Det beste er når en katt plutselig kommer inn i bildet

Iscenesatt fotografi – hva er det? Bli med på atelieret til fotograf Signe Marie Andersen på Frysja Kunstnersenter ved Akerselva i Oslo.

The Ham (2002)
The Ham (2002) Signe Marie Andersen

– Jeg kan jo fortelle hvordan det begynte, sier Signe Marie Andersen.

– Jeg har vokst opp i et teaterhjem, og fikk Beckett inn med farsmelken. Vladimir og Estragon og andre skikkelser fra teaterlitteraturen tasset rundt i leiligheten vår til stadighet. Far min som var skuespiller, leste mye høyt når han øvde inn rollene hjemme. Og så festet hele Beckett-gjengen fra Det Norske Teatret hjemme hos oss. Regissør, skuespillere, sufflører og vaskehjelp – alle var med. Og jeg lå våken i rommet mitt og lyttet. Mor var bibliotekar. Hun skrev også en bok for ungdom. Hun pleide å holde eventyrstund på biblioteket. Da var jeg med.

Før hun begynte på kunstutdanningen, gikk Signe Marie Andersen dramalinje på videregående og deretter på fotolinja på yrkesskolen. Med selvkomponerte bilder med innslag av absurditet, søkte hun og ble tatt inn på Institutt For Fotografi (IFF) i Bergen. Der var blant annet Robert Meyer professor.

Selvportrett.jpg
Selvportrett

– Men, jeg for min del ble særlig opptatt av fotografer som Cindy Sherman og Francesca Woodman, sier Signe Marie Andersen. – Dette var fotografer som brukte seg selv i bildene sine. Sherman har holdt på med iscenesatt fotografi siden 1970-tallet, og gjør det fremdeles. Hun benytter seg av en lang tradisjon med selvportrett og teatralsk rollespill i kunst. Hun bruker sceniske verktøy som sminke, kostymer, rekvisitter og dramatisk lyssetting, og iscenesetter bl.a. seg selv i forskjellige kvinnelige rollefigurer fra amerikansk film. Slik legger hun fremstillingen av seg selv inn i en dialog om stereotype skildringer av kvinner.

Det er de som ser bildet, som på en måte skal fullføre historien, eller gi den mening

– Woodman hadde en helt annen stil. Hun brukte seg selv i en form for selvterapi. Hun inspirerte meg mest, jeg kjente meg igjen i de temaene hun tok opp. Hun begynte å fotografere allerede i tenårene, og hun var bare 18 år da hun tok livet av seg. Arbeidene er preget av melankoli og noe destruktivt, samtidig er de veldig vakre og skjøre. Hun bruker omgivelsene og setter i scene, f. eks et gammelt tomt falleferdig hus. Man kan tolke bildene hennes på mange måter, men for meg treffer det en slags sårbarhet, en frustrasjon, en desperat jakt etter å finne sin identitet. Da jeg så arbeidene hennes første gang, traff de meg veldig. Det var noe helt nytt for meg, måten å bruke fotografiet på, - det var noe veldig autentisk og tilstedeværende i det. Og det var både lek og alvor i arbeidene hennes, slik jeg så det. Det ble noe nesten noe komisk over det, noe tragikomisk på en måte, og litt surrealistisk.

Om å eksperimentere med fotografiets muligheter

Mens hun studerte i Bergen, testet Signe Marie Andersen ut forskjellige posisjoner foran kameraet:

– Jeg bestemte meg for å bruke meg selv i bildet. Og så eksperimenterte jeg med ulike måter å være til stede i bildet på, for å undersøke hva dette gjorde med bildet. Jeg kunne f. eks stille meg opp og se rett inn i kameraet. Hva gjør dette med bildet? Så kunne jeg hente inn en gjenstand, og forholde meg til den. Så eksperimenterte jeg med ulike måter å forholde meg til gjenstanden på. Så tok jeg inn en ny gjenstand, og eksperimenterte på samme måte, med to gjenstander å forholde meg til. Og så videre. Jeg ville undersøke forholdet mellom meg, kamera, og gjenstander i bildet for å se hva som frembragte mest mulig ladning.

Eksperiment med gjenstand 2.jpg
Billedserie fra eksperiment med gjenstand

– Jeg har kommet frem til at det interessante for meg, er når kommunikasjonen mellom menneskene, og mellom menneskene og omgivelsene foregår inne i selve bildet, sier hun.

– At det er inne i bildet historien utspiller seg. Og så vil jeg at det er de som ser bildet, som på en måte skal fullføre historien, eller gi den mening. For å gi et eksempel: Det jeg likte ved Cindy Shermans arbeider, var at historien før og etter, manglet. Det gav meg som betrakter muligheten til å fullføre bildet, fullføre historien. Bildene åpnet opp for tolkning og mange spørsmål. Noe jeg setter høyt i kunsten, er nettopp at den åpner, ikke lukker eller mener noe for deg. Bildene til Sherman gjorde meg nysgjerrig på hvordan fotografiet kunne brukes til å lede betrakteren, ja nærmest forføre betrakteren inn i noe, for så å overlate til seeren å finne «løsningen» på bildet – avkode stemningen, finne veien ut igjen av bildet.

Om å slippe til det uventede

– Bildene mine bør ikke være for teatralske, sier Signe Marie Andersen. – I Cindy Shermans arbeider for eksempel, er dette mer fremtredende. Jeg forsøker å blande det iscenesatte med det dokumentariske på en måte som gir bildene mine en mer virkelighetsnær fremstilling.

Tea Party 2002.jpg
The tea party (2002)

– Når det er sagt, så jobber jeg likevel mot en scenisk framstilling, men det må likevel finnes en spontanitet i bildene. Når jeg bruker modeller, kan det fort bli veldig stilisert. Da jeg bestemte meg for å bruke meg selv i bildet, fikk bildet noe ekstra. Jeg måtte gi fra meg kontrollen, bruke kroppsspråket mer intuitivt, og det skapte en ny dimensjon.

– Det beste er når en katt kommer inn i bildet, eller lyset skifter, uten at det er planlagt. Istedenfor at bildet blir ødelagt, får det et ekstra lag. En periode brukte jeg min mor i bildene. Hun gled rett inn, og var en fantastisk modell. Hun stilte ingen spørsmål, gjorde bare det jeg ba henne om, og poserte ikke. Jeg bodde hjemme på den tiden, og brukte henne veldig mye – flyttet henne dit jeg ville ha henne, og hun gjorde alt jeg ba henne om. Hun ble nesten som en del av møblementet.

– Men så døde mor og min beste venninne med kort tids mellomrom. Da klarte jeg ikke lenger å bruke mennesker i bildene. Jeg begynte å fotografere hus, fasader, plasser og åpne landskap. Jeg jobber fremdeles i spennet mellom iscenesatt foto, og det å fotografere fasader og omgivelser. Det avgjørende er at de har noe scenisk ved seg som jeg kan formidle.

Bruxelles Central.jpg
Bruxelles Central, fra Visitors (2019)

Om å fotografere som en jeger

– I det siste prosjektet mitt, «Visitors,» har jeg utfordret mitt eget forhold til iscenesatt foto, forteller Signe Marie Andersen.

– Jeg gikk ut for å finne scener i det offentlige rom, istedenfor å bygge dem opp selv. Jeg dro til steder i Europa der jeg aldri hadde vært før, bl.a. Krakow, Vilnius, München og Manchester, og et lite sted i Belgia, Mechelen, mellom Brussel og Antwerpen. Noen av fotografiene er også tatt i USA, i en tidlig fase av prosjektet.

– Jeg lagde et sett med regler, hvert opphold skulle være på tre dager, og jeg skulle bare være ute og se etter iscenesettelser, ikke shoppe eller gjøre noe annet. Jeg skulle innta posisjon som en jeger: Det som kom inn i mitt bilde, kunne jeg fange. Stedene jeg oppsøkte, var offentlige plasser som barer, bibliotek, parker, togstasjoner osv. Jeg ønsket ikke å ta bilder av hva som helst. Jeg ville ha mye rom rundt menneskene, og en spesiell stemning. Jeg var spesielt interessert i de øyeblikkene eller de opplevelsene hvor det inntraff noe i et møte mellom den uformidlede virkeligheten og det sceniske ved situasjonen. Jeg lette etter scener og mennesker som kunne formidle stemninger som uttrykte vår samtid. Jeg opplevde at fellesskapstanken i Europa står for fall og blir preget av det. Jeg ønsket å sette fokus på den eksistensielle ensomheten som finnes i alle nå.

Fra Visitors.jpg
Fra Visitors (2019). Visitors ble presentert i en fotobok med tekst av dramatikeren Arne Lygre, et utdrag fra hans siste teaterstykke Meg nær. Bildene ble også vist på Galleri Riis i Oslo. – I en ny utstilling skal deler av bokteksten også opp på veggene. Tekstene blir på denne måten et slags bilde, sier Signe Marie Andersen.

Alle fotografier er gjengitt med tillatelse av fotografen, Signe Marie Andersen. Bildene er beskyttet av opphavsrett og all bruk utover det som dekkes av skolens avtale med Kopinor må avtales med fotografen.