Jakten på den gode læreren

– Læreren er en kunstner, og har ikke noe annet instrument å spille på enn seg selv. Dette mener forfatter og Dr. philos Egil Børre Johnsen, som har gjort seg mange tanker om lærerens posisjon i samfunnet gjennom arbeidet med boken Livet bak kateteret.

Egil Børre Johnsen er forfatter av boken Livet bak kateteret. En beretning om lærerskikkelser fra Dickens til Solstad.
Egil Børre Johnsen er forfatter av boken Livet bak kateteret. En beretning om lærerskikkelser fra Dickens til Solstad. Erik Holand

Vi snakker om skjønnlitteraturens bidrag til oppfatningen av læreren gjennom tidene. Egil Børre Johnsen er lektor og dr. philos, og han har vært en av pådriverne i debatten rundt norskfaget helt siden han var med på å grunnlegge tidsskriftet Norsklæreren i 1977. Han har skrevet over 50 bøker om språk og skole.

– I boka Livet bak kateteret er min røde tråd jakten på den gode læreren, sier forfatteren.

– Som sannhetsvitne har skjønnlitteraturen et Janusansikt. Den henter nødvendigvis stoff fra virkeligheten, men bearbeider – også nødvendigvis – dette stoffet. Dermed kan teksten, om den får en betydelig leserkrets, bli bestemmende for folks virkelighetsoppfatning. Spørsmålet er ikke utelukkende hvorvidt litterære lærerportretter er sannferdige. Man må også spørre om ikke våre oppfatninger av yrkesgruppen kan ha blitt like sterkt preget av litteraturen, som av det vi selv har opplevd.

På hvilken måte utvikler lærerskikkelsen seg gjennom tidene?

– Vi ser et helt tydelig skille før og etter 1900. I tiårene før 1900 forekommer lærere stadig oftere som hovedpersoner i romaner og noveller. I de fleste av titlene er det en klar holdning fra forfatternes side at lærerne har status; man venter seg noe av dem. Når forventningene ikke innfris, skyldes det som regel i mindre grad personlig svikt enn andre forhold, slik som materielle forhold eller uheldige personkonstellasjoner.

Det er vanskelig å være menneske, særlig hvis man er lærer.

– Et banalt motto for det å være lærer mellom permene i vår nyere, moderne litteratur kunne være: «Det er vanskelig å være menneske, særlig hvis man er lærer». Den gråtende, den grusomme, den dyktige eller den dumme læreren kan nok forekomme, men hovedsaken er at det er ganske ille å være lærer fordi skolesystemet tar knekken på det meste. Det er de individuelle skildringene som er interessante og gode, mener Johnsen.

Du sa at skjønnlitteraturen både henter og bearbeider stoff fra virkeligheten. I hvor stor grad kan vi stole på disse individuelle framstillingene og hvor representative er de?

– Det lar seg nok gjøre å si om mange lærerskildringer at «Ja, sånn må det har vært, dette er dekkende». Men dette gjelder vel å merke et begrenset antall enkeltskildringer. Jeg tror at skurker og helter i Bjørneboes Jonas har vært slik i levende live, og jeg tror at et smålig samfunn kan ta knekken på en hederlig lærer, som i Magnhild Haalkes Trine Torgersen. Men hvem skal jeg tro på av Dag Sundbys Martinsen og kolleger og Aslaug Høydals Dyr last? I den første løser et samkjørt lærerkollegium de fleste problemer, i den andre er det en ulykke å være lærer. Jeg vet ikke annet å si enn at Sundby opplevde det hele slik, og Høydal slik. Men dermed er vi kommet like langt dersom formålet er å avdekke gyldige, allmenne mønstre.

Skoleromanen som metafor

– La oss ta to andre eksempler, fortsetter Johnsen. – I Kiellands roman Gift kryr det av fæle lærere. Var det da slik Kielland opplevde skolen; var den slik? Neppe. Kielland skrev et vakkert dikt til sin norsklærer. Og jevnaldrende har vitnet om den ene kjære læreren etter den andre ved katedralskolen i Stavanger. Med Gift innordnet Kielland på beleilig vis skolen i sitt overordnede perspektiv, som gjaldt en forgiftet samfunnsmoral.

– I Bjørnsons En glad gut er Bård skolemester den lune, strenge, kloke og følsomme pedagogen som leder unge sinn i rett lei. Få norske bøker er blitt lest som Bjørnsons bondenoveller, ikke minst av borgerskapet i byene, som takket være Bjørnson har tenkt og tenker på landsens lærere som gode mennesker – kanskje ensomme og sikkert underbetalte, men gode. Slik det passet Bjørnson i akkurat denne novellen, han som i sin egen skoletid var opprørsk misfornøyd med lærerne sine.

– Enten en nå blir dikter eller ikke, danner en seg sitt bilde av lærere i puberteten, i en for mange vanskelig alder, fortsetter Johnsen. Dette bildet blir stående også i voksen alder. Her ligger kanskje noe av forklaringen på at så mange lærerskikkelser i litteraturen er karikert som djevelske, og et mindretall som de rene engler.

Hos en forfatter som Dag Solstad trekker vel personskildringene mer over i det eksistensielle? Her finner vi den ene læreren som lengter, men som skuffet eller desillusjonert i ikke finner klangbunn hos sine kolleger eller i lærergjerningen som sådan.

– Ja. Ett typisk sted er lærerværelset i Dag Solstads dramatiserte roman Genanse og verdighet. Leseren blir godt kjent med hovedpersonen, men ikke med kollegiet for øvrig. De er en flokk; de har gitt opp. Man aner at et eller annet mektig noe har satt dem ut av spill. Denne Solstad-skildringen tror jeg på, og jeg er ikke i tvil om hvem som er dette noe. Det er skolesystemet slik det var i 1994, og slik det er blitt nå, bare enda verre. Slik man kan konstatere det hos Steinar Lem, Gunnar Lunde, Ragnar Otgard, Kjartan Fløgstad, Kjell Horn eller Jon Severud. Spørsmålet er ikke hvorvidt man har status. Spørsmålet er om man overlever. Samtidens skjønnlitterære budskap til skolepratere som Røe Isaksen er et budskap om håpløshet. I dag er det ikke den evige motsetning mellom barn og voksen, mellom elev og lærer, som tynger norsk grunnutdanning. Det er i stedet de to klamme hendene som heter Utdanningsdepartementet og Utdanningsdirektoratet. Hender som i byråkratisk makt og avmakt langsomt, men sikkert, er i ferd med å skyve norsk skole utfor stupet.

En lærer må være en skikkelse som passer til de utfordringene han møter.

Det høres unektelig noe voldsomt ut?

– Ja, men en lærer må være en skikkelse som passer til de utfordringene han møter. Statusfallet for læreren har tiltatt de senere år. I stedet for å insistere på sin egenart og arbeidets helt spesielle karakter, dreies man mer over i funksjonærrollen. Læreren er en kunstner, og har ikke noe annet intstrument å spille på enn seg selv. Min nylig utkomne bok God dag og Adieu handler om fagformidlingen som har sviktet. En av årsakene til dette er at estetisk bevissthet – langt på vei bruken av skjønnlitteratur – er blitt svekket de siste fire tiårene.

Hvis man skal lese én skolefortelling, hvilken skulle det være?

– Å, det er mange gode fortellinger, og gode forfattere. Til «De fire store» regner jeg Braithwaite (Til læreren med kjærlig hilsen), Bennet (Historie med guttene), Penac (Skolesorg) og Starnone (Utenom protokollen). Jeg holder en knapp på Penacs Skolesorg som ble oversatt i 2007. En utsøkt blanding av essaystikk og selvbiografisk stoff. Penac var selv skoletaperen som ble lærer. Hos han finner du helten som går fra fra krise til selvstendighet. Der har du en som klarer det! Et lysende manifest som bryter med så mange av de andre skildringene etter tusenårsskiftet, avslutter Johnsen.