Kunsten å fange det spesielle øyeblikket

Det er mange som sliter med å akseptere gatefotografering som kunst. Dette forteller en av Norges fremste filmfotografer Odd Geir Sæther, som i de seneste årene har begitt seg ut i sjangeren. Selv tar han bilder for å fange øyeblikk som forteller en tydelig historie.

Odd Geir Sæther i samtale med Jan Erik Vold på utstillingen «Interactions»
Odd Geir Sæther i samtale med Jan Erik Vold på utstillingen «Interactions» Katrine Johannessen

En gatefotograf tar ikke nødvendigvis bilder i gatene, men bilder av mennesker i det offentlige rom, gjerne i spesielle situasjoner, stemninger eller hendelser. Hvorfor er større enn hva i gatefotografens verden, da selve historien bak bildet eller den tenkte historien bak bildet har større betydning enn hva som er avbildet.

Odd Geir Sæther startet med foto allerede som guttunge. Han var altetende i lesing, og selv forteller han at han var å anse som en liten nerd. Fotointeressen startet da han som 13-åring satt og kikket i oppslagsboka «Hvem Hva Hvor». Der var det noen tegninger av kameraer som så utrolig spennende ut, og fra det øyeblikket var han hekta. En utrolig snill storebror bladde opp månedslønnen sin og kjøpte et kamera til han, og med det meldte han seg på et kveldskurs holdt av kunst-og håndverkslæreren.

Hjemme i kjelleren gjorde han en liten vedbod om til et mørkerom. Rommet var akkurat stort nok til en hylle, tre skåler og en pianostol. Her tilbrakte han hundrevis av timer og utviklet en sterk sans for bildekomposisjon. 

Odd Geir gikk tre år i lære, og allerede som 24-åring vant han sin første pris for beste foto i en kortfilmfestival i Oslo. Som følge av dette ble han headhuntet av Arne Skouen, på den tid Norges fremste filmregissør, og han skjøt sin første spillefilm. I senere tid har han jobbet med flere av verdens mest kjente regissører, blant annet David Lynch.

Ikke bare ett minutt, eller bare ett sekund, men faktisk bare én bilderute

Han omtaler foto som en addiction og forteller at det oppleves som en slags abstinens om det går for lang tid mellom hver gang han tar bilder. I dag er Odd Geir i pensjonsalder, og derfor strømmer ikke jobbene på slik som før. Gatefotografering har på mange måter vært en erstatning for filmarbeidet: Han opplever det like spennende, tilfredsstillende og utfordrende. Nylig viste han bilder av menneskelige relasjoner rundt om i verden på utstillingen Interactions.

Saether-Lynch-Irons.jpg
Som filmfotograf har Odd Geir Sæther blant annet arbeidet med David Lynch, her med skuespilleren Jeremy Irons. Foto: Michael Roberts.

Mennesker er spennende

Å analysere mennesker gatelangs har alltid vært en interesse for Odd Geir Sæther. Mennesker generelt har alltid vært spennende:

– Menneskene har alltid en historie som man kan fantasere litt rundt og av og til kan man også høre litt av en samtale. Det er så mye film å se rundt i gatene. Gatefotografering er så givende, det dekker mitt uttrykksbehov og er spennende. Jeg liker å se det som kortfilmer, i den mest ekstreme betydning av ordet – det er ikke bare ett minutt, eller bare ett sekund, men faktisk bare én bilderute. Det er en stor utfordring å fange en historie i ett bilde. Kombinasjonen av ansikter som avspeiler en menneskeskjebne og spesielle situasjoner er noe som skal utfordre fantasien til hver enkelt som ser.

Som gatefotograf havner man tett på mennesker og situasjoner, og det er ikke alle som setter pris på å få kameraet rett opp i ansiktet av en ukjent mann. Det krever en type frekkhet og man må nesten være litt uforskammet forteller Odd Geir, som en gang opplevde å bli deljet ned av en spaserstokk.

– Gatefoto er så øyeblikksbetinget og det hele ødelegges ved å spørre om lov. Jeg flyter på at jeg ser ut som en bestefar, litt snåling. Med krøllete jakke og en merkelig krøllete hatt. Det siste du tenker på når du ser meg med et lite og nokså beskjedent kamera er den kjente og tunge klisjeen om en pressefotograf med det tunge speilreflekskameraet – man tar meg ikke helt på alvor. Jeg møter derfor ofte smil og vennlighet, og da knipser jeg ofte mange bilder i én og samme situasjon. Det er litt lettere å forsyne seg av andres ansikter når det er i utlandet, fordi man fort blir sett på som en turist. I tillegg er det ingen kan løpe etter meg i ettertid.

Hypnotisør på autopilot

En teknikk som Odd Geir Sæther bruker når han tar bilder av ukjente mennesker i gatene, har han lært under vann, i møte med kreps:

– Ofte tar jeg bilder når noen kommer gående mot meg og av og til ser jeg ting. Når jeg ser et portrett jeg ønsker å avbilde, hypnotiserer jeg dem. Denne metoden er veldig lik den metoden jeg brukte da jeg dykket etter kreps i Steinsfjorden. Jeg fant et overvannsrør som gikk noen kilometer utover i vannet. For hver fjerde meter lå det sementklosser som holdt røret nede på bunn, og disse klossene fungerte som hybler for krepsene. De hadde lagd seg små huler under røret, bortover. Jeg svømte langsetter røret og feide litt i bunn. Da skvatt krepsene ut, skremte og i forsvarsposisjon med begge klørne opp. Jeg forsøkte å føre to fingre mot øynene deres og da oppdaget jeg at man kan hypnotisere dem ved å føre hånda i en helt bestemt hastighet. Gjør man det for fort så stikker de av, for sakte stikker de også av, men i riktig hastig, klarer de ikke å bestemme seg for om de skal stikke av eller om de skal ta opp kampen. Da blir de bare stående og man kan lett plukke dem opp.

Interactions-3.JPG
Et utvalg av Odd Geir Sæthers bilder fra utstillingen Interactions. Foto: Katrine Johannessen.

– Den samme metoden bruker jeg når jeg skal ta et bilde av mennesker. Jeg sørger for å få blikkontakt, holder blikket, skrur på sjarmen, smiler litt og tar opp kameraet. På den måten gir jeg dem valget om de skal avvise meg eller om de skal godta meg. Dette valget forsinker dem slik at innen de har greid å bestemme seg, har jeg allerede tatt bildet.

Etter 50 år som filmfotograf er det også mye man kan dra nytte av erfaringsmessig ved gatefotografering, forteller han.

– Når du opererer et filmkamera er regelen at det man har inne i firkanten er det endelige produktet. Man kan ikke sette seg i et mørkerom og maske litt, gjøre om beskjæringen eller komponere om bildet. Det er det ferdige bildet. Det betyr at man må trene opp sansen for å lage fine komposisjoner i den grad at det går på autopilot. Det eneste jeg er opptatt av er relasjoner og forhold. Ofte er det en situasjon jeg må catche på et halvt sekund og da er det å få et skarpt bilde det eneste jeg er opptatt av.

Interactions

På utstillingen Interactions er det bilder av mennesker fra ulike kulturer, alle med en historie, i alle fall fall en tenkt historie. Det er menneskenes ansikt eller kroppslige uttrykk som gjør at bildene blir bra. Odd Geir sliter med å finne et favorittbilde, men forteller særlig om to bilder som stikker seg ut.

Interactions-2.JPG
Odd Geir Sæther foran et av sine favorittbilder. Foto: Katrine Johannessen.

– På utstillingen var to kjempestore bilder, så størrelsen på bildene røper meg jo litt. Det med de to gutta og den røde veggen, fordi det har et fotografisk motiv som er veldig tiltalende. Også liker jeg veldig godt det av gamlemor som får blomsterbukett og blir så provosert, «kommer du med blomster til meg du, din drittsekk». Nåja, historien hennes vet jeg jo ikke, men jeg tenker ut i fra alt jeg ser og hva som foregår – det er så sterkt det utrykket hennes, fult av skepsis. Så ser man at han høyst sannsynlig er en småkjeltring som aldri har gjort en dags ærlig arbeid i hele sitt liv, og som ikke har de minste skrupler med å bomme sin gamle mor for hennes surt ervervede kontanter. For meg er et slikt bilde som å jobbe med spillefilm.

Interactions-1.jpg
– Som å jobbe med en spillefilm, sier fotografen om dette bildet. Foto: Odd Geir Sæther.

I Norge og i mange andre europeiske land er det vanskelig å omsette gatefotografi fordi forbrukerne ofte ønsker mer abstrakte bilder. Gatefotografiet ses gjerne på som litt gammeldags, forteller Odd Geir. 

– Det er gjerne slik at man må kjenne seg igjen i bildet for å kjøpe det og henge det på veggen. Det man henger på veggen her hjemme er bilder av familie eller bilder som er mer «artsy» – som sees på som kunst. Gatefotografi er en vanskelig sjanger, paradokset er jo at du har store navn tilbake til 50-60-tallet om folk vil henge på veggen øyeblikkelig bare på grunn av signaturen – akkurat som med malerier. Jeg ser for meg en mulighet for å lage en fotobok, men jeg vet ikke om jeg kommer dit. Det er en tung innsalgsjobb. Jeg har sett en del bøker i utlandet som er litt sånn instruktive, «how to do it». Fotoentusiaster vil gjerne lese om hvilket kamera bildet ble tatt med, detaljer og bakgrunnen for bildet slik at de kan finne inspirasjon og gjøre noe lignende.

Gatefotografering gir Odd Geir Sæther anledning til å reise rundt i verden, bli kjent med ulike mennesker og kulturer og ikke minst gjøre det han liker aller best, å ta bilder.

– Som gatefotograf får jeg på veldig mange måter levd ut den kunnskapen jeg besitter, samtidig som jeg opplever den spenningen jeg liker. Den største forskjellen er at jeg nå har mer frihet. Nå kjører jeg et egorace, siden gatefotografering ikke krever noen form for teamwork slik som film. Det å jobbe som en filmfotograf en universell utdannelse. Jeg føler jeg har opplevd så utrolig mye i livet, alt fra å sprenge tunneler inne i fjellet og bygge kraftverk til å reise gjennom Sibir.

– Det har vært en allmennutdannelse som aldri har stoppet. Jeg har hatt et veldig fint yrke.