Den fabelaktige hjernen

– Å forelese er å fortelle, mener Espen Dietrichs. Som nevrolog, foredragsholder, forfatter og forsker skulle man tro at formidlingstrangen sitter i ryggraden. Eller i pannelappene, om vi leser hans nylig utgitte «Hva er hjernen».

– Vi har et ansvar for å drive folkeopplysning, sier Espen Dietrichs, som har arbeidet med hjernen siden 1977.
– Vi har et ansvar for å drive folkeopplysning, sier Espen Dietrichs, som har arbeidet med hjernen siden 1977. Tony André Hasselø

Jeg befinner meg på Espen Dietrichs kontor på Rikshospitalet i Oslo, mannen som i 1982 disputerte med en avhandling om lillehjernen. Da var han bare 25 år gammel og den yngste i landet som hadde avlagt medisinsk doktorgrad. Om han fremdeles holder rekorden, vet han ikke. I dag er han professor i nevrologi og leder av nevrologisk avdeling ved Oslo universitetssykehus (på Rikshospitalet og Ullevål), og leder for en gruppe som forsker på å avdekke sykdomsårsakene til Parkinsons.

I tillegg til å være en av Norges fremste fageksperter går Dietrichs også for å være en fremragende formidler. Han har skrevet en rekke anerkjente artikler, forfattet et tyvetalls fagbøker og tre populærvitenskapelige bøker. I 1995 mottok han Brageprisen sammen med Leif Gjerstad for Vår fantastiske hjerne. Han har også høstet svært gode anmeldelser for barneboken Hjernen fra 2011. Nå er han aktuell med en innføring om hjernen i Universitetsforlagets Hva er-serie.

Fagbøker, fagartikler om hjernen i kunsten og kulturen, populærvitenskapelige bøker, alle har tatt form hjemme i sofaen:

– Jeg skriver i stua hjemme, liggende på sofaen med laptopen i fanget og tv-en på.

Ja, i bakgrunnen, liksom?

– Nei, ikke i bakgrunnen. Gjerne en Champions League-kamp, og da helst de store lagene, de som spiller morsom fotball. Om det er Barcelona, Real Madrid eller Paris st. Germain er ikke så nøye. Men om noen er altfor «bøllete» i taklingene vil jeg stort sett holde med motstanderen. Unntaket er Lyn, humrer Dietrichs, de holder jeg med uansett.

Utfordrende uten illustrasjoner

Kan du si noe om bakgrunnen for din nye utgivelse?

– Det tok meg ca. et halvt år å skrive Hva er hjernen. Det var forlaget som kontaktet meg denne gangen, og det var en klar forutsetning fra dem om at det ikke skulle være noen illustrasjoner i boken. Jeg tok betenkningstid og holdt på å avslå det hele, men kona mi overtalte meg, ler Dietrichs.

Det ble en ny erfaring:

– Det var virkelig utfordrende, først og fremst fordi jeg synes det er enklere å forklare med hjelp av visuelle virkemidler. En ting er fagartikler, men det å skulle skrive populærvitenskapelig uten illustrasjoner var vanskelig. Til syvende og sist fikk jeg med én illustrasjon – en veldig enkel oversikt over hjernens deler. Jeg hadde håpet på tre, men to ble luket bort. Det er helt greit.

Du støtter deg ofte til skjønnlitteraturen og kunsten både som foreleser og forfatter.

– Ja, jeg er jo blant annet medlem av Den norske nevrolitterære klubb. Vi er en gjeng nevrologer som interesserer oss for hvordan hjernesykdommer fremstilles i litteraturen og kunsten generelt. Det er mange gode eksempler på slik litteratur, men min personlige favoritt er The man who mistok his wife for a hat (1985) av briten Oliver Sacks. Han var selv nevrolog, og boken kan best beskrives som pasienthistorier. Vi er også opptatt av hjernen i historien, og det hadde vært morsomt å kunne skrive en hel bok rundt historiske hendelser, statsledere og hjernelidelser. Det er muligens klubbens neste prosjekt, sier han ivrig.

Dietrichs peker mot et maleri på den ene langveggen:

– Det der er et portrett av Christopher Blom Leegard (1851–1921), Norges første professor på feltet, og mest trolig den nest første etter Jean Martin Charcot (1825–1893) i Paris. Charcot holdt åpne forelesninger hver tirsdag, og det var ikke uvanlig at den tids forskere, kunstnere og kulturaktører tok turen til Paris for å høre ham. Vår egen Bjørnstjerne Bjørnson var en av dem som var til stede på en slik forelesning. Faktisk er det bare tre professorer/avdelingssjefer mellom Leegard og meg, legger Dietrichs til. Hjerneforskningen er fremdeles en relativt ung vitenskap.

Folkeopplysning og samfunnsansvar

På linje med Charcot er Dietrichs høyt respektert og ettertraktet som foreleser, foredragsholder og forsker. I forbindelse med Hjerneårets 20-årsjubileum i 2015 – et arrangement som ble startet som et folkeopplysningsprosjekt om hjernen i 1995 – har han reist rundt i Norge og holdt åpne foredrag.

 – Jeg husker særlig godt mitt besøk i Molde hvor det var bortimot 350 oppmøtte. Det var også stor interesse i Bodø og Fredrikstad. Det er svært hyggelig å se at distriktene er så nysgjerrige på hjernen, sier han, og skyter inn: – Det sier seg selv at det er artig å forelese når så mange møter opp, men det viktigste er at det er fullt i rommet. Et rom med 12 stoler og 15 oppmøtte er like gøy!

Som medisiner føler jeg at vi har et ansvar for å drive folkeopplysning

Dietrichs har arbeidet med hjernen siden 1977 og synes fremdeles at all forskning på feltet er spennende. En periode var han tilsatt som prosektor ved anatomisk institutt i Oslo, hvor en av hovedoppgavene var å lede medisinstudentenes disseksjoner. Han sammenligner seg selv med en sløydlærer:

– Jeg gikk fra bord til bord og overvåket de ulike disseksjonene, svarte på spørsmål og bistod studentene i den tekniske tilnærmingen til menneskekroppen og organene.

Ved siden av all forskningen og undervisningen skriver du populærvitenskapelig om hjernen og er opptatt av hjernesykdommer som motiv i skjønnlitteratur og kunst. I tillegg er du en aktiv foredragsholder – hva er motivasjonen bak dette engasjementet?

– Generelt lærer man for lite om menneskekroppen og hjernen i norsk grunnskole. Som medisiner føler jeg at vi har et ansvar for å drive folkeopplysning. Hovedformålene med Hjerneåret er å opplyse folk om hvordan man tar best mulig vare på hjernen vår, samt forebygger hjernesykdommer, sier Dietrichs.

Et annet viktig punkt er å gjøre folk oppmerksomme på symptomer ved hjernesykdom, at de tas på alvor og at man oppsøker lege umiddelbart. – Hvis vårt engasjement kan inspirere politikerne til å bevilge mer midler til hjerneforskningen er det også veldig bra, men det kommer i annen rekke, understreker Dietrichs. Folkeopplysning er det viktigste.

DSC_0099.JPG
– Når det gjelder billedbruk i forelesninger, bryter jeg sannsynligvis alle pedagogiske regler. Foto: Tony André Hasselø.

Fargekritt og bilde-bonanza

Selv om det ikke er veldig vanlig for forelesere innen medisinstudiet å få tilbakemeldinger på egne forelesninger, har Dietrichs opplevd mye positiv respons:

– For noen år tilbake var det et kull med studenter som utnevnte meg til beste foreleser ved medisinerstudiet, noe jeg tar som en grei tilbakemelding. Når man er innom flere hundre forelesere på seks år synes jeg det er ganske bra, smiler Dietrichs.

Har du noen idé om hvorfor studentene favoriserte deg?

– Først og fremst liker jeg godt både å forelese og undervise. Har man en klasse på 100 studenter er det alltid noen som sover – det er vel nærmest uunngåelig – men jeg tror de fleste ser at jeg har det gøy.

Hvordan da?

– Tja, i de mer klassiske forelesningene benytter jeg de gamle verktøyene, det vil si tavle og kritt, og gjerne fargekritt. Jeg tegner og illustrerer en god del i møte med studenter: Og hvis jeg holder forelesninger i andre sammenhenger, enten det er populærvitenskapelig eller for spesialister, prøver jeg å vise mest mulig bilder og minst mulig tekst. Visuelle forestillinger er viktige. Jeg liker også å bruke video. Parkinsons sykdom, som jeg arbeider mest med, er jo en visuelt gjenkjennbar sykdom – du kan få øye på en parkinsonspasient på hundre meters avstand, poengterer Dietrichs.

Hvilke tanker gjør du deg om dine egne forelesninger og foredrag?

– Som jeg tidligere sa er man innom svært mange forelesere i løpet av medisinstudiet, og jeg tenker at det er viktig å danne seg et bilde av hvilke forelesninger og forelesere man selv likte eller liker. Dette blir så personlig at det er vanskelig å beskrive, det kan være mange forskjellige varianter av formidlere som treffer meg, men det blir liksom «totalpakken» som må stemme.

Først og fremst prøver jeg å legge meg mest mulig opp til den undervisningsformen jeg selv setter pris på, dernest tenker jeg at å forelese er å fortelle. I de fleste tilfeller snakker jeg om ting jeg kan og da blir det mer som å fortelle en historie. Hvordan jeg forteller historien er avhengig av omstendighetene, hvem jeg snakker til og i hvilken setting man befinner seg.

Om jeg for eksempel holder en forelesning for nevrologer på et kurs eller lignende, så foretrekker jeg Powerpoint. Når det er sagt så bryter jeg sannsynligvis alle pedagogiske regler og kjører fem-seks bilder i minuttet. Det er ikke uvanlig at en slik forelesning kan inneholde 200 bilder, humrer Dietrichs.

Men skiller dette seg fra hvordan du underviser medisinstudenter?

– Medisinerstudiet er jo en yrkesskole for å bli allmennpraktiserende lege, og da underviser jeg selvfølgelig helt annerledes enn om jeg driver med forelesning i en allerede høyt spesialisert forsamling. Jeg prøver å møte publikum og de forutsetningene de har for å høre på meg.

Når jeg foreleser i regi av Hjerneåret og er på turné, er fellesnevneren for de oppmøtte at de er kommet frivillig for å høre om hjernen. Noen er kanskje leger, andre er psykologer, noen arbeider kanskje som pleier på et hjem for personer med hjerneskade. Andre kan være lærere, og noen er bare nysgjerrige. Da prøver jeg å gjøre det veldig visuelt og vise hopetalls med bilder, samt krydre med anekdoter fra historie- og kunstfeltet.

Hva er det som gjør at man følger med i en forelesning?

– Noen liker én type formidling, andre en helt annen. Motivet med en forelesning er at man skal lære noe. For det første må det formidles på en slik måte at det er forståelig, dernest kommer motivasjonen for å lære. En foreleser skal også klare å holde deg våken og motivert, og det avhenger av hva som blir presentert, foreleserens tonefall og om du liker hans eller hennes stemme. Det må med andre ord være en match mellom foreleser og tilhører. Inspirasjon, motivasjon og gjerne at du som tilhører synes forelesningen er gøy – det stimulerer læringsmekanismene i hjernen, og man lærer da selvfølgelig mye bedre, avslutter Dietrichs.

---

Etter intervjuet slo jeg fast at samtalen med Espen Dietrichs hadde vart i underkant av to timer, og jeg tenkte umiddelbart på alt det vi hadde snakket om, og hvordan jeg skulle få alt til å passe inn i teksten jeg skulle skrive. Hvordan skulle jeg få til å formidle en mann som kan så mye om et så komplekst fagfelt, men også hvordan han ved hjelp av kulturelle og sportslige krumspring klarer å nå ut til hver og en av oss med sitt budskap?

Tankefull bladde jeg i boken jeg hadde bedt ham signere til meg. På førstesiden sto det ikke bare en signatur, men også en karakteristisk hilsen som inspirasjon til å ferdigstille intervjuet:

Bruk hjernen – det er sunt!

Hilsen og signatur.jpg