Kort og godt om opphavsrett

Litterære, vitenskapelige og kunstneriske verk er vernet gjennom bestemmelser i åndsverkloven. Det bærende prinsippet i opphavsretten, opphavsmannens enerett til verket, gjelder over hele verden. Eneretten sikrer opphavsmannen mulighet for et utbytte av innsatsen.

Når vederlag føres tilbake til opphavsmenn og andre rettighetshavere, styrker dette nyskapingen. Et økt tilbud av kunnskap og kulturelle ytringer kommer hele samfunnet til gode.

Nedenfor følger en kort oversikt over de viktigste begrepene og bestemmelsene i den norske åndsverkloven. Lovteksten finner du her.

Hva er et åndsverk 

For at et arbeid skal regnes som et åndsverk, kreves det at det skal være preget av selvstendig og personlig innsats fra opphavsmannens side (verkshøydekravet). Det stilles ikke ellers krav til verkets kvalitet.

Vernet oppstår idet verket er skapt, og det kreves ikke merking (f.eks. med copyrightmerket ©) eller annen registrering.

Rettighetshaverne 

Opphavsmenn
Den som skaper verket er opphavsmann til dette. Opphavsmannen vil alltid være en fysisk person (evt. flere). Vedkommende kan imidlertid overdra rettigheter til andre, f.eks. forlag.

Andre rettighetshavere
Åndsverkloven inneholder også regler til beskyttelse for andre grupper. Det gjelder utøvende kunstnere som fremfører verk, fotografer, den som frembringer kataloger og databaser, samt produsenter (musikk-, filmprodusenter og kringkastingsselskap).

Økonomiske og ideelle rettigheter

De økonomiske rettighetene gir opphavsmannen en enerett til å råde over sitt verk. Eneretten omfatter retten til eksemplarfremstilling samt til å gjøre det tilgjengelig for allmennheten ved å fremføre verket utenfor det private område eller ved å vise eller spre eksemplar av verket utenfor dette område. Disse rettighetene gir grunnlag for å kreve vederlag for utnyttelsen.

De ideelle rettighetene gir opphavsmannen rett til å bli navngitt ved bruk av verket, og til å motsette seg at verket endres eller gjengis på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens eller verkets anseelse eller egenart.

Vernetid

70 år
Opphavsmannens økonomiske enerett varer i opphavsmannens levetid og 70 år etter utløpet av hans dødsår. De ideelle rettigheter har ingen avgrensning i tid og gjelder altså også etter vernetidens utløp.

50 år
For utøvende kunstnere, produsenter og kringkastingsselskap er vernetiden 50 år regnet fra utløpet av året da fremføringen, opptaket eller utsendelsen ble gjort. For opptak som blir offentliggjort innen utløpet av de 50 årene, regnes vernetiden fra utløpet av offentliggjørelsesåret.

For fotografiske bilder, kataloger og databaser gjelder egne regler.

Avgrensninger i eneretten

Hensynet til allmennhetens behov har ført til at det er trukket visse grenser for vernet etter loven. Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak fra offentlig myndighet, samt en stor del dokumenter utarbeidet av eller for det offentlige, er helt unntatt fra lovens vern (åndsverklovens § 9). For øvrige verk er det på forskjellige måter gjort avgrensninger i eneretten gjennom regler om fri bruk, tvangslisenser og avtalelisenser:

Fri bruk

Det gjelder en viss rett til fri bruk, dvs. bruk uten samtykke og uten vederlag. Dette omfatter bl.a. en adgang til å fremstille enkelte eksemplar til privat bruk, dvs. innen familie og vennekretsen (§ 12), og rett til å sitere fra et verk (§ 22).

Retten til å kopiere til privat bruk forutsetter at det benyttes et lovlig kopieringsgrunnlag. For slik kopiering som skjer til privat bruk får rettighetshaver kompensasjon.

Tvangslisens

Lovens tvangslisenser gir adgang til bruk uten å innhente samtykke, men med plikt til å betale vederlag. Slike regler gjelder bl.a. gjengivelse av deler av verk i samleverk til bruk ved gudstjeneste eller undervisning (§ 18).

Avtalelisens

Lovens avtalelisenser gjør det praktisk mulig for brukerne å få tilgang til en stor mengde verk og prestasjoner, gjennom én enkelt avtale, uten å risikere krav fra utenforstående rettighetshavere.

Avtalelisensreglene utvider virkningene av avtaler som er inngått med én organisasjon for rettighetshavere, og innebærer at også rettighetshavere som ikke er medlemmer underlegges de samme vilkår som i avtalen.

Slike bestemmelser er bl.a. knyttet til avtaler om fotokopiering (§ 13b og 14), opptak av kringkastingsprogram til undervisningsbruk (§ 13b) og videresending av kringkastingsprogram i kabelnett (§ 34).

Sanksjoner

Blir reglene i åndsverkloven overtrådt, har rettighetshaver adgang til å kreve erstatning, inndragning o.l. av ulovlige verkseksemplarer og stansing av ulovlig virksomhet. Det kan også idømmes straff i form av bøter eller fengsel.

Internasjonale avtaler

De norske opphavsrettsreglene er utformet på bakgrunn av et internasjonalt samarbeid. Norge er tilsluttet

  • Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk (opprinnelig fra 1886)
  • Romakonvensjonen til beskyttelse av utøvende kunstnere og visse produsenter (fra 1961)

I de senere år er det også skjedd en utvikling gjennom arbeidet i WIPO (World Intellectual Property Organization), WTO (World Trade Organization) og EU/EØS.

 

24. november 2015