tvunget i krigen, til å kjempe på diktator Husseins side. Shwan og familien fanger opp et rykte: Kamal er død! Alarmen durer. Adrenalinet pumper.

Men byen blir ikke bombet, ikke denne gangen heller. Men - Kamal er død. Moren synger sørgeviser til aften. Hun gråter om dagen. Det blir verre: Saddam angriper Suleimani. Familien blir drevet på flukt. De er i en flyktningeleir når et kjent ansikt en dag dukker opp:

«Kamal! Shit, der er han!» sier Shwan. Storebroren er ikke død, han lever. Han har flyktet fra Saddam! Kamal flyktet til fots, og vandret fra Sør-Irak, gjennom hele landet, på leit etter familien sin.

Og alt dette skjer før Shwan har kommet så langt som til puberteten. Når han nå besøker videregående skoler i Norge, presenterer han seg selv som «krigskjenner». Han advarer elever om at filmen de ser er basert på sannhet, og ikke er fiksjon.

– Jeg konfronterer nok elevene med en bitter sannhet: Mennesker kommer til å møte veggen en eller flere ganger i løpet av livet. Men det er mulig å reise seg opp igjen. Jeg bruker filmene mine som et grunnlag for å snakke om – og praktisere kommunikasjon mellom mennesker, sier Shwan.

bilde_(1)_1.JPG
Shwan Dler Qaradaki reiser Norge rundt med animasjonsfilmene sine om flukten fra Irak. Foto: Mette Karlsvik

Salte kyss

Shwan har nemlig ikke bare erfart sterke ting. Han kan formidle det – visuelt. Allerede fra før han kunne norsk, fortalte Shwan historien om flukten sin. Han gjorde det med bilder. Stilen hans med maling over fotografi, er særegen. Bildene blir digitalt behandlet, og Shwan har satt illustrasjoner sammen til narrativ; filmen. I 2012 fikk han Skien Kommunes ettårige arbeidsstipend, med tilhørende atelier. Samme år fikk han oppholdstillatelse i Norge, og året etterpå toårig arbeidsstipend som kunstner. Nå bor han på Linderud med kjæreste og en liten sønn, går daglig til atelieret sitt på Sagene, og reiser fra Svalbard ungdomsskole i nord, til skoler helt sør i Norge, med filmene Salte kyss.

– Vi er i en posisjon i dag hvor vi kan sette oss ned og huske. Hva gjør minner med oss? Det er noe av det jeg ser på som kunstner, sier han.

Shwan møter meg på Torshov, og vi vurderer en restaurant som heter Grisen.

– Du liker deg kanskje ikke så godt her, spør jeg muslimen. Jo, jo, det går greit, sier Shwan. Han leter en stund, men finner tilslutt noe som ikke er svinekjøtt. Han er ikke veldig religiøs, men er muslim på måten som jeg er kristen: Vi følger noen tradisjoner, og er uunngåelig formet av kulturen. Han bestiller seg en pils, tar en god slurk, og kommer av en eller annen grunn i tanker om baklavaen som kjæresten lagde til han i går.

– Jeg er så glad i søtt, skjønner du, sier han, og ler høyt. Salte kyss kan ha blitt til søte kyss. Shwan har levd på kunstnerstipend de siste årene, og får andre former for tillit fra kunstmiljøet. Han sitter blant annet i juryen for høstutstillingen. Shwan har alltid så mye glede og overskudd å gi, til de rundt. Men jeg vet ikke om det er fordi han vil være grei, for ikke å belaste meg med tunge ting.

– Du kan spørre om alt du vil! Jeg sier ifra om det blir for vanskelig.

– Er du sikker?

– Jeg sa ifra til en NRK-journalist som ble for privat, for snart, sier Shwan. Han snakker mitt språk. Ikke bare norsk, men stammespråket «ytringsfrihetsspørsmål». Han er over gjennomsnittet glad i demokrati. At Shwan er så snart og så godt integrert i Norge, virker unikt. Shwan er ikke engang førti år. Men minnet er tettpakket. Hver historie han drar opp, drar med seg nye minner. Fritt ord støttet produksjonen av filmen Salte kyss. Det er en animert fortelling om flukten fra Suleimani til Norge. Mens han lagde denne, presset oppfølgere seg på.

Iran var rikere enn Nord-Irak på nittitallet. Shwan går til Iran mellom hvert skoleår for å jobbe som bærplukker, lagerarbeider, hva han enn får av ulovlig, men relativt godt betalt arbeid. Kunststudiet er dyrt. Hvorfra kom idéen om dette studiet?

– Jamal var så god til å tegne. Jeg begynte med å kopiere ham. Senere, på barne- og ungdomsskolen, kopierte vi portretter av Saddam Hussein. Gang på gang på gang, forteller Shwan, som muligens fikk ta humane fag fordi foreldrene hadde nok med to sønner i felten, i krigen.

Situasjonen tilspisser seg i irakisk Kurdistan. Under det siste året på kunstskolen i Suleimani, planlegger Shwan flukten. Når eksamen er tatt, flykter han, til fots, vestover. Han får støtte fra Kamal. Støtten er moralsk. Den motiverer Shwan. Men også pengene som Shwan får fra Kamal gjør det mulig for ham å komme seg til Europa.

– Men samtidig sa brødrene mine at jeg skulle bruke tiden min mer fornuftig, og mente at jeg skulle bli lege. Faren min sa: «Søk ikke kunstskole! Søk politiskole!» Men jeg ville ta kunst, sier han. I Norge er Kunstakademiet et nåløye som de færreste kommer gjennom. Shwan kom inn på masterstudiet.

– I Kurdistan blir det mye fokus på at man skal kunne håndverket, sier Shwan.

Målet nådd

Da de tre Salte Kyss-filmene var ferdige, holdt Spriten Kunsthall i Skien utstilling. Shwans filmer og bilder ble vist. Kate Pendry holdt en tale ved åpningen, og Shwan ble intervjuet om kunstnerskapet sitt i kunsthallen. Han hadde klart å etablere seg som kunstner i Norge.

– Bildene dine er kontrastfulle. Fabelen kan være dødsalvorlig. Formen kan være lys. Det er humor der.

– Jeg ser livet mitt nå i kontrast med all ventetiden jeg har hatt. Først brukte jeg 2 1/2 år for å komme til Norge. Da jeg først kom hit, fryktet jeg hele tiden at politiet skulle dukke opp og ta meg herfra. Jeg har tenkt at turen tilbake ville ta like lang tid. Hvordan skal jeg da klare å dra derfra.

– I arbeidet med Salte Kyss har jeg vært opptatt av ikke å søke medlidenhet. Mange har opplevd verre ting enn meg.

– Hva ville du da, med filmene?

– Jeg ville gjøre verden til en litt bedre plass å være i.

Ikke minst har Shwan nå lært at varselstrekanten, ifølge veitrafikkloven, skal stå minst 150 meter før kjøretøyet. Klarer han førerprøven i neste runde, rekker han enda flere skolebesøk på en sesong. Kanskje kommer han til skolen din.

Les mer om Shwan Dler Qaradaki på www.qaradaki.com