I verkstedet hos Jane Hupe

Om å rømme hjemmefra, livet som engasjert kunstner og gode lærere underveis.

Billedkunstner Jane Hupe ved trykkpressen.
Billedkunstner Jane Hupe ved trykkpressen. Hege Lunde

Jeg er på verkstedet til kunstneren Jane Hupe. Hun legger ut så fine filmer fra arbeidet sitt i sosiale medier og det har gjort meg nysgjerrig. Å komme inn i verkstedet er nesten overveldende, alle redskapene som henger på faste plasser, snorer og klyper med kunst som henger til tørk eller er pent stablet for å sendes ut i verden. Midt i rommet står den flotte trykkpressen med en stor sveiv, som en skulptur i seg selv. Jane Hupe selv er kledd i arbeidsklær, nå setter hun seg på en stol og deler av erfaringer fra et liv med kunst og formidling over en kopp kaffe.

– Jeg rømte, forteller hun. – Mor drømte nok at jeg skulle begynne å sy på fabrikken sånn som hun. For en familie i Sarpsborg på 1970-tallet var det vanlig å søke seg til jobb på en av fabrikkene i byen. Borregaard, som ble bygget for å utnytte kraften i elva til å utvinne cellulose er den største, og slekta hennes har jobbet der siden fabrikkens opprinnelse i 1890.

– Men Sarpsborg ble for trangt for meg den gangen. Jeg er ikke helt sikker på hva som var drivkraften, men det oppsto en motkraft i meg mot alt som var fornuftig. Kanskje hadde jeg fått litt av skapertrangen fra bestefaren min. Han ble regnet som en tusenkunstner, som man sa den gangen. Han malte bilder, lagde modellbåter og kunne reparere alt mulig. Han leste nok en del også, da jeg jobbet med et kunstprosjekt flere år senere, dukket det opp en bærepose med avisutklipp som han hadde samlet på. De utklippene tok jeg med inn i materialet som skulle bli til verket «Spor av tid», et utsmykkingsprosjekt jeg laget til byjubileet i Sarpsborg i 2016.

Bilde 3 Bestefar på sykkel, foto Terje Sandvik.jpg
Jane Hupes bestefar på sykkel, utsnitt fra Spor av tid, collage 2016. Foto: Terje Sandvik

Gode og dårlige lærere

– Skolen var egentlig ikke så viktig, minnes Jane Hupe. – Det var kanskje et litt overraskende utsagn, men kanskje var det slik at tilbudet for et kreativt lite menneske i Sarpsborg på den tiden ikke var all verden? Det var stadig reformer, magert med utstyr og skolemateriellet ble sjelden fornyet, annet enn at det omhyggelig måtte brettes på nye bokbind.

– Men jeg likte å bla i bøkene, se på fine illustrasjoner, forteller hun. Jeg brukte mye tid på å tegne etter sort/hvit-foto. Det var også timer med forming, håndarbeid, sløyd og tegning. Men læreren i forming fra barneskolen var ingen god opplevelse. «Tegn gress!» befalte han.

Jane hadde laget en fin figur hun var fornøyd med, men skolens økonomi krevde at hele arket skulle utnyttes, elevene måtte fargelegge hele bakgrunner med himmel og jord. Etter et tredje «Tegn gress!», tok hun en grønn fargestift og kølet over hele figuren, arket gikk i stykker og fargestiften brakk. Det var selvsagt utilgivelig, og da var de bare en ting som gjaldt, hun løp ut av klasserommet og gjemte seg. Hun ble antagelig funnet, og det fulgte noen år til på skolen. Flere sinte år.

Jeg kjente at jeg hadde kommet hjem, jeg hadde funnet flokken min

– Jeg fikk ikke puste, så jeg rømte til slutt til Bergen, forteller Jane. Hvordan rømmer en ung jente til Bergen? Tja, det hjelper med en kjæreste, ler Jane Hupe. Slik ble det til at hun begynte på tegnelinje på Garnes Husflidskole i 1988.

– Jeg kjente at jeg hadde kommet hjem, jeg hadde funnet flokken min.

Deretter gikk Jane Hupe videre på kunstskole og flyttet inn i atelierfelleskapet Prosjekt Prospekt i Lille Øvre gate. Her kommer også læreren Svein Rønning inn. For å klare seg økonomisk jobbet hun ved siden av i alle mulige ekstrajobber, var full av energi og opplevde livet veldig sterkt.

– Jeg husker særlig at vi lå ute på Osterøya og malte fjellene, lyset og naturen, forteller hun. – Jeg kunne gå i Rasmus Meyers samlinger og bare se og se på I. C. Dahls skystudier og Munchs malerier og grafikk. Jeg fikk aldri nok!

– Det var ingen som bestemte over meg, og jeg var nok ganske vill, sier Jane Hupe. – Dessuten var jeg fryktelig sint, lagde lyder og knekte pensler mot maleriet når jeg ikke fikk det til. Slik ble møtet med Svein Rønning viktig. Han kom gående i brune bukser, helt vanlige klær, liksom. Han lærte meg å være et skapende menneske, men likevel nærme meg kunstneryrket som en hvilken som helst jobb. Det å skulle utvikle seg som kunstner handler jo om å arbeide i bokstavelig forstand; lage en struktur, planlegge og gjennomføre.

– Det viktige var jo også at han så meg. Han ga meg gode tilbakemeldinger på bildene mine, men også på temperament og engasjement, og han viste meg hvordan jeg kunne overføre dette indre trykket til bildet. Det handlet om måten å legge på strøk, jobbe i større formater, ikke måtte gjøre det så pent, men gi uttrykket en kraft.

Bilde 4 I Norviks verksted, foto Unni Skurdal.jpeg
Mesteren og lærlingen i verkstedet i Østerdalen. Foto: Unni Skurdal

Lære av mesteren

Tilbake i Østfold, først i Fredrikstad, utdannet Jane Hupe seg til psykiatrisk sykepleier og jobbet både hel- og deltid ved siden av livet som kunstner i flere år. I denne historien hører det også med at hun fikk to sønner, Henrik og Georg. I CV-en er det listet flere utstillinger og oppdrag i disse årene. Hun holdt blant annet en separatutstilling i Frankrike der hun møtte kunsthandverker Unni Skurdal.

– På den tiden kjente jeg at jeg hadde stoppet litt opp, at jeg gjorde de samme feilene i maleriet om igjen og ikke så hva jeg kunne gjøre bedre. Jeg snakket med Unni om mitt ønske om å lære mer om farger og hun inviterte med hjem til Østerdalen for at jeg kunne treffe mannen hennes, Kåre Nordvik.

– Med Nordvik som lærer skulle utviklingen igjen dreie seg mye om å bruke den energien og engasjementet jeg har inni meg og overføre til lerretet og gi kraft til billedflaten. Norvik beskrev nettopp standhaftigheten min og energien jeg har når jeg jobber som en av mine største styrker. Jeg har en sterk motor i arbeidet og gir meg aldri før et arbeid er forstått og forløst, sier Jane Hupe. – Jeg må igjen bare understreke betydningen av å bli sett av en lærer og mester, det løftet og den anerkjennelsen det gir.

Kåre Nordvik var en etablert kunstner med utdanning fra akademiet i Oslo og København på 1950-tallet, og det var ikke fritt for at hun var nervøs før det første møtet.

– Jeg husker jeg dro opp til Kåre første gang, jeg var livredd for at han skulle «avsløre hvor talentløs jeg var» og sende meg med første tog hjem igjen. Når han tvert imot tilbød seg å lage et helt eget studieopplegg for meg, var den følelsen helt ubeskrivelig. Frem til det var jeg mer eller mindre selvlært, men nå fikk jeg starte fra bunn igjen og lære de grunnleggende ferdighetene som ble hoppet litt bukk over på kunstskolen. Jeg fikk lære om klassiske prinsipper og metoder i kunsten, men ble også utfordret til å bryte dem. Han åpnet porten inn til kunsten for meg igjen.

– Tenk, han lagde et akademi bare for meg, sier Jane Hupe. Det ble på den gammeldagse måten med mester og lærling. Jeg fikk plass i verkstedet hos ham, reiste opp til Østerdalen regelmessig, og vi jobbet sammen i lengre perioder over fem år. Jeg jobbet meg igjennom et opplegg med fordypning i farge og komposisjonstenkning innen maleri og collage under veiledning. Mellom oppholdene hadde jeg oppgaver som jeg fikk veiledning på over telefon og e-post med utgangspunkt i foto jeg sendte. Studiene ble nøye dokumentert slik at læretiden kunne bli akademisk godkjent i ettertid.

Bilde 5 Tråder av refleksjoner, foto Jane Hope.JPG
Tråder av tid og refleksjoner, collage 2012. Foto: Jane Hupe

Som del av studiene med Nordvik tok hun også oppdraget med utsmykking på Fagerhøi Humanistisk Senter, «Tråder av tid og refleksjoner», en collage med utgangspunkt i papir og akryl.

– Jeg var i tvil på om jeg ville ta avbrudd i studiene og hvorvidt jeg var moden for et så omfattende oppdrag. Men etter litt drøfting med Kåre ble vi enige om å ta det inn som et prosjekt med ham som veileder. Jeg jobbet i åtte måneder i mitt atelier i Sarpsborg, vi hadde en del drøftinger over telefon og e-post, og tre ganger fraktet jeg de fem panelene (4 x 1.60 m) med til Kåre i Østerdalen for å få veiledning. Den siste gangen sa Kåre: Nå skal de ikke tilbake til Sarpsborg, de er klare for utsmykking på senteret!

Et verk til Sarpsborgs byjubileum

Collage-teknikken er blitt et av Jane Hupes kjennemerker. Det går en linje fra arbeidet med utsmykkingen på Fagerhøi til det omfangsrike kunstprosjektet som ble laget til Sarpsborgs byjubileum i 2016, «Spor av tid». Verket ser du først som en serie av tre paneler dekket med papirmateriell, noe av papiret er slett og andre steder er det revet og stikker ut av flatene. Førsteinntrykket er litt abstrakt, nesten modernistisk, med horisontale og vertikale linjer som danner noe som kan minne om et industrielt mønster. Går du nærmere finner du at flatene er bygget opp av lag med avispapir, tekster, luker med bilder som formidler fragmenter av historier fra Sarpsborg. Du kan bli stående å se og se. For folk fra Sarpsborg handler det mye om gjenkjennelse, og for andre er det spennende bare å oppdage spor og uttrykk for noe som ligger gjemt i bildet.

Spor av tid 2 foto, Terje Sandvik.jpeg
Utsnitt fra Spor av tid, collage 2016. Foto: Terje Sandvik

Jane Hupe forteller om hvordan hun samlet inn lokalaviser fra bruktmarkeder og loppemarkeder. Avisene ble revet opp, limt inn, noen ganger revet opp på nytt, flyttet rundt på og kanskje erstattet med annet papir. Det kom på flere lag, hun brukte skraper og pussemaskin, materialet fikk en tøff behandling, og det ble laget linjer og luker til fortellinger. Flere steder har hun vært inne med pensel og bearbeidet elementer. Prosessen med arbeidet tok sju måneder og ble en mektig hilsen til Sarpsborg under avdukingen på Sarpsborg Scene i 2015.

Om farger og trykk

Så er vi tilbake i verkstedet hos Jane igjen. Nå er det tid for å se på trykkene som henger rundt oss. Det er de som er gjengitt på filmene i sosiale medier. Der viser hun hvordan hun skjærer ut tegningene i treplata med ulike huljern, hvordan fargen valses inn før hun overfører trykkene til papir gjennom grafikkpressa.

På krokene henger små ruller som blir brukt til å valse på farger før trykk. Hun viser meg en pairremse med fargeprøver hun har blandet ut i forkant.

– Jeg jobber med å avgrense fargen, forsøker å fremkalle kraften i den enkelte fargeskala som en akkord. Du vet, farger er som stemmer i et kor, jeg jobber fargetonene inn i helheten, som i et musikkstykke, hvis du skjønner.

Overgangen av remser med fargeskalaer til testtrykk på papir blir til en serie med «lydbilder» der fargetoner «treffer» i en rytme av linjer, flater og kontraster. Billedkunstneren blir både komponist og dirigent. Ark sveives gjennom den store valsen igjen, ark henges til tørk med klyper som en hvilken som helst klesvask, de hentes ned og tilføres nye farger og blir nøye studert.

Fargene treffer meg fysisk

– Jeg kan kjenne det fysisk om en fargeklang er stemt eller sur, men kan ikke alltid forklare det intellektuelt, sier hun. – Fargene treffer meg fysisk, jeg får en opplevelse av dem. Fremgangsmåten min er å gå inn i arbeidet med mye energi, og så får jeg et resultat der du kan fornemme en fysisk energisk prosess, en serie momenter, variasjoner av øyeblikk. Bildet er mer enn en idé, det må jobbes med og tilpasses underveis. Helst skal resultatet være så rått at tilskuer kan følge de fysiske sporene fra prosessen med blikket. Detaljene som oppstår i flaten, blir del av mine poetiske uttrykk.

Etter å ha jobbet sammen en serie med prøvetrykk på vei til å finne det ene, når hun har knekt fargekoden for hva hun vil oppnå, blir det unike bildet utgangspunkt for en serie med trykk. Dyr maling, høy kvalitet på papir og lave opplag gir relativt høye produksjonskostnader, men Jane Hupe er opptatt av at kvaliteten skal være en del av målet med arbeidet. Som mange kunstnere er hun villig til å være kompromissløs også med hensyn til resultat og er derfor en av mange som er avhengig av en jobb ved siden av.

Bilde 8, Jane Hupe i verksted, foto HL.jpg
Jane Hupe i arbeid i verkstedet hjemme i Sarpsborg. Foto: Hege Lunde

Kunstformidler

Tre dager i uken jobber Jane Hupe for Sarpsborg kommune i en stilling der hun leder grupper i å uttrykke seg gjennom kunst. Det kan være individer med angst, noen som har opplevd traumatiske ting eller som ikke mestrer hverdagen av ulike grunner. Jobben er å sørge for at de finner seg til rette i visuelt arbeid som en nøkkel til å fungere bedre med seg selv og sammen med andre. Hun tar gjerne med seg erfaringene fra arbeidet med collageteknikker inn i kunstgruppa. De river papir, limer og bygger opp enkelthistorier under helhetlige flater.

– Ofte er det lettere «å male med papir» enn med maling, mange har høy prestasjonsangst og er redde for å ikke være gode nok. Jeg er opptatt av at kunsten kan være lekende og lett, samtidig som de jobber med tema rundt sin hverdag og psykiske helse. Vi har fokus på prosessen, ikke selve resultatet, men ofte gir en slik tilnærming også et mer spennende resultat, sier Jane Hupe.

Opplevelsen av å identifisere seg gjennom kunst kan være en god ting. Noe av magien er at jobbing med teknikk og farger gir en annen grammatikk, et språk for å forstå eller få ut et trykk som befinner seg på innsiden. Jane Hupe er antagelig en av de beste terapeutene en kommune kan få, som kunstner kan hun gi dem noen verktøy og oppgaver der de må å stole litt mer på seg selv, sine egne vurderinger og øve seg på å finne gode løsninger.

Kunstner og samfunnsengasjement

Etter at vi har snakket sammen sender Jane Hupe en e-post med noen ord om hvordan hva hun tenker om å være kunstner og ha et samfunnsengasjement.

– Jeg er en person som blir lett engasjert, jeg går sjeldent lunken inn i noe. Saker som særlig opprører meg er urettferdighet, maktmisbruk, egoisme og klimaspørsmål. Jeg behøver å svare på det som opprører meg, fremfor å være en passiv tilskuer, skriver hun.

– Jeg har vært på vei inn i politikken flere ganger, men ender bare med å bli frustrert og sliten over de langsomme prosessene med endeløse diskusjoner og møter. Ære være de som orker, jeg har ikke tålmodighet eller tid for den saks skyld. Jeg må være fri til å tenke selv og ytre meg uavhengig av lojalitet til et bestemt parti. Jeg er opptatt av sak og etikk, og da er det ikke så viktig for meg hvilken farge løsningen har.

– Da kommer vi til kunstens kjerne, som for meg handler om å bruke den frie stemmen til å svare på de inntrykk og reaksjoner jeg får som samfunnsborger. En av kunstens viktige muligheter er å utfordre ulike maktstrukturer i samfunnet. Vi kan sette fokus på viktige samfunnstemaer og fremstille dem med en så estetisk vakker kraft at det er umulig å ikke la seg berøre. Se bare på utfordringene med plasten i havet, hvordan det kommer til uttrykk gjennom mye kunst verden over. Jeg jobber ofte i skjæringspunktet mellom det stygge og det vakre. Det er en drivkraft for meg å greie å omdanne søppel til vakker kunst: nedslitt materiale med spor av tid, som gammelt gulnet papir, eller metall med rust, røyk fra fabrikkpiper som blander seg med skyer, sier Jane Hupe.


Bilde 9, Jane Hupe i verksted, foto HL.jpg

JANE HUPE

  • Jane Hupe er styremedlem i Østfold Billedkunstnere (ØBK) og medlem i Norske Grafikere, Østfold Bildende Kunstnere, Norske Billedkunstnere og SIRIUS/ Fredrikstad kunstnerunion.
  • Hun stiller ut primært i Norge, og kanskje særlig i Hedmark og Østfoldbyene der Soli Brug i Sarpsborg, Galleri Røed i Moss og Østfold kunstsenter i Fredrikstad er steder hun er i «stallen». Hun var også blant kunstnerne som ble stilt ut ved åpningen av Dronning Sonja KunstStall, Oslo.
  • Hun har grafikkverksted hjemme i kjelleren i Sarpsborg og studioplass i kunstnerfelleskapet som holder til i Velferdshuset ved Hydrogenfabrikken i Fredrikstad.

Nettside: janehupe.com