Ahmed Umar ble født i Sudan, men kom alene til Norge for ti år siden. For ham var dette muligheten til å leve åpent som homofil, selv om det kostet. Gjennom utdannelsen på Kunsthøgskolen i Oslo utforsket han en rekke kunstformer, og har gjort seg bemerket med sin særegne stil i en fargesprakende, reflektert, tidvis vond og ikke minst dønn ærlig kunst. 

– Klær virker som et viktig uttrykk for kreativiteten din. Hva handler klær om for deg?

– Jeg er interessert i klær både som kunstner og menneske. Klær er en aktiv praksis av identitet, og er et språk i seg selv. Det er viktig hvordan jeg presenterer meg selv: Det var mitt første opprør mot det normative. I det sudanske samfunnet jeg vokste opp i, var det en del forventninger eller krav til å følge en bestemt stil. Man burde vise maskulinitet gjennom vide klær og lite farger. Det passet ikke meg, og ble grunnen til mange konflikter, både i og utenfor hjemmet. Jeg ville ikke utslette min eksistens ved å følge noen som ikke representerer meg, hva jeg står for og det jeg liker. 

– Du jobbet også med tekstil da du gikk på Kunsthøgskolen. Kan du si litt om den erfaringen?

– Jeg er opptatt av tradisjonene, håndverket og symbolikken bak klærne. Da jeg tok master, meldte jeg meg på kurs på tekstilavdelingen. Kurset fokuserte på broderi og vev fra både Hallingdal og Cusco-området i Peru. Jeg reiste til begge stedene og studerte utviklingen av drakter og klestradisjoner. Det var noe av det mest inspirerende jeg har opplevd. Det tar timevis å bli ferdig med broderingen av en liten Hallingrose, og de gjør det med stolthet og lidenskap. Jeg opplevde at denne lidenskapen ble overført til meg.

Folkedrakt

– Både i tradisjonelle og sosiale medier fikk du nylig oppmerksomhet for en folkedrakt du selv har designet. Hva var bakgrunnen for dette plagget?

– Jeg tenkte at jeg er midt imellom – jeg er norsk og jeg er sudansk, og ønsket å vise tilhørighet til stedet jeg kommer fra og til stedet jeg bor. Jeg er jo ikke født her og har heller ikke familie her, men jeg valgte å representerer hvordan jeg liker dette landet, ta ownership over det. Jeg mener det viser en spesiell respekt for noe, det å ha noe på sin egen kropp. Og med dette prosjektet kombinerer jeg de to kulturene jeg liker, og som jeg er stolt av å være en del av. I Sudan har hvert område, eller region sin egen drakt. Jeg tok utgangspunkt i mahdist-drakten (en opprørsgruppe fra den sudanske kolonitiden), og kombinerte den med elementer fra hallingbunaden. Jeg var usikker på hvordan det skulle gjøres, så jeg spurte Ingunn Stræte Lie, som administrerte studieturen med skolen. Hun anbefalte meg å ta opp kontakten med vår Gådnsaum-spesialist Borgny Feten, som var instruktør på en av kursene vi hadde. De var veldig åpne og åpnet dørene for å hjelpe meg. Borgny har brodert vesten på drakten. 

– Basert på tegningene mine brakte klesdesigner Aleksander Sahr drakten til live. Den ble akkurat slik jeg ville den skulle bli. Jeg tenkte at det var det riktige plagget å bære på min statsborgerskapsseremoni i Oslo rådhus 22. april i år. 

– Det var i det hele tatt veldig overraskende hvordan folk tok det imot. Jeg er ikke en sosiale medier-entusiast, men da jeg la ut bildene med drakten på ble det kjempegodt mottatt. Jeg har aldri fått så mange fine kommentarer. Særlig trodde jeg at den eldre generasjonen kom til å mislike prosjektet, men det var nettopp den gruppen som var mest positiv. Det var fint å oppleve. 

– Nå har vi jo snakket litt om interessen for tekstil. Men du uttrykker deg gjennom en rekke teknikker. Hvordan jobber du for å få til det?

– Da jeg gikk på Kunsthøgskolen, tok jeg kurs på alle avdelinger innen kunst og håndverk. Det appellerte ikke til meg å være spesialisert innen ett medium, eller én form. Jeg føler derfor ikke at jeg er enten keramiker eller billedkunstner eller performance-kunstner. Det som betyr noe er at jeg vil kommunisere med folk, og det jeg ønsker å kommunisere vil ta forskjellige former. Jeg lærer meg de teknikkene som passer til det jeg vil si. Det finnes et ordtak som sier noe i retning av at «du klarte det til folk sa det var umulig». Det lette er ikke alltid like spennende. Jeg tenker at det bare er å prøve, og går det ikke, så har jeg bare lært at det ikke går.

– Har du et klart bilde av resultatet når du begynner et arbeid?

– Jeg har en visjon om sluttresultatet på forhånd, men avhengig av materiale kan det ofte bli noe helt annet. Det handler ikke bare om forandring fra planen, men at det skjer en utvikling underveis i prosessen.

– Et eksempel er at da jeg begynte «Hijab»-prosjektet, lagde jeg egentlig bare noen amuletter til meg selv. Dette var et veldig viktig prosjekt for meg. 

– Familien min har bakgrunn i sufisme, som har noen fellestrekk med gamle sudanske kulturtradisjoner. De regnes som blasfemiske ifølge den ekstreme tolkningen av islam som dominerer politikken i flere muslimske land nå.

– Sudan er et komplekst land, og folk er knyttet til sin egen kultur avhengig av hvor i landet de er fra. Nå opplever vi at en stor religionsmakt setter kulturen under press og vil løsrive oss fra vår arv, hindre at vi er oss. Sufisme og bruk av amuletter er eksempel på gamle tradisjoner som vekker sterk kritikk. 

Hvis din venn er ond mot deg, lag din egen i leire

Sudansk ordspråk

– Jeg vokste opp med at min familie er farlig for «det rette islam». Og at min familie faktisk var i fare for å komme til helvete. Jeg hadde mange diskusjoner med familien da jeg var yngre, der jeg fortalte at det var blasfemisk å bruke slike amuletter. Da jeg kom til Norge hadde jeg for første gang mulighet til å mene noe selv, uten sensur, uten konsekvenser for mine valg. Etter en lang mental prosess lagde jeg noen amuletter til meg selv, og jeg bygde opp mitt eget mot til å lage en amulett til hver dag i året. Det var et uttrykk for stolthet over min egen arv, og samtidig for å utfordre de første fordommene jeg hadde. Nå har jeg planer om å lage tusen stykker. Tusen er et tall som har betydning i sufi-bevegelsen. 

– Du humrer litt av de tingene du argumenterte for som ungdom – men hvordan var det å leve midt i alle spenningene mellom kultur og religion?

– Jeg slet mye med å forholde meg til den ekstreme islamske kulturen jeg vokste opp i. Jeg fulgte læren nøye, det var utmattende. Det var heller ikke rom for å spørre «hvorfor». I min familie var det mer moro, dans og pynt. Men så sier det religiøse styret i landet at du ikke skal være sånn eller sånn. Det oppsto en kultur som ville frata oss vår arv og glede. Identiteten skal være lik – alle skal være ett menneske. Det handler om at alle skal imitere profeten: Hvordan han reagerte, snakket og oppførte seg. Dette mener jeg er feil. Man skal være seg selv. 

– Da du kom til Norge må det tankesettet du vokste opp med ha sittet i, selv om du ønsket en forandring. Tok det tid å gi slipp på det?

– Ja, det tok lang tid. I hvert fall tre til fire år. Det var hard trening i å være selvstendig. Jeg måtte bygge et nytt menneske fra den tomme personen jeg var. Det var også et skifte fra å tenke at jeg var en synder, til å tenke at jeg ikke egentlig gjør noen noe skade. Nå er jeg mer åpen og tolerant til mine egne behov. Personlig integrering tar tid. 

– Jeg er opptatt av at man burde tenke på de som kommer til landet som en ressurs. Vi burde samarbeide for å leve sammen på en god måte, selv om det er klart det er krevende for begge. På et vis var det et privilegium at jeg så etter en egen identitet da jeg kom til Norge. Jeg var ung og veldig søkende. Men hvordan blir det for de som kommer med et mer avklart forhold til egen identitet, med familie og alt? 

– For meg er det også utfordringer med å bo i Norge. I Sudan har jeg familieforhold og venner, og kjenner meg aldri deprimert eller ensom. Før kunne jeg være det, men nå har jeg et godt nettverk og homofile venner, også der. Nå har det blitt sånn at når jeg er i Sudan, blir vennene mine sure hvis jeg er i nabolaget uten å ringe. Jeg savner denne sosiale delen av kulturen, hvor lett det er å samles. I Norge må man «booke» venner lang tid i forveien. Men her er jeg trygg, jeg har rettigheter. Det har alt å si, selv om ingenting er perfekt med noen av stedene. Jeg er fornøyd. 

– Denne tryggheten du søkte, handlet vel mye om det å leve som homofil. Hvordan var det i Sudan – var det mulig?

– Jeg ble ikke servert friheten, men har måttet jobbe for den på egen hånd. Et resultat av den jobben var at jeg valgte å forlate hjemmet og komme til et nytt land alene. Da jeg bestemte meg for å komme ut av skapet, var det plutselig mange som valgte å tre ut av livet mitt. Den forandringen fra at du er en venn og et hyggelig menneske, til at du er ond og ikke fortjener respekt er forferdelig. Men før bar jeg alltid en maske, jeg løy om hvem jeg var. Slik maktet jeg ikke å leve, det å være en annen tjuefire timer per dag. 

– I Sudan har vi et ordtak som sier: «Hvis din venn er ond mot deg, lag din egen i leire.» I en performance på Galleri Seilduken i Oslo (2013), lagde jeg derfor alle som reagerte med hat og negativitet i leire. Dette var bare noen uker etter jeg kom ut, så det var veldig nytt for meg. Det ble mange tårer den kvelden.

– Nylig lagde jeg performancen igjen i Brussel. Det ble godt tatt imot, og jeg følte meg mer kontrollert denne gangen. Betrakterne lagde egne figurer i leire også, og ble i rommet i lang tid etter jeg var ferdig. For noen ble det terapeutisk, for andre meditativt. Nå ble jeg invitert til å gjøre det igjen i Marseille. 

– Hvordan er det å gjøre den igjen, når det i utgangspunktet var så vondt?

– Det er jo dessverre veldig aktuelt. Det skjer hele tiden at homofile blir isolert og undertrykt. Jeg skulle ønske man ikke trengte en slik performance, at den ikke skulle være relevant, men så er den det. Det er mange i verden som opplever seg presset til å tie, og ikke kunne være seg selv. 

Organiserer The Nile Pride om noen år

– Du har snakket varmt om Pride ved flere anledninger. Dette blir en slags motsats til de vonde erfaringene ved å være homofil?

– Den internasjonale Pride-feiringen er min største høytid. Muslimer har eid, kristne har jul, og jeg har Pride. Det er de dagene jeg gleder meg mest til. Man skal jo være stolt hver eneste dag, men denne perioden er en ekstra påminnelse. Og det er en utrolig atmosfære. Pride har gått fra å være en demonstrasjon til å være en parade som også er festlig. Det er ikke egentlig fordi jeg kommer fra et land med dødsstraff for å være homofil at Pride er så spesielt. Man trenger ikke den opplevelsen for å sette pris på paraden, for å gå ut i gata å danse og være litt gæren. Det viktige er å feire seg selv og kjenne hvor heldige vi er i Norge som kan «danse i gatene» en sånn dag. Jeg har planer om en parade i Sudan, og det vil skje mens jeg lever, men inntil den dagen går jeg som sudansk i den norske paraden i Oslo og de andre stedene jeg deltar. 

– Er det tegn på at ting forandrer seg i Sudan?

– Jeg er overbevist om at det blir en parade i Sudan før jeg dør. Det er ting som må forandres, og jeg tror det vil gå fort. Denne sosiale medier-generasjonen, som får med seg hva som skjer ellers i verden, kommer til å påvirke kulturen mye fremover. Vi må bare vente til de blir eldre og får posisjoner i samfunnet. Om noen år, og forhåpentligvis ikke så mange, er jeg sikker på at jeg skal organisere The Nile Pride i Khartoum!