Inga Sætre er vokst opp på Brøttum, ikke så langt unna Hamar, og gikk i sin tid musikklinjen på Gjøvik videregående skole. Opprinnelig var det figurteater som interesserte mest, deretter ble det animasjonslinjen i Volda. Begge retningene har vært viktige grunnlag for virksomheten som tegneserieskaper.

Ruter

I mitt første besøk i kontorkollektivet der hun holder til, handler det fort om å fortelle.

– Når en rute er loddrett og fremstår i en rekke går tiden raskere, er ruten vannrett, og formatet blir liggende og strekker seg utover formatet på andre ruter i nærheten, vil det oppfattes som at det går over lengre tid – så en liggende rute vil kunne brukes for å bremse lesetempoet, forklarer Inga og setter meg inn i tekniske grep for å lese en tegneserie.

Hvis en sekvens går fra å være en rekke til plutselig å fylle en halv eller hel side med et bilde, er det et signal om at handlingen i det store bildet skildrer et lengre tidsløp. Lik en regissør som skal iscenesette et teaterstykke, tegner hun karakterene inn i en sekvens av meninger.

For at jeg skal forstå, peker Inga Sætre på noen sider i boken Fallteknikk hvor hovedpersonen sitter på en buss. I rutene bortover ser vi hvordan ansiktet til jenta skifter uttrykk etter hva hun ser utenfor bussvinduet. Med ett befinner jenta seg i et stort helsides bilde, hun sitter ute i et skogholt og ser ut i luften, sykkelen ligger nede i et hjørne. Scenen formidler at tiden har stoppet litt opp. Intuitivt skjønner vi at jenta har opplevd noe viktig og har søkt tilflukt et sted i den store ruten for å tenke en stund.

Jeg snakker gjerne varmt om å tegne – om hvor godt det gjør å fortelle en historie

Tegneserieromanen Fallteknikk skapte unison kritikerros. Under tittelen Falle mot himmelen skriver Mette Karlsvik:

«Sjeldan har det vore så fint å falle, som med Inga Sætres Fallteknikk. Sjeldan har noko så skakt og skeivt kjentest så rett. [...] Dialogen er knapp, men realistisk. Det er ikkje ulikt dramatikar Jon Fosse. Som han, er teksten jordnær, direkte og fri for metaforar. Det er ikkje kunstig. Folk seier kva folk plar seie. Men stor kunst blir det på grunn av musikaliteten i interaksjonen, rytma i rutene og balansa mellom det å seie for lite, og å seie så mykje, mykje meir enn det som står på sidene. Det er ikkje replikkar i kvar rute. Ikkje-verbal kommunikasjon erikkje bare gjennom andletsuttrykk, sjølv streken til Sætre snakkar. Stundom stø, stundom skjør, skjelven. Ikkje noko er tilfeldig her.»

Med boken ble Inga Sætre tildelt Brageprisen 2011. Fallteknikk ble smykket med det fine emblemet av prisen og lagt frem i bokhandlernes utstillinger. I en middag med gamle venner fra studietiden ble det applaudert for Inga da hun kunne meddele selskapet at hun dette året hadde passert kr 100 000 i inntekt. – Ikke for at det var så viktig i seg selv, skynder Inga seg å legge til, – men det var litt morsomt da.

I 2013 ble boken også nominert til Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris.

Med serien Møkkajentene ble Inga Sætre raskt kjent som tegneserieskaper. Her møtte leseren på utsagn som «Stol like lite på andre som du stoler på deg selv» eller «Vis følelser, men du behøver ikke å fråtse heller». Streken og de sterke dialogene mellom to unge jenter ble sammenlignet med de skarpe observasjonene til damene i Kebbelife. Serien ble kjøpt opp av både Dagbladet, Aftenposten, Veggavisen, Syn og Segn og gikk i lengre tid som fast spalte i Morgenbladet.

En kortfilm ligger også på nettet med tittelen Grubby Girls:

Grubby Girls from Mikrofilm AS on Vimeo.

Men før det, før tegneseriene ble publisert og mediene fattet interesse, var det familiens interesse som ga viktig oppmuntring til en ung jente som var god til å tegne.

– Broren min var streng og sa jeg enten måtte gjøre det, eller la være å snakke om det. Da bestemte jeg meg og ga ut de første tegneseriene på eget forlag, forteller Inga. Når jeg spør om hva det innebærer forteller hun at det i praksis er å få laget opp sine egne hefter i et lite opplag.

– Jeg fikk masse hjelp og støtte fra Mikrofilm hvor jeg jobbet i den tiden, og søsteren min hjalp meg, forklarer Inga. – Deretter gikk jeg rundt til butikkene og spurte om de kunne tenke seg å selge dem for meg. Ark bokhandel på Grünerløkka og Tronsmo var greie og tok inn noen eksemplarer. Jeg satte prisen til 32 kroner. Det skulle ikke koste mer for en tegneserie enn å kjøpe seg en øl.

Illustratør

Fra 2004 til 2008 går Inga Sætre på Kunsthøgskolen, på linjen for visuell kommunikasjon. I løpet av studieperioden får hun sitt andre barn og gir ut boken Unbrakomonsteret – Ikea om natten sammen med forfatteren Ingvild H. Rishøi. Samarbeidsformen og rollen som illustratør var en god erfaring, og Inga Sætre har siden gitt ut bøker sammen med forfatterne Marita Liabø og Elin Relander Tømte. Bøkene er gitt ut på etablerte forlag, men stipend fra Grafill, illustrasjonsfondet eller Kulturrådet har vært viktig når lønnen utgjør anslagsvis 40 000 kroner per utgivelse.

– Jeg har blitt vant til å klare meg på lite, sier Inga, - det pleier å dukke opp et eller annet i tide.

Grafill har hatt et eget rimeligere studentmedlemskap. Det har vært viktig når en ikke hadde så mye og hver inngangsbillett til kunstarrangement må vurderes nøye.

– Oslo Comics Expo og en del kunstarrangementer er rimelige og derfor mer tilgjengelige, men det var tider at jeg nesten ikke hadde råd til å betale billetten til viktige fagarrangement som f. eks. Visuelt-dagene, forteller Inga.

60 000 kroner i et arbeidsstipend eller 20 000 kroner i stipend til en studiereise gir i så måte et uvurderlig tilskudd for å få arbeide mer konsentrert. Men da er det viktig å sette av tid til søknader og dokumentasjon for å komme i betraktning.

Jeg har så mye inni hue mitt

– Jeg brukte tre år på å ferdigstille Fallteknikk, sier Inga. Oppdrag for Den kulturelle skolesekken som jeg kunne fakturere var viktige, men tilskudd på 50 000 fra illustrasjonsfondet og 20 000 fra Kulturrådet var helt nødvendig som livsgrunnlag for å kunne skape fortellingene.

– Det å tjene penger er jo bare noe jeg gjør underveis. Det blir en del av en slags kamp, skrive søknader, betale regninger og å få mer tid og anledning til å gjøre det jeg vil. Det hadde vært deilig å sitte konsentrert å jobbe i et langt strekk. Jeg lengter jo veldig etter det. Jeg har så mye inni hue mitt, må bare få gjøre det ferdig, smiler Inga.

– Akkurat nå er jeg opptatt av å beskrive følelser visuelt. Selv om jeg blir inspirert av andre, så er det vanskelig å bare skulle bruke andres ting i et slikt prosjekt. Jeg må la ting gå litt langsomt. Jeg jobber frem ikke-arketypiske figurer, typer som uttrykker ambivalens. Det blir heller ikke så bra hvis jeg skulle hente alt fra mine egne historier. Det blir vanskelig å skape den nærheten hvis det «er sant». Da blir en fort for opptatt av å gi et «rett» bilde.

Inga Sætre har egen nettside og har linket til kortfilmen sin siden den allerede var på nettet. – Ellers har jeg aldri jobbet veldig mye med nettgreier, sier Inga. – Jeg legger ut litt innhold fra alle publikasjonene og er opptatt at det skal være skikkelig og fint. I et av heftene mine hadde jeg laget et manifest som kunne trekkes ut fra midtsidene. Det var gøy å se manifestet på oppslagstavler eller hengt opp på kjøleskapsdører.

Hun opplever ikke mye ulovlig kopiering: – Bilder gjengitt når noen har blogget om meg, bryr jeg meg ikke om siden det ikke er kommersielle greier. Men en gang ble tegningene mine brukt på nytt på noe som het Veggavisen som hang på ulike utesteder i Oslo, da ringte jeg og sa fra.

Formidling

Selv om livet er mye jobb og lite shopping, så engasjerer Inga Sætre seg også for å formidle faget til nye generasjoner. Hun snakket om Fallteknikk og flere av barnebøkene. Tidligere har hun også utarbeidet et opplegg for både barne- ungdomsskolen og videregående skole der hun underviser elever i animasjon, i tillegg til flere andre pedagogiske opplegg gjennom Den kulturelle skolesekken. – Jeg liker å utfordre elevene på at de faktisk kan uttrykke seg. Det er så mange som sitter inne med masse og de vet liksom ikke at de kan gjøre noe med det, sier Inga.

I hvert fylke er det produsenter for Skolesekken innen de ulike kunstartene. De legger en kjempekabal for å passe sammen kunstnere, skoler og klasser i løpet av et semester. Avtalene gjøres i god tid for et pedagogisk opplegg og senere viser det seg hvor mange uker opplegget vil vare utfra hvor mange skoler og elever som er påmeldte. Det kan bli stor etterspørsel og mange skoler å dekke i en periode.

– Jeg snakker gjerne varmt om å tegne, sier Inga Sætre, – om hvor godt det gjør å fortelle en historie, at det er viktig å bli bevisst ting, uttrykke seg, bli synlig for seg selv og andre. Det å utgi noe er litt tullete, men gullet er å formidle noe.

Nye utgivelser

Siden det første intervjuet med Inga Sætre ble gjort på kontorkollektivet i Doktor Londons vei for noen år siden, har det skjedd flere ting. Inga har blitt nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, og flere nye utgivelser har kommet til, to antologier og en hel ny bok. Mens jeg redigerte dette intervjuet for Fabelaktig formidling kom hun innom kontoret mitt og delte noen kommentarer til de nye bøkene.

Boken Smuss er en samling av erotiske tegneserier fra flere av Norges beste tegnere. Stil og form varierer for hver historie. Men felles for bidragene er at de behandler det fine, flaue og merkelige med erotikken, skriver forlaget om boken.

– Jeg har inntrykk av at mitt bidrag, «Jeg må bli snillere», ble oppfattet forskjellig av gutter og jenter, forteller Inga. Det er flere lag som var utfordrende ved dette oppdraget. For det første gjør det å inngå i en antologi at du mister litt kontrollen over leseren. I antologien får leseren hele tiden andre inntrykk i andre retninger fra historie til historie. Det er også vanskelig i seg selv, å lage noe bra om seksualitet fordi det handler om så masse på en gang. Det er nesten et for sterkt tema.

Boken Asbjørnsen og Moe og de gode hjelperne kom ut allerede i 2013, i forbindelse med 200-årsmarkeringen av Jørgen Moes og Peder Christen Asbjørnsen. Da inviterte Cappelen Damm en gruppe illustratører til å nyillustrere hvert sitt eventyr. Noen valgte også å gå litt lenger, og lagde sin helt personlige vri på eventyret. – Det som også er gøy med antologier er at man kan teste en teknikk, sier Inga. Jeg har prøvd å lage en tegneserie som man kan fortelle fra imens man leser seg gjennom tegneserien. Det muntlige blir liksom skapt der og da.

Drar til sjøs med den nye boka

Om den nye boka, «Fyrvokterne» skriver forlaget, - På en øy langt, langt ute på havet bor det to damer og en sau. Sølvi og Astrid lever av det strømmen fører inn, og det de kan høste fra den skrinne naturen. En dag banker det på døren. Utenfor står det en mann med velstelt hår og en diger koffert. Han er villig til å selge dem innholdet i kofferten i bytte med øya – noe han tenker er en dårlig deal for ham, men de kan jo leie øya av ham ... Astrid og Sølvi har alltid vært fornøyde, men nå har kofferten åpnet for nye krav, og noen må forlate øya. Fyrvokterne er en fortelling med ramsalt sjø, vennskap og hva man trenger for å ha nok.

– Når det er veldig lite av noe, øker også verdien på det du har lite av, sier Inga. – Jeg har jobbet lenge med denne boken, forteller hun. Jeg har jobbet en lang tid med plot og språk på en ny måte. Det har vært deilig å skrive. Jeg har vært på research på en øy.

I vinterferien var hele familien en uke på Ryvingen fyr uten kontakt med omverden. Det var fantastisk og veldig spesielt. Følelsen at her var vi og vi har begrenset med midler og kontroll over forholdene. Jeg tenkte mye på at her på dette fyret hadde det tidligere bodd en mor med 12 barn. Det var sprekker i fjellet helt ned til sjøen og barna må ha lært seg å gå pent. Kanskje var hun spent om alle 12 skulle komme tilbake til middag om kveldene?

INGA SÆTRE

• Født 1978
• Animatør, illustratør og tegneserieskaper.

Utgivelser

• Møkkajentene – pøh! 2002
• Varmere kaldere varmere kaldere, 2004
• Mye onsdag og litt helg, 2007
• Unbrakomonsteret – Ikea om natten (forfatter: Ingvild H. Rishøi), 2007
• Vida Vagabond blir haimat (forfatter: Marita Liabø), 2009
• Fallteknikk, 2011 (Brageprisen)
• Mina og løven (forfatter: Elin Relander Tømte), 2012
• Asbjørnsen og Moe og de gode hjelperne (antologi) 2013
• Smuss, (antologi) 2014
• Fyrvokterne, 2015