Jørgen Moltubak har lang fartstid både som lektor og forfatter. Han arbeider også med skoleutvikling og klasseledelse på konsulentbasis. I bøkene Gnistrende undervisning, Gnistrende samarbeid og Improvisasjon i klasserommet oppfordrer han lærerne til en undervisningspraksis som i mye større grad involverer og ivaretar elevene.

Lærerne har kommet et stykke videre enn å stille seg midt i rommet og rope «hysj» og vente på at stillheten skal senke seg. Innen både utdanning og forskning jobbes det med å utvikle gode pedagogiske metoder. Men kanskje går det for sakte? Kanskje er det ikke nok og riktig «trøkk» fra sentralt hold? Moltubak mener skolen må nærme seg elevenes kjappe kommunikasjonsrytme og se hva den betyr for lærernes egen praksis i klasserommet.

Du etterlyser en mer effektiv formidling?

– Det er et behov for at lærere blir bedre på effektiv formidling, sier Jørgen Moltubak. - I «gamle dager» kunne en lærer snakke i 45 minutter av gangen uavbrutt, men nå møter de en generasjon elever som er vokst opp med effektiv, visuell formidling: Skal de lære noe finner de det de trenger i tre minutters Youtube-filmer. Denne endringen i kompetanseforventninger til lærerrollen synes jeg er underkommunisert.

Hvordan opplever du at lærere forholder seg til disse endringene?

Ta styringen

– Mange av lærerne jeg kurser vegrer seg også for å spille inn instruksjonsfilmer eller podkaster fordi de er ukomfortable med å se og høre seg selv, sier Jørgen Moltubak. – Det er tryggere og enklere å holde seg til det kjente og vante. Kanskje må man ut av komfortsonen en stund for å venne seg til å høre sin egen stemme eller se selv på video. Men det handler også om å «ta rommet» i en kompleks, fysisk klasseromssituasjon og vise hvem som har styringen på timen. Der er det helt andre forutsetninger nå enn for noen tiår siden, da lærerens autoritet var mer knyttet til stillingen, og noe man i større grad fikk utdelt med jobben. Nå lever vi i en tid der både elever og foresatte er brukere som stiller krav til det som skjer i klasserommet.

Vil du si at det er en kommunikasjonskrise i skolen?

– Ja, det er en kommunikasjonskrise på flere plan. Det handler på en side om å nå ut, om å komme fram med et budskap, i en tid der kampen om oppmerksomheten er knallhard. Det holder ikke for en lærer gjenta «hør på meg!», hvis elevenes oppmerksomhet er på små og store skjermer. I denne situasjonen kan det også være vanskelig å skape klima for aktiv og god lytting. Alle ønsker å bli lyttet til, og alle trenger å trene på lytting. Det er ikke enkelt i en tid hvor intensiteten og mengder impulser er enorm. Vi har laget egne kommunikasjonskurs for ufrivillig skolefraværssaker, fordi kommunikasjonssvikt er en stor del av problemet. Vi opplever ofte at skolen, ved lærere og ledelse opplever at foresatte ikke anerkjenner de tiltakene som har vært satt inn, mens foresatte opplever at skolen ikke lytter til dem og deres spesifikke sak og utfordringer. Det er frustrerende for alle når begge parter føler at det ikke er klima for god lytting.

Alle ønsker å bli lyttet til, og alle trenger å trene på lytting.

Hva skal til for at lærerne kan møte disse utfordringene på en god måte?

– Jeg mener man må anerkjenne at kommunikasjon er et eget fag, og at profesjonell kommunikasjon er noe vi alle trenger kontinuerlig kompetanseheving på. Det gjelder i alle yrker hvor man jobber med mennesker. I helsevesenet har de for eksempel kommet mye lenger med kursing i kommunikasjon enn i skolen. Det er et paradoks, fordi skolen jo i stor grad handler om møter, ikke bare undervisningstimer, men elevsamtaler, utviklingssamtaler, medarbeidersamtaler og så videre. Stadig vil man oppleve at det er uheldige situasjoner i enten undervisningstimer eller i 1:1-møter, som kan spores tilbake til dårlig kommunikasjon. Disse må man møte på en profesjonell måte, analysere og prøve å lære noe av. «Den mislykkede timen», eller «den mislykkede utviklingssamtalen» kan være et godt case å diskutere med kollegene, for å se hvordan man kan bruke det for kollektiv læring.

– En annen ting er å ta med seg noe av lærdommen fra pandemien, sier Jørgen Moltubak. – Her erfarte vi at det å lære seg digital formidling har overføringsverdi til det fysiske klasserommet. Det inspirerte meg til å skrive en bok i løpet av pandemien som heter «Klasseledelse på internett». Selv om mange mislikte digital undervisning, ga dette oss viktig lærdom som vi kan bygge videre på.