Norsk på ungarsk, ungarsk på norsk

Om de viktige ting i livet: Jon Fosse, råning i Verdal, språk og formidling.

Mange tror at vi bare underviser i språk, men vi formidler også mye kultur til våre studenter, sier Zsofi Domsa.
Mange tror at vi bare underviser i språk, men vi formidler også mye kultur til våre studenter, sier Zsofi Domsa. Hege Lunde

Zsofi Domsa foreleser til daglig i norsk litteratur og språk for ungarske studenter ved ELTE-universitetet i Budapest. Under et studiebesøk i Oslo fikk jeg en prat med henne.

Nordmenn flest – selvopptatte som vi er –  har nok en eller annen vag formening om Norges omdømme: Olje, Munch, Ibsen og Mayhem. Men de færreste av oss er nok kjent med at det undervises i norsk språk, litteratur og kultur ved universiteter over hele verden. Enkelte steder er opptakskravene skyhøye, og unge europeere står bokstavelig talt i kø for å kunne studere norske gloser og Wergelands roser. Noen utdanningsinstitusjoner tilbyr også norske lektorer til sine studenter. For det meste er disse «sendelektorene» finansiert av Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU).

Men de fleste institusjonene som tilbyr slike studier er svært avhengige av lokalt ansatte for at hjulene skal gå rundt. En av de mest fremtredende er førsteamanuensis Zsofi Domsa, som er i sitt tolvte år som foreleser ved ELTE-universitetet i Budapest. Hun er i dag en av de ti ansatte som er tilknyttet avdelingen for skandinavistikk, hvorav tre er lektorer fra Danmark, Norge og Sverige.  I skrivende stund er Zsofi i ferd med å gjøre de siste forberedelsene til et av mange arrangementer dette året:

– Vi på ELTE har arbeidet i et år med en konferanse om krim-sjangeren i Europa. Hovedvekten har vi lagt på skandinavisk krimlitteratur, men siden vi har samarbeidet med germanistisk institutt vil også tyskspråklige drapsmenn bli avslørt, ler Zsofi.

– Formålet med konferansen er å trekke oppmerksomhet mot det kulturformidlende arbeidet som universitetet gjør. Mange tror at vi bare underviser i språk, men vi formidler også mye kultur til våre studenter. Vi valgte et såpass populært emne som krim for appellere bredest mulig, sier Zsofi entusiastisk. 

Formidling i blodet

– Hva i alle dager var det som fikk deg interessert i nordisk kultur?

– Jeg har vel egentlig alltid hatt en dragning mot Skandinavia, men det var nok min mor som hovedsakelig fikk meg til å tenke i de baner. Hun arbeidet som bibliotekar, tilknyttet en internasjonal avdeling ved vitenskapsakademiet. Under en periode hvor det var nærmest forbudt å forlate landet –og hvor det var veldig dyrt å reise – fikk hun lov til å reise i jobbsammenheng. Hun hadde blant annet et to ukers opphold i Danmark, og da hun kom tilbake fortalte hun mye om turen og de opplevelsene hun hadde hatt. Hun var en veldig dyktig formidler og det var en stor opplevelse å høre henne fortelle. Det satte spor, sier Zsofi.

– Jeg så også en god del svenske filmer, først og fremst av den godeste Ingmar Bergman. På videregående gikk jeg på masse filmvisninger i Budapest.

– Og så ble det norsk?

– Mitt første litterære møte med Norge kom med Hamsuns Sult, men før jeg kunne lese norsk leste jeg den på tysk. Etter det første studieåret leste jeg På gjengrodde stier på norsk, og da forstod jeg at jeg hadde havnet på riktig hylle i livet. Jeg var litt over tjue, og ble lamslått, husker jeg. Det som er kult er jo at den boka henger sammen med det som har fått så mye gjennomslag i det siste, denne selvskrivingen. Det var i alle fall fascinerende for meg å se en forfatter legge en fortelling så nært opptil sitt eget liv og erfaringer. At det både er litteratur og et privat vitnesbyrd. For ikke å snakke om at boken viser hvor mye liv som fremdeles fantes i den gamle Hamsun, sier Zsofi Domsa.   

Uansett hvor velvillig du er, må du gå med på tekstens premisser

– Du var også tidlig ute med å dra på studietur til Norge, det inspirerte deg tydeligvis til å fortsette med norskfaget?

– Ja, når man først snakker om inspirasjon, så er det oppholdet noe jeg ofte ser tilbake på som avgjørende for min egen praksis. I 1995/96 var jeg på utveksling ved Bakketun folkehøgskole i Verdal. Dette var før stedet fikk det kjente lottostempelet, den gangen var det Volvo som gjaldt, ler Zsofi.

– Jeg husker de kjørte rundt og rundt i rundkjøringene og at jeg ikke forstod hvorfor man hang rundt bensinstasjonene. Det er ingen råne-kultur i Ungarn. Kanskje det kommer av at ungdom i Ungarn ikke har bil… Dessuten har vi ikke en «henge-kultur», heller. Har man ikke noe å bedrive henger man bare hjemme, humrer Zsofi.

– Men det oppholdet i Verdalen var bra, altså! Jeg husker at det var et sjokk å komme til Norge. Særlig på grunn av dialektene. Trøndersk dialekt er ikke særlig enkel å forstå i utgangspunktet, den heller, også kan man legge til mangfoldet av dialekter som er på folkehøgskoler. Du kan si at jeg var litt «lost». Da jeg kom til Verdal hadde jeg studert norsk i ett år, og det er egentlig ikke nok til noe. Vi pratet veldig mye, og Bakketun var veldig flink til å arrangere fritidsprogram og aktiviteter for studentene.

Om teater og Jon Fosse

– Du begynte tidlig å jobbe med Jon Fosses tekster, noe som endte opp med at du skrev en avhandling om de tidlige dramastykkene hans. Kan du fortelle litt om ditt møte med Fosse?

– Første møte var stykket Nokon kjem til å kome. Det ble utgitt en to-språklig utgave på ungarsk i 1997. I forbindelse med lanseringen av den ble det også avholdt en minifestival for norsk samtidsdramatikk i Budapest. Det var en del navn på den tiden som var tilknyttet «Bergensprosjektet» (1986–96) med Tom Remlov i spissen. Ved å inviterte inn prosaforfattere til å skrive dramatikk bidro han til et løft av sjangeren. Jeg tror det var ca. 50 nye produksjoner som ble satt opp alt i alt. Mot slutten av prosjektet ble Jon Fosse «lurt inn» på teateret, han skriver selv om dette i essayet About Myself as a Playwright.

Zsofi-Tony.JPG
– Jeg husker de kjørte rundt og rundt i rundkjøringene. Zsofi Domsa om sitt møte med Verdal. Foto: Hege Lunde

Jeg jobbet som regiassistent den gangen og skrev blant annet et essay med tittelen Tunge barn  som ble trykket i programmet til Den Nationale Scene i 2000. Der skriver jeg om at Fosses skikkelser er like uforklarlige i sin enkelhet som spedbarnet som ble funnet i veikanten. De vil ta barnet med seg, men klarer ikke løfte det. Kanskje det er litt sånn med all slags litteratur som gjør skikkelig inntrykk, du kan liksom ikke bare plassere den der du føler for det. Uansett hvor velvillig du er, må du gå med på tekstens premisser for å kunne ha noe med den å gjøre.

– Hvilken rolle har teateret hatt i Ungarn?

– Hos oss står den russiske og realistiske teatertradisjonen sterkere, med Tsjekhov i spissen. Ibsen passer også fint. Det som har preget ungarsk teater i mange ti-år er Stanislavskijs lære, og teateret spilte en utrolig viktig rolle under den undertrykte perioden i landet. Teateret var et sted hvor man kunne uttrykke seg, og det ble et rom hvor det ble mulig å uttrykke seg fritt og kritisk til systemet i metaforer, ikke sant? Man skulle unnslippe sensuren. Teater spiller en utrolig viktig rolle – ikke som underholdning – i perioder hvor det er undertrykkelse i samfunn. Vi skal ikke på teater for å ta et glass etterpå, vi skal på teater fordi det formidler noe viktig til oss. Tradisjonelt, i Ungarn, bærer teateret mye av den kritiske oppgaven i samfunnet. Denne realistiske tradisjonen har hatt en enorm gjennomslagskraft helt siden den kommunistiske perioden.

Ungarsk i møte med norsk

– Rent språklig: Hva skiller ungarsk fra norsk?

– Først og fremst tilhører ungarsk en annen språkfamilie, den finsk-ugriske. Og vi er ganske alene om dette. Geografisk ligger Ungarn i dalen mellom Alpene og Karpatene, et sted som har spilt en ganske stor rolle, f.eks. i folkevandringstiden. Den gang inngikk dalen i Pannonia – Romerrikets østligste grense. Donau var den naturlige grensen mot øst, og i fordums tider var dalen en slags smeltedigel hvor øst møtte vest, forklarer Zsofi. – Visste du forresten at det er svært mange storheter som har forsvunnet her gjennom tidene? Hunerkongen Attila ligger nok begravet her et eller annet sted. Men ja, språket, er altså beslektet med det finske, så de første «ungarerne» må ha vandret sørover til denne dalen, hvor de slo seg ned og drev litt med det samme som vikingene.

– Da må det vel være noen språklige utfordringer i vente for ungarere som vil studere norsk?

– Absolutt! Norsk syntaks er nok den største. I ungarsk har vi kasus og vi bøyer ordene, og det er bøyningen som forteller hvilken funksjon ordene har i setningen. I norsk bøyer man ikke ord, man bare plasserer dem på riktig sted i setningen etter et skjema. Hvis man ikke plasserer dem riktig så oppstår det ofte andre meninger som fører til misforståelser. I noen tilfeller kan også meningen utebli. I møte med norsk blir også studentene våre bevisst hvor rikt deres eget språk er, billedspråk og metaforer – ja, selv i dagligtalen er ungarsk svært estetisk. Noe som er ganske vanlig er at man prøver å uttrykke seg på norsk med bakgrunn i det ungarske, og i ni av ti tilfeller vil meningen forsvinne i «oversettelsen». Det fungerer rett og slett ikke. En annen ting som vi bruker mye tid på er uttale, selve talemusikken og norske vokaler. Ungarsk bruker f.eks. ikke bokstaven «y», noe som fører til mange ulyder. «kj-lyden» er også en tilbakevennende utfordring, sier Zsofi med perfekt uttale av både «y» og «kj-lyden». 

Du skal kle deg naken og
være dønn ærlig

– Hvorfor tror du dagens ungarske studenter vil studere norsk?

– Det er selvfølgelig forskjellige grunner. Populærkulturelle emner som musikk, tv-serier og filmer har tidligere vært en faktor. Norsk black metal er ganske populært i Ungarn og som i andre land som tilbyr norsk som universitetsfag tiltrekker de seg en god del sortkledde. For de 23 studentene som nå er på sitt første år av norskstudiene er den generelle trenden at de har med seg interesse for språk fra videregående. De har hørt mye bra om Norge, men også om studietilbudet hos ELTE. Andre har familie eller venner som er – eller har oppholdt seg – i Norge.

Skam-serien er jo også noe flere av våre studenter er fascinert av, og det er jo nærmest en forutsetning å kunne norsk for å skjønne Skam, siden det ikke er tekstet. Skam er også blitt omtalt i ungarsk media, og de fokuserer på hvor spennende og bra det er at det endelig er kommet en serie som portretterer ungdom og oppvekst. Man finner også noen som kunne tenke seg å arbeide i Norge, men de fleste håper på at de kan bli værende i landet etter endte studier. Mange av våre tidligere studenter er i dag tilknyttet store multinasjonale selskaper som har kontorer i Ungarn, som General Electronics og IBM.

Språk kan ikke lastes ned

– Hvordan foreleser du?

– Det kommer an på emnet og antall studenter. Jeg har 21 undervisningstimer pr. uke, og det spenner fra rene språktimer til norrøn mytologi og litteraturteori og samtidslitteratur. Med andre ord må jeg kanskje gjennom alt fra Knausgård til Njåls saga på en dag, så min metode varierer veldig. I rene språktimer driller jeg elevene ganske hardt, både hva gjelder syntaks og uttale. Språk krever store mengder pugging, og det finnes svært få språkgenier. Da sier det seg selv at man må jobbe hardt for å komme noen vei, og siden dagens ungdom er vant med å google seg frem til en «løsning» utfordrer dette dem. Språk kan ikke lastes ned, men man kan oppnå mye ved å jobbe hardt.

Når det gjelder min tilnærming til de litterære fagene er jeg mer opptatt av å få studentene til å åpne øynene for ulike lesebriller. Åpenhet til teksten er nøkkelordet. Nykritikk i kombinasjon med pragmatikk, vil jeg si. Om en tekst krever en post-kolonial tilnærming, prøver vi selvfølgelig også på dette. Det essensielle er at studentene blir bevisst at det finnes mange måter å lese på.

– Men er det ikke veldig krevende å være så fleksibel?

– Undervisning i seg selv er utfordrende! Du skal kle deg naken og være dønn ærlig. Studentene gjennomskuer deg om du ikke er faglig sterk, godt forberedt og genuint interessert i det du skal forelese over. En annen ting er at du som foreleser alltid må prestere. Du må alltid levere, selv om flertallet i salen er halvinteresserte eller om klokka er 09.00. Å formidle noe til noen som kanskje er mest opptatt av sitt eget er en tøff affære. Kanskje har de ikke sovet nok, kanskje er de bakfulle – likevel så skal du som foreleser få det til. Målet mitt er å være inspirerende og korrekt, samt vie alle oppmerksomhet – legge merke til hvor svakhetene ligger, gjøre stoffet interessant, inspirere til videre studier – kort sagt være en god formidler, hver eneste gang.

Litteratur er sånn sett et takknemlig emne, for litteratur handler om oss mennesker. Selv med halvinteresserte mennesker kan du si noe som får dem til å sperre opp øynene. Når du ser på ansiktene deres at «nå åpnet du en dør! Nå skjedde det noe» – da er det nesten det høyeste, altså. Kanskje kan dette sammenlignes med en skuespiller som skal spille. Ikke på selve premieren, for da kommer det folk som er interessert, men så har man alle de andre kveldene, som f.eks. en tirsdag fem uker ut i forløpet, hvor publikummet er litt mer tilfeldig og halvinteresserte, og hvor du plutselig får øye på en som blir truffet eller virkelig opplever noe.

– Hvorfor er det viktig at læresteder i utlandet kan tilby språk- og litteraturopplæring i norsk?

– Nordisk, eller rett og slett adjektivet «skandinavisk» har en utrolig tiltrekkende kraft. Skandinavisk design, skandinavisk likestilling, skandinavisk krim. Alt «skandinavisk» er noe som umiddelbart skaper interesse, og studie av språk og litteratur er en inngang til å se en del av et større bilde. Dessuten er det veldig spesielt at Norge og Ungarn, som er såpass små nasjoner, har så grunnleggende forskjellige verdier. Det norske blir liksom metaforen på at det går an å utgjøre en forskjell selv om man er liten.

Det tenker jeg på når jeg jobber – man jobber alltid på flere plan når man er tilknyttet et universitet, men på det overordnede planet må man sette seg i fore å finne en større sammenheng. Jeg håper at studentene, de som jeg er med på å utdanne, skal bli formidlere. At de – om de jobber i et firma, om de reiser til Norge eller blir ansatt i Ungarn, om de blir forfattere eller oversettere, tolker eller guider – blir formidlere av både den ungarske og norske kulturen.

Både Norge og Ungarn tjener på dette, man kan kanskje se på det som en langsiktig investering under en slags kulturell forbrødring.

2. juni 2017