Overskriver Ibsen og Wergeland

I store opplag, og på siden av pensum, har Ivo de Figueiredo nådd skoleungdom med sine egne versjoner av Henrik Ibsen og Henrik Wergeland.

Historikeren Ivo de Figueiredo har villet kaste nytt lys over Henrik Ibsen og Henrik Wergeland
Historikeren Ivo de Figueiredo har villet kaste nytt lys over Henrik Ibsen og Henrik Wergeland Henock Bahrishum

Ivo de Figueiredo er historiker og har publisert artikler om bl.a. Nasjonal Samling og det norske rettsoppgjøret. Gjennombruddet som forfatter kom med biografien Fri mann. Johan Bernhard Hjort - en dannelseshistorie (2002), som han ble tildelt Brageprisen for. Han har også gitt ut to ungdomsbøker om henholdsvis Henrik Ibsen og Henrik Wergeland.

I anledning Ibsen-året 2006 ga Ivo de Figueiredo ut boken Slipp meg. En bok om Henrik Ibsen. Utgivelsen ble gjort mulig av Sparebankstiftelsen DNB og bøkene ble distribuert til alle tiendeklassinger og elever i andre klasse på videregående skole.

– Jeg involverte broren min, Jo Michael, som billedredaktør, og designeren Maya Lie. Jeg introduserte dem til boken og delte mine ideer og ga dem muligheten til å jobbe med bildene ut i fra egne tolkninger og premisser. Jeg ga dem veldig stor frihet. Siden begynte vi å sette ting sammen. Jeg la til «slogan» til flere av bildene, basert på Ibsen. Enten sitater eller noe basert på Ibsen.

Hvis kombinasjonen du bruker er for opplagt, blir det kjedelig. Hvis det er for obskurt, blir det håpløst. Det må være en tanke bak det, men det betyr ikke at vi vet hva det egentlig betyr. Det er ikke ét endelig svar låst bort i en seif. Men heller at man merker at her kan vi begynne å prate. Her er det masse å si i alle retninger. Du merker når du finner noe som vokser som gjær, under leseren øye.

9788203191480.jpg
«Slipp meg» fikk fagbokprisen i Kultur- og kirkedepartementets kåring av beste barne- og ungdomslitteratur for 2006 og ble tildelt diplom i «Årets vakreste bøker» 2007.

Hvorfor bruke tekst og bilde på denne måten?

 – En vanlig lærebok vil ikke være veldig spennende å lese. En vanlig lærebok vil holde om det det handler om, i dette tilfellet Ibsen. Jeg valgte å heller bruke mine litterære begrep for å lage noe spennende og interessant, sånn at når du leser side en så får du lyst til å lese side to og så videre. Jeg brukte reklamespråk, jeg ville nå mange.

Enhver person som møter en tekst og et bilde som ikke umiddelbart stemmer overens med hverandre, starter å tolke. Du er en kunstfortolker enten du vil eller ikke. Du prøver å gi mening til det du ser og leser.

Hvorfor valgte du å presentere Ibsen på denne måten?

– Den skulle ut til veldig mange, og i tillegg var det ikke en pensumbok. Det var en utrolig frihet. Hoveddelen er de fire kapitlene der jeg tar for meg Brand og Peer Gynt, Gjengangere, Et dukkehjem og Vildanden. Jeg overskrev Ibsen ved å parafrasere, hente replikker fra skuespillene og sette de inn som dialoger og legge til egne essay om temaet, for eksempel: «Hva er frihet?»

Mange litterære verk og mye kunst er gåtefullt. Det er ikke alltid sånn at man skal finne løsningen. De har den kvaliteten at når man begynner å lese, snakke om og tenke på det, ser man nye muligheter. Til og med muligheter som personen bak verker ikke har tenkt på. Man kan henvende seg til en 17-åring som en voksen. Så lenge man ikke bruker et for vanskelig språk.

Skal skolen bli et område der ingen skal støtes?

Det ble mye bråk om bildene. Bildet på forsiden var det mange som syntes var helt forferdelig. Voksne damer som har født, reagerte kraftig. Hvorfor? Fordi det ligner på en slaktebenk, men det er jo faktisk sånn det ser ut for de fleste i verden.

Flere skoler ville ikke ta i mot boken. Noen fordi de mente den var for tabloid og spekulativ, andre reagerte bl.a. på det halvnakne bilde av Aylar Lie.  

Det er flere som har et nasjonalromantisk forhold til Ibsen. Kan det hende at noe av de negative reaksjonene har utspring i at de syns at Ibsen er/var ”for god” for en slik presentasjon?

– Jeg trodde det skulle være passé. Men det er noen som reagerer sånn, og noen som reagerer på andre ting. Jeg var en tur innom Kristiansand og snakket med lærere. Der fikk jeg tilbakemelding om at det var så mye nakenhet i boken. Et av bildene som fikk mye oppmerksomhet er bildet av en kvinne som nettopp har født. Bildene av vold og ondskap ble i liten grad bemerket.

I Fredrikstad besøkte jeg en videregående klasse som besto av kun innvandrerungdom. Alle elevene leverte tilbake boken. Elevene sa at dette var en bok de ikke kunne ta med hjem. Igjen var det bildet av kvinnen som nettopp har født, de reagerte mest på.

Konfliktlinjene som finnes i samfunnet for øvrig bør på en eller annen måte være synlig innenfor skolen. Skal skolen bli et område der ingen skal støtes? Men jeg er ikke lærer og respekterer at når man skal undervise, er det mye man skal behandle på en forsiktig måte. Jeg slipper det. Som forfatter kan jeg gjøre litt som jeg vil, sier Ivo de Figueiredo.

Wergeland

I forbindelse med 200-årsjubileet for Wergelands fødsel gikk Sparebankstiftelsen DNB sammen med Aschehoug forlag for å engasjert Ivo de Figueiredo til å skrive en bok som ble delt ut til alle elever som går i andre klasse i videregående skole: Støv. En bok om Henrik Wergeland.

9788203194641.jpg
«Støv» ble tildelt Kultur- og kirkedepartementets fagbokpris 2008.

– Hvordan jobbet du med boken?

– Jeg beholdt ideen fra Ibsen-boken om å jobbe multimodalt, ved å la designer og fotograf bruke sitt eget språk. Jo Michael brukte egne bilder og designeren, Jesper Egemar, gikk mer radikalt til verks. Wergeland som romantiker var kjernen i prosjektet. Han strekker seg mot himmelen og dyrker himmelske idealer, men går med begge beina i søla. Dette går igjen i hele boken. Bildene skulle være i glossy papir, men teksten skulle på pulp fiction, det kjipeste papiret du får tak i.

I tillegg hadde vi to formater i samme bok, noe forlaget var mindre glad for. Jeg delte opp boken i tre deler, Skapelsen, Mennesket og Messias. Første del var en biografi delt opp i 37 deler. Del to er en liten samling av diktene hans. Noen mener den delen burde vært større, men Wergeland er vanskelig å lese. Så jeg valgte dette og tenkte at hvis jeg fikk 17-åringer gjennom dette, er det noe mer enn hva de fleste lærere får til. Jeg forstår kritikken, men jeg står for de valgene jeg gjorde.

Del tre, «Messias», er bokens kanskje mest originale grep. Her legges det frem en forklaring og utdypning av ord, begreper og temaer som er brukt i første del. Ord som ble markert med rødt i «Mennesket», henviser til samme oppslagsord i «Messias». De fungerer som analoge hyperkoblinger.

Jeg kan ikke lære noen å begynne å lure, men jeg kan lure dem til å lære.

– Hvorfor er det viktig for deg?

– Jeg tror at hvis du har glede av og forståelse for kunst og kultur, så kan du bli et bedre menneske. Det kan gjøres på mange nivåer, men du må gå over den terskelen selv.

Hvis jeg sier at «Vildanden er veldig, veldig bra og betyr det og det» så sitter du ikke igjen med så mye. Verket krever heller at du setter deg inn i det. Jeg har ikke noe i mot å lære bort, men jeg ikke en pedagog. Ideen med begge bøkene er: Hvordan skal jeg formidle kunnskap til unge mennesker? Jeg har lyst til å bruke kunstens egne virkemidler. Det å lære noen kunst er litt vanskelig, fordi kunst er noe du må oppdage selv. Jeg kan ikke lære noen å begynne å lure, men jeg kan lure dem til å lære. Bildene i bøkene gjør nettopp det.

Jeg tenkte at jeg skal være så frekk å overskrive både Ibsen og Wergeland. Jeg prøver å være lojal mot verkene ved å fremheve det jeg opplever som vesentlig. Hos Ibsen står spørsmålet om frihet sentralt. Er jeg fri? Hvordan kan jeg være fri, men samtidig være avhengig av andre? Kan jeg bare være fri gjennom andre? Er jeg bare fri i meg selv? Wergeland handler om det høye og det lave. Å strebe etter idealet, men samtidig se idealene i det konkrete og ufullkommen.

– Hva sier elevene som har lest disse bøkene?

– Jeg deltok på et arrangement i regi av DNB med noen elever. Der traff jeg blant annet en ung muslimsk gutt som hadde hengt seg opp i bilde av to utslitte og såre knær med teksten «Vær deg selv. Utslett deg selv.»

Teksten er hentet fra Peer Gynt. Det er Knappestøperen som sier at «å være seg selv, er seg selv at døde». Det å være seg selv handler på en måte om å utslette seg selv. Peer Gynt reiser verden rundt for å finne seg selv, men han lykkes ikke. Han kommer hjem til Solveig og spør «Når var jeg meg selv?». «I min tro, min kjærlighet og mitt håp,» svarer Solveig. Med andre ord, du kan bare være deg selv når andre seg deg. Du er avhengig av en annens anerkjennelse.

Jeg tenkte på svigermoren min, som bare tjente andre. Men denne unge muslimske elven tenkte at personen på bildet hadde vært i bønn. Og det er jo en like gyldig tolkning. Man kan tenke at man utsletter seg selv i forhold til en tro. At man er den man er kun i kraft av en gud. Man underkaster seg en tro. Jeg syns det var en veldig fin tilbakemelding

– Hvorfor er Ibsen og Wergelands verk fortsatt aktuelle?

– Jeg har vært mer opptatt av å finne essensen hos dem, det underliggende. Jeg tenker at hvis vi interesserer oss for det, så er det ikke nødvendigvis fordi de var forut sin tid. Men heller at vi er mer 1800-talls mennesker enn vi er klar over. Noen ville sagt at det er evig tematikk, men det vet jeg ikke.

Selve ideen om at vi har en personlighet, at vi er unike, er relativ ny. Her i Norge skal vi alle være fantastisk unike mennesker, men i India er din kastebestemmelse viktigere enn din personlighet. Ibsen baserer seg på ideen at man skal være seg selv, men det er ikke gitt. Evig er et alt for stort ord. Kanskje en vakker dag er det helt passé, men ennå ikke.