Utstyrsbonanza uten innhold?

Hun har skolebarn selv, er tidligere lærer og nå lærebokredaktør. Hege Rødahl Scarpellino er bekymret for retningen den digitale utviklingen tar i skolen.

Forlagsredaktøren og læreren deler samme samfunnsansvar: å bidra til barn og unges læring og utvikling, sier Hege Rødahl Scarpellino
Forlagsredaktøren og læreren deler samme samfunnsansvar: å bidra til barn og unges læring og utvikling, sier Hege Rødahl Scarpellino Hege Lunde

Det nylig utgitte verket Norsk lærebokhistorie viser tydelig hvordan skolebøkene har vært viktige for elever, lærere og for utvikling av norsk skole. Historien forteller om dedikerte lærere som ble skolebokforfattere, skrev og fikk publisert tekst, noter og bilder slik at hver elev skulle få en bok. Det ble et viktig bidrag til læring, demokratisering og sosial utjevning. Etter hvert er fremstilling av læremidler blitt en mer kompleks prosess, knyttet til forskning, læreplaner og profesjonell forlagsvirksomhet.

Men det er fremdeles lærerne som står i sentrum for utviklingen av læremidler, både som rådgivere, forfattere og forlagsredaktører. Hege Rødahl Scarpellino gikk fra lærerjobb i grunnskolen til å bli redaktør i Cappelen Damm undervisning. Der har hun nå ansvar for utvikling av læremidler i norsk for ungdomstrinnet, og hun har de siste årene arbeidet med et stort digitalt prosjekt for norskfaget.

Hege Rødahl Scarpellino er mor til en førsteklassing og en fjerdeklassing:

– Vår skole har denne høsten innført Ipader, eller læringsbrett som det kalles, for alle elevene fra 1. til 7. trinn. På et informasjonsmøte for foreldrene satt jeg der med mange «hatter», både som mor, tidligere lærer og forlagsredaktør, og det var … en blandet opplevelse … fra alle disse perspektivene.

La oss begynne ved å ta på «foreldrehatten»!

– Jeg synes det er interessant og spennende å følge med på den digitale utviklingen både i skolen og i samfunnet ellers. Men å være digitalt interessert betyr ikke at man er ukritisk. Som forelder føler jeg meg rett og slett litt umyndiggjort av skolen.

Skjermtid

Jeg følger med på forskning på området, og av den grunn har jeg også klare oppfatninger av hva som er greit når det gjelder for eksempel skjermtid for mine barn. Studier utført av forskere ved universiteter som Oxford og Cardiff, og også her i Norge, tyder på at utstrakt skjermbruk hos barn og unge har negative konsekvenser både på søvn og generell mental helse. Da må skolen også forholde seg til denne forskningen. Sammen med nettbrettene burde det innføres klare standarder for hva som er tillatt maksimal skjermtid i løpet av en skoledag. Men det gjøres ikke. Som et resultat blir vi som foreldre fratatt muligheten til gjøre slike vurderinger for våre barn, og vi kan heller ikke vite hvor lenge barna har sittet foran en skjerm når de kommer hjem fra en skoledag. Vi snakker om barn helt ned i femårsalderen her, så dette syns jeg rett og slett er uholdbart.

Vi snakker om barn helt ned i femårsalderen her

Det var også skremmende å bli informert om at alle elever i Osloskolen har helt åpen internettilgang. Dette er uavhengig av barnets alder, og det gjelder også andre kommuner enn Oslo. Brettene elevene får, er låst, så ingen filter eller sperringer kan legges inn av foreldre. Når skolen utvikler seg slik at elevene får hvert sitt læringsbrett som skal brukes både på skolen og til lekser hjemme, fratas foreldre retten til å vurdere hva som er best for sitt barn. Når ble barn modne nok til å ha hele verden og alt som skjer i den tilgjengelig med ett klikk, helt ufiltrert? Skal virkelig kommunen få lov til å bestemme dette på vegne av våre barn? Det burde i hvert fall ikke være tvil om at verken en førsteklassing eller en fjerdeklassing er klar for dette.

Og hva tenker du når du tar på «lærerhatten»?

– Som lærer tenker jeg først at det er fantastisk at elevene får dette utstyret. De fleste lærere ville vel ønske seg tilgjengelige læringsbrett til alle elevene sine. Hvorfor skulle de ikke det? Enkel tilgang til utstyr betyr at de kan få større variasjon i arbeidsmåter, og de kan få tilgang til et stort utvalg av læringsressurser der fagstoff framstilles på mange forskjellige måter. Det kan bli lettere å differensiere etter elevenes behov og ønsker. Skoledagen kan bli mer motiverende. Og hvis det virkelig blir satset på etterutdanning i for eksempel pedagogisk bruk av IKT, kan vi etter hvert oppleve økt læring. I dag spriker forskningen i alle retninger. En evaluering av Bærum kommunes satsning på nettbrett, viser jo at det ikke har hatt noen påvirkning på læringen så langt.

Scarpellino 2.JPG
Det å kjøpe inn læringsbrett til alle elevene er dyrt, og økonomien på en skole er som regel presset, sier Hege Rødahl Scarpellino. Foto: Hege Lunde

Skolene kjøper ofte ferdige «skolepakker» som tilbys av forskjellige leverandører. Disse kan for eksempel være Apple-distributører som tilbyr utstyr og kanskje drift av utstyret, og som gjennom private konsulentfirmaer tilbyr «opplæring» av personalet. Opplæringen er gjerne en praktisk opplæring i de appene som er en del av pakka.

Hvor er innholdet?

Gratis apper må vel regnes som en bonus?

– Appene kan helt sikkert være gode pedagogiske verktøy hvis de blir brukt riktig. På skolen der mine barn går, har de læringsbrett med apper der elevene kan spille inn lyd, lage egne «bøker», flotte tankekart og presentasjoner. De kan levere arbeider og kommunisere med hverandre og læreren. Men det finnes ikke noe faglig innhold i disse appene. Null og niks! Og fagene har jo et innhold. Elevene har behov for å ha tilgang til kvalitetssikret og alderstilpasset faglig innhold som også er tilpasset norske elever og tar utgangspunkt i norske læreplaner. Men rektor sa veldig tydelig fra at det så de ikke behov for. Læreren skulle være veileder og elevene skulle oppsøke sin egen læring. Men hvor skal de finne det faglige innholdet da, på nettet? Skal de google? Og så skal én lærer løpe rundt og passe på at det de finner ikke bare er svada? Eller skal små barn vurdere dette selv? Eller skal lærerne på toppen av alle oppgavene de allerede har, produsere alt faglig innhold selv? Rektor på vår skole sa at elevene må utvikle «filter i hue», og det må de jo. Kritisk tenking er viktig, men det er en lang læringsprosess, det krever modenhet og er ikke en holdbar begrunnelse til å benytte internett som kilde til fagkunnskap i skolen. Jeg må innrømme at da tenkte jeg stakkars lærere og ikke minst … stakkars elever.

Hvor skal de finne det faglige innholdet da? Skal de google?

Og hva sier «redaktørhatten» til alt dette?

– Hvis det er en trend at den digitale utviklingen skaper en slags tro på at man ikke trenger kvalitetssikret, godt, faglig og pedagogisk innhold, bekymrer det meg. Det skyver et uforholdsmessig ansvar og press på lærerne, og skaper en lite gunstig læringssituasjon for elevene. Skal man være en digital skole, må man ha godt digitalt innhold. Etter hvert som skolen blir mer digital, kommer selvfølgelig digitalt innhold også til å koste penger. Undervisningsforlagene går på mange måter gjennom den samme utviklingen som mediebransjen har gjort før oss. Etter hvert som opplagstallene på trykte aviser har falt, har betalingsmurene på digitalt innhold kommet. Det er helt naturlig.

Deling av innhold fra skolebøker, som vi har sett foregår på en del digitale skoler, bekymrer meg også. Hvis det å være digital betyr at elevene skal lese fotograferte boksider på skjermene sine, må man snakke mer om hva som er god og dårlig digital praksis. Vi vet om episoder der gratis vurderingseksemplarer av bøker blir bestilt inn av digitale skoler, ikke for å vurdere innkjøp, men for å kopiere deler av innholdet digitalt. Jeg forstår absolutt behovet for innhold, men det er hverken etisk greit, økonomisk bærekraftig eller pedagogisk riktig. Avhengig av omfanget er det heller ikke juridisk greit. Her må skolelederne ta ansvar og sørge for at lærerne får det de trenger for å drive god undervisning, om den er analog eller digital.

Hva mener du forlagene kan gjøre?

– Jeg tenker at vi i undervisningsforlagene må bli flinkere til å formidle hva slags jobb det faktisk er vi gjør. Å lage gode læremidler, om de er trykte eller digitale, er en krevende prosess med mange involverte. Vi i forlagene samarbeider tett med lærere, forskere, illustratører, programmere, designere, språkkonsulenter, rettighetsforvaltere, animatører, filmprodusenter og så videre. Og dette er kun i selve produksjonsfasen. Minst like viktig er alt som skjer før vi kommer dit.

God dialog

Vi må være oppdatert på ny forskning på relevante felter og ha inngående kjennskap til forskjellige retninger og debatter innenfor våre fagfelt. Vi må ha detaljkunnskap om læreplaner og følge med hva direktorat og departement gjør, for å være de første som vet noe om nye rapporter, stortingsmeldinger, revisjoner og fornyelser. Lærerne må kunne stole på at det er kontinuerlig kvalitetskontroll på læremidlene som skapes i våre forlag.

Aller viktigst for oss er det at vi vet mest mulig om de vi egentlig arbeider for, elever og lærere. Vi må vite hva som skjer ute i skolen og inne i klasserommene. Vi må vite hva de liker, hva de trenger, hva de savner, hva som er givende, hva som er utfordrende. Det gjør vi best ved å være i god dialog hele tiden.

Man kan kanskje si at «det krever en landsby» å lage et godt læremiddel. Det kan ikke erstattes av produksjons-apper og internett.

Hva blir budskapet til slutt, når du samler de ulike perspektivene?

– Jeg håper at «hypen» rundt det digitale i skolen roer seg litt, at det ikke blir et slags tegn på status blant skoleledere å være først og mest digital. Selvfølgelig må skolen bli mer digital enn den er i dag, det er helt naturlig. Men det må gjøres i riktig omfang og på riktig måte. Det må skje på fagenes premisser og på lærernes premisser, og til beste for elevene og deres læring. Vi må ikke glemme at barn og unge går på skolen for å lære. Hva de henter fra internett og produserer med fin pynt og flott innpakning på brettene sine, sier ikke nødvendigvis noe om hva de har lært.

Jeg håper at framtidas skole vil bruke en kombinasjon av trykte og digitale læringsressurser. Så kan elevene få lov til å legge bort skjermen innimellom, kjenne på det å leve litt langsommere og ikke bare bestille den ene raske opplevelsen etter den andre, sier Hege Rødahl Scarpellino.

– Kanskje kan de få ro til å fordype seg. Det gjør noe med oss, både mentalt og fysisk. Det kjenner jo vi voksne også.

Les mer

Lenker til forskningen som nevnes i artikkelen:

4. september 2017