– Jeg må ærlig si at det er vanskelig for meg å skrive nå, men det å komponere er den største lykke.
Gubaidulina sitter bøyd over partituret, mens Estland Nasjonale Symfoniorkester, to kor og fire solister, øver inn musikken. Blikket hennes vipper raskt mellom musikerne på podiet og ned i notene igjen. Dirigenten, Andres Mustonen, snur seg stadig med spørrende mine. Sofia vinker tilbake, av og til med tommelen opp, andre ganger må hun reise seg og gå frem. Hun har ikke en stemme som bærer i en stor sal.
Fremføringen av det nye oratoriet var en av mange konserter i anledning av Gubaidulinas 85-års dag den 24. oktober 2016. Energien hennes må sies å være uvanlig for alderen. Hun har posisjon som «kapellkomponist» i Staatskapelle Dresden denne sesongen, og har sagt ja til å være festivalkomponist på Festspillene i Bergen i 2018. Etter en uke her i Tallin, reiser hun videre til konserter og markeringer i Moskva, Dresden og Kazan.
Über Liebe und Hass er tilegnet dirigenten. Derfor finner urfremføringen sted i hjembyen hans, her Gubaidulina følger alle prøvene, samtaler med utøverne i pausene og gir intervjuer utover ettermiddagene, blant annet til russisk og estisk fjernsyn.
Ingen vestlige komponister nå til dags trenger å ta slike avgjørelser.
Svartelistet komponist
Sofia Gubaidulina er fra Tatarstan, en av de daværende sovjetrepublikkene. Da hun studerte i Moskva på 1950- og 60-tallet, var det ingen som kunne forestille seg at hun skulle få en internasjonal karriere. Hun fikk politisk korrekt refs fordi hun skrev eksperimenterende og modernistisk musikk, og kulturkomitéen svartelistet henne, slik at hun knapt fikk verk fremført i offentligheten.
– Det var en tid hvor hun kunne ha gitt opp, valgt en annen musikk eller et annet yrke, forteller Hans-Ulrich Duffek, direktør i Sikorski musikkforlag.
– Men hun bestemte seg for å fortsette på sin egen vei, selv om dette innebar at hun ikke fikk støtte av komponistforeningen i Moskva, at hun ble oppsøkt av KGB, måtte bo i en svært liten leilighet og ha lite penger. Det var en eksistensiell avgjørelse. Ingen vestlige komponister nå til dags trenger å ta slike avgjørelser.
Navnet og berømmelsen fikk Sofia Gubaidulina i Vesten flere år før hun selv hadde vært utenfor Sovjets grenser. Partituret til fiolinkonserten Offertorium ble smuglet ut til den latviske fiolinisten Gidon Kremer, som allerede hadde forlatt Sovjet. Da konserten ble fremført i Wien i 1981, var det med ett klart at Sofia Gubaidulina var en av vår tids betydelige komponister. Hun besøkte et vestlig land første gang i 1984, og i 1992 flyttet hun til Tyskland, 61 år gammel. Paul Sacher-stiftelsen i Basel kjøpte rettighetene til alle hennes tidligere og fremtidige partiturer, noe som gjorde henne i stand til å kjøpe et hus på landet utenfor Hamburg. Der lever hun et disiplinert arbeidsliv, uten telefon og datamaskin, kun med ukentlig kontakt med forlagsdirektør Hans-Ulrich Duffek.
– Jeg tar meg av hennes korrespondanse, er hennes rådgiver, er lenken til resten av verden. Dette gjør jeg med stor glede og anser det som et privilegium å være i stand til å hjelpe en av de største komponistene i vår tid.
Duffek bekrefter at Gubaidulina ikke tar imot nye bestillinger nå, men at hun ønsker å legge til flere satser i det nye oratoriet.
– Det viser hvor viktig dette verket er for henne, dette budskapet som hun ønsker å komme med til sine samtidige og kanskje til verden etter henne, sier han.
Tekstene er det viktigste.
Sofia Gubaidulina er et dypt religiøst menneske. I oratoriet ønsker hun å stille spørsmål ved kjærlighetens og hatets vilkår i verden. Verket er basert på sakrale tekster og fremstår som en kamp mellom de beste og verste sider ved den menneskelige natur, en klanglig maktdemonstrasjon der man ikke slipper unna før man har fått innprentet budskapet – som hun også gjerne forteller om, med en sjelden blanding av ro og intensitet.
– Jeg ble totalt forelsket i en bønn jeg leste, en Frans av Assisis-lignende bønn, men skrevet av en anonym benediktiner-munk på begynnelsen av 1900-tallet. Vi ber så ofte om at Gud skal hjelpe oss, men munken ber ikke om at han skal bli hjulpet. Han ber om at han selv skal kunne hjelpe, ikke at han skal bli elsket, men at han selv skal elske, ikke at han skal bli trøstet, men at han selv skal kunne trøste andre. Dette motivet er for meg den største kostbarhet.
Gubaidulina har også brukt andre religiøse tekster i verket, blant annet fra Det gamle testamentet. Hun elsker disse tekstene, forteller hun, og åpenbarer en innlevelse som nærmest må ha martret henne i arbeidet.
– Hatet eksisterer, alle mennesker har det i seg. Man må forstå denne kjensgjerning. Mennesket har alltid hatt grunner til å hate. Men vi kommer ikke videre hvis vi skal hate hverandre. Den eneste løsningen er tilgivelse. Tilgivelse, og så fred. Tekstene er hovedsaken i dette verket. Ikke musikken, men tekstene er det viktigste.
Klanglig drama
Pauken drønner. Bassen fremsier benediktinerbønnen i en kantete trinnvis melodikk, setter an for hver tone, som om det er vanskelig å uttrykke seg. To kor, plassert på hver sin side på galleriet, omfavner den strevende munken med trøstende harmonier. Sopranen og tenoren uttrykker uro, lidelse og lengsel til Gud, i kromatisk stigende linjer. Innimellom hører vi lynraske glissandoer oppover. Også dette symbolsk. De nesten-vertikale linjene gjennomskjærer tidens bevegelse og former slik sett korsets tegn. Barytonen er der hovedsakelig for å formidle det gjærende hatet, ifølge Gubaidulina. Mye av teksten er på russisk, men uttrykket er likevel forståelig. Det bygger seg opp i korene: Jeg hater! Hater! Aggresjonen tømmes ut, nådeløse angrep, dissonanser i fortissimo, sprakende messing, slagverk som dundrer. Lydbildet flerres opp og bruddflatene blir stående ubearbeidet. Det er vilt og skremmende, kontrastene er maksimale. Når sopranen kommer mykt inn, lyser det av håp. Bønnen mumles innadvendt i korene, på mange språk. En monumental avslutning, med innslag av alderdommelig harmonikk. Sopranens bønn mot slutten ligger i øverste leie. Et rop om fred. En spenning som ikke utløses.
Når den lille damen kommer frem for å motta applaus, ser hun ut til å ha beholdt fatningen bedre enn noen. Hun går ikke opp trappen til podiet, men blir stående nedenfor, slik at solistene må ned på kne for å nå henne. Hun griper hver hånd med begge sine, er lenge vendt mot sangerne og orkesteret før hun endelig snur seg mot salen, først med takknemlige gester mot korene på galleriet, før hun tar imot applausen fra publikum.
Det gylne snitt
– Idealet er å skape et sakralt byggverk. Det har vært en viktig oppgave å finne stedet i konstruksjonen for Jeg hater. Soloen for baryton står i punktet for det gylne snitt.
Gubaidulina stirrer fremfor seg, med løftede armer. – Hater jeg? Hater jeg? Dette spørsmålet er det sentrale i verket, sier hun.
En tidlig fase i komponeringen er å skissere verkene, tegne dem opp på det enorme skråstilte bordet, der hun arbeider stående. Hun beregne antall toner og takter, dimensjoner og proporsjoner. Men det er også snakk om fantasi, sier hun.
– Jeg føler verket som en helhet. En litt mystisk opplevelse, smiler hun, nesten barnslig, som om hun røper en hemmelighet. – Ja, hovedpunktene i henhold til det gylne snitt, det opplever jeg i fantasien.
En form for gudstjeneste
– Mange ganger når jeg har denne aggresjonen, dette fryktelige jeg hater i hodet, så begynner jeg å gråte. Og også av disse plutselig kontrasterende tekstene om ren kjærlighet. Disse to følelsene sammen. Men disse tårene er samtidig en stor lykke, for i disse øyeblikk er mennesket forenet med Gud. Disse øyeblikk av kunstnerisk kontrasterende substanser.
Gubaidulina har mange ganger gitt uttrykk for at komponering og religionsutøvelse er sammenfallende for henne. Men tross den religiøse inspirasjonen som ligger til grunn for verkene, er det først og fremst de musikalske dimensjonene som har gitt henne innpass hos et stort publikum. Hun kalles gjerne en klassisk samtidskomponist. Det kan være nok å kalle henne klassisk.
- Artikkelen ble første gang publisert i Klassisk Musikkmagasin nr. 4/ 2016.
- Artikkelforfatteren er også intervjuet om samarbeidet mellom Sofia Gubaidulina og akkerdeonisten Geir Draugsvoll i NRKs Spillerom.
Hør programmet her