«Fifty ways to leave your lover» – eller kunsten å se egenart

Litteraturtolking og skriving må være mer enn å telle virkemidler, mener litteraturkritiker og norsklærer Gro Jørstad Nilsen. Les hvordan hun lærer elever å skjønne, vurdere og skape kunst.

Gro Jørstad Nilsen er litteraturkritiker i Bergens Tidende og norsklærer.
Gro Jørstad Nilsen er litteraturkritiker i Bergens Tidende og norsklærer. Vibeke Røgler, Foreningen !les

Teksten er en redigert versjon av et foredrag Gro Jørstad Nilsen holdt ved jubileumsseminaret Foreningen !les arrangerte i 2015 i forbindelse med at Ungdommens kritikerpris var10 år.

I låten «Fifty ways to leave your lover» synger Paul Simon om femti ulike måter å forlate kjæresten på. Det kan være et bilde på hva kunst er, nemlig egenartete uttrykk for en allmenn tematikk, i denne sammenhengen å bryte et kjærlighetsforhold.

Når jeg sier til elevene mine at alle kan bli gud i sitt eget fiktive univers, så skvetter de til. Og når jeg i tillegg sier at det i fiktive univers ikke handler om å gjøre rett eller feil, at det faktisk ikke går an å gjøre feil, så opplever jeg at elevene hører på meg med en viss skepsis, noe jeg ikke synes er det minste rart. Mål- og virkemiddel-tankegangen åpner nemlig opp for at norsklærere enkelt kan drive opptelling av hvor mange virkemidler eleven er i stand til å identifisere, og om de bruker rett eller feil fagbegreper om dem. Begrepet virkemiddel gir altså en metode hvor man kan måle og tallfeste «kunnskap», en kvantifiseringsmetode som står temmelig fjernt fra betraktninger rundt kunst og estetikk. 

Målet med et dikt?                                                         

Men litteraturens og kunstens måte å være i verden på passer ikke uten videre inn i New Public Management-språket som dominerer i det offentlige, hvor tankegang og begrepsapparat tilhører en målstyringsideologi. Er det for eksempel mulig å gi et klart svar på hva som er målet med et dikt? Enhver norsklærer vet selvsagt at et dikt som er godt nok til å stå i en lærebok er et dikt som må fortolkes.

For å finne dette målet, som i spesielt dikt kan være både tvetydig og flertydig, bruker man begrepet virkemidler. Det er et diffust begrep som kan bety alt og ingenting, siden hva som defineres som et virkemiddel jo kommer an på målet.

Når det gjelder estetiske uttrykk innenfor alle kunstformer, kan målet rett og slett være å lage kunst av høyest mulig kvalitet. Noe polemisk og spissformulert sagt, så kan det virke som begrepet «virkemiddel» impliserer at «målet» med teksten er et sentralt budskap. Problemet med kunst som har et klart mål er at det like gjerne kan være tekster av dårlig kvalitet. Samtidig kan mål-middel-diskursen favorisere budskapsorientert kunst i stedet for å skape forståelse for kunstens egenart.

Skaperglede

Alle kunstverk forholder seg på en eller annen måte til virkeligheten slik vi kjenner den fra vår daglige omgang med nevnte verden. Virkemiddel-tankegangen er langt mindre åpen for at et kunstverk, i tillegg til å si noe om den ytre verden, også en verden skapt av en kunstner.  Skaperen av et fiktivt univers kan sidestilles med en Gud, for innenfor det fiktive universet er det forfatteren som har all makt over det som skjer og det som skal komme.

Hvis forfatteren er Gud og Gud/forfatteren skaper verden, er da denne verden et mål eller middel? Nå står vi i fare for å havne inn i metafysikkens spekulative verden, men i stedet for å gå dit, så kan vi snu på flisa og si at hva enn målet er med vår jordiske eksistens, så er det et faktum at skaperglede, altså det å lage fiktive og symbolske universer er et fellestrekk mellom oss mennesker, og er noe vi har holdt på med siden tidenes morgen. Vi skaper fordi vi er mennesker, det er en del av vårt vesen rett og slett.

Et begrep som virkemiddel synes å forkludre en slik elementær innsikt. Ett av flere problematiske sider ved et funksjonalistisk kunstsyn er at det lukker for mer kroppslige, erfaringsnære og intuitive måter å oppfatte og vurdere kunst på. Kunst appellerer nemlig til langt flere sider hos mennesket enn til intellektet.

Finnes det bedre måter å nærme seg kunst på, som skaper forståelse for at det er en skapt verden vi har med å gjøre? Det enkleste er alltid det beste, heter det. Når det kommer til fiktive universer skapt av forfatter-guder, hvor alt er teoretisk mulig, så kan man begynne med å formidle at denne posisjonen ikke er forbeholdt noen få, utvalgte. Enhver som kan lese og skrive har mulighet til å dikte opp sitt eget fiktive univers. Det er et privilegium vi har i egenskap av å være mennesker. Å formidle at forfatter-gud posisjonen er tilgjengelig for enhver gjør at avstanden mellom kunst som noe opphøyd, som ikke har noe med en selv å gjøre og ens egen trivielle virkelighet, blir mindre. Vi kan alle bli forfattere.

Kunst krever forståelse av komposisjon

Jeg drister meg til å påstå at alle kunstnere har som sitt fremste mål å lage best mulig kunst, altså at kvalitet er det primære i skapelsesprosessen. Og i skolesammenheng er det sørgelig lite rom for trene seg på å gjøre estetiske vurderinger. Når jeg sier til elevene at ingenting er feil, så betyr ikke det at alt er rett, men at kunstnerisk virksomhet og bedømmelse av kunstverk handler om å kunne skille mellom godt og dårlig, og om å kunne argumentere for hvorfor noe holder mål, mens annet faller igjennom.

Hvordan skal en så gå frem for å trene opp evnen til å vurdere kvalitet på egne og andres estetiske uttrykk? Da må man ha klart for seg hva som trengs av byggestener, eller komposisjonselementer, innenfor hver kunstart.

Noe må skje med noen et sted.

Det er ikke så veldig mange slike byggestener, faktisk kan de oppsummeres i en setning. I følge litteraturprofessor Jakob Lothe i boken «Fiksjon og film» er den grunnleggende definisjonen på en narrativ fortelling at: «noe må skje med noen et sted.» Den setningen definerer et fiktivt univers med en narrativ struktur. Et fjerde elementet, som skiller et filmunivers fra et romanunivers, er selve det materialet kunstneren har til rådighet til utforme sitt univers: Språket. Nærmere bestemt språkets billedskapende evne, som er assosiativt og metaforisk.  Det litterære språkets billedskapende kraft er langt mer enn et virkemiddel, det er en forutsetning for at litteratur blir til kunst.

Går vi tilbake til de «Fifty ways to leave your lover», så er det språket som skaper variasjon i måtene man kan forlate sin kjæreste på. Paul Simon har dermed forstått noe vesentlig ved alle kunstneriske uttrykk, nemlig at det er måten byggesteinene brukes på som er interessante, og at alle de femti måtene man kan forlate sin kjæreste på er selvstendig kunstneriske uttrykk.

Tolkning versus vurdering

Spørsmålet er ikke om det er noen feil måte å forlate sin kjæreste på, men om noen av de femti måtene fremstår som bedre enn andre. En viktig forskjell mellom det å tolke og det å vurdere de estetiske kvalitetene i en tekst ligger i at sistnevnte, altså vurderingen krever kritisk refleksjon og et sett av kriterier. Tolkning bygger derimot på «nøytral» analyse, der man i størst mulig grad forsøker å fastslå virkemidlenes betydning for helheten, eller «målet» som det blir kalt. Man tilstreber en form for vitenskapelig objektivitet, som står i motsetning til den subjektive domsavsigelsen.

Vurderingen av hvorvidt forfatternes bruk av komposisjonselementer er god eller dårlig krever at man gir slipp på idéen om at det finnes en slags mal som svever over kunstverkene og som all kunst kan måles mot. Betyr det at alt er subjektivt og opptil hver enkelt å synse i vei i stedet for å tolke og analysere?

Både ja og nei. Personlig synes jeg faktisk elevene godt kan vurdere hvorvidt de mener kvaliteten på utvalgte bøker er god nok hvis de er i stand til å argumentere skikkelig for hver enkelt tekst sin svakhet og styrke. Men heldigvis står dannelsesaspektet fortsatt sterkt i norskfaget, og jeg synes det å stifte bekjentskap med utvalgte verker fra litteraturhistorien er et mål i seg selv.

Eleven som kunstner

Jeg nevnte tidligere at elevene skvatt når jeg sa at ingenting er feil i et fiktivt univers og at alle kan være forfattere. Det er det flere enn jeg som mener. I norskfaget er det mulig å skrive kreative tekster som eksamensbesvarelser. I stedet for den analyserende tolkende akademikeren kan eleven altså velge å være kunstner på eksamen. Og ikke bare det. De blir gitt en karakter, deres kunstneriske arbeid gjennomgår med andre ord en kvalitetsvurdering ut fra kriterier om det er godt eller dårlig arbeid.

Med andre ord, så forutsetter man i utdanningssystemet at noen elever er bedre enn andre til å fremstille «noe skjer med noen et sted». Videre så forutsetter det at man mener at elevene faktisk besitter et kritisk vurderingsevne som gjør at de kan skille mellom god og dårlig bruk av byggesteiner når de selv skriver.

Spørsmålet er om fokus på virkemidler og tolkning er for stor. Hvis så, vil konsekvensen være at de mangler trening i å vurdere kvalitet, både i egne og andres kunstverk. Da blir de mindre i stand til å se svakheter i egne tekster og skriver dårligere. Det håndverksmessige, altså tekniske sidene for å få til gode tekster krever praktisk erfaring. For å bli en god utøvende kunstner må man øve, og det gjelder alle former for kunst.

Konkretisering av teorien

Det hender jeg også holder kurs i kreativ skriving. Min erfaring er at elevene faktisk har en velutviklet kritisk sans. De kan fint bedømme kvaliteten på egne og medelevers tekster. De har med andre ord allerede en mer intuitiv forståelse for kvalitet, en slags «taus kunnskap» som burde verdsettes i langt større grad i skolesammenheng.

For å trene opp elevenes forståelse av at kunst og litteratur representerer ulike måter å bruke de samme byggesteinene på pleier jeg å gi dem en skriveøvelse som tar utgangspunkt i verdens korteste fortelling: «Katten fanger musen.»

Verdens korteste fortelling: Katten fanger musen.

Elevene får altså i oppgave å skrive en versjon av en fortelling som allerede er fortalt. Før de går i gang minner jeg dem på hvilke variasjonsmuligheter som finnes og hvilke valg de må ta. For eksempel byggestein handling: Skal de velge å skildre bare et utsnitt av det som foregår, eller hele forløpet? Skal de fokusere på detaljer, som klør, eller skildre bevegelsene til dyrene? Når de gjelder personer: Skal de fortelle fra kattens eller musens synsvinkel, eller velge en flue på veggen perspektiv uten tankereferat eller en allvitende forteller? Når det gjelder rom-elementet, skjer jakten ute eller inne, og hva har valget av rom å si for hvordan fortellingen kan fortelles? Hvert valg har konsekvenser for måten den fortelles på, valgene former det estetiske uttrykket.

Det fine med denne skriveøvelsen er at den fungerer som konkretisering av et teoretisk poeng. Nemlig at selv om forfatterelevene forteller den samme historien, så har hver versjon sin egenart. Når jeg sier til elevene at vi kommer til å få like mange versjoner av «katten fanger musa» som det er elever i klassen, så pleier de ikke å tro på meg før vi faktisk leser opp tekstene. Til dags dato har ingen fortalt historien på samme måte. Kunsten er å finne den beste måten å uttrykke det på.