Lyden av en bok

Du har kanskje slappet av med en lydbok i det siste? I så fall er du ikke alene. Men har du noen gang tenkt på hvordan lydboka blir til? Og hvem som leser for deg?

 Vi innlesere er våre egne teknikere, og må selv passe på at innlesningen blir bra.
Vi innlesere er våre egne teknikere, og må selv passe på at innlesningen blir bra. Kari Saanum

Jeg er forfatter og lydbokinnleser. Arbeidsplassen min er Norsk Lyd- og Blindeskriftbibliotek (NLB), som startet som et bibliotek for synshemmede. Da jeg begynte å jobbe der, produserte NLB bøker i blindeskrift, og lydbøker på kassett. I dag har de sin egen strømmetjeneste som heter Lydhør. Tilbudet er kraftig utvidet, og omfatter nå bl.a. de med lese- og skrivevansker.

Er du skoleelev eller student og har for eksempel dysleksi, har du lånerett på NLB. Du kan låne folkebiblioteklitteratur, men du kan også få lest inn skolebøker og studielitteratur.

Fra kassett til strømming

Da jeg begynte å lese inn lydbøker i 1994, jobbet jeg med lydtekniker i studio. Jeg hadde en fast tekniker som het Jan, som selv var synshemmet, og hadde jobbet i NLB i mange år. Han var en god lytter, og litt av en perfeksjonist.

Jan satt i et eget rom, vegg i vegg med studioet, og tok opp på lydbånd mens jeg leste. Det var et vindu mellom oss, og toveis mikrofonforbindelse, sånn at vi kunne ha kontakt. De ferdige lydbåndene ble overført til kassetter, som ble sendt ut til lånerne. Etter hvert ble kassettene erstattet med CD-er.

I dag jobber ikke vi innlesere med teknikere lenger. Vi er våre egne teknikere, og må selv passe på at innlesningen blir bra. Jeg pleier å si at jobben som lydbokinnleser er den hardeste jobben jeg har hatt noen gang. Da blir folk ofte forundret. Det høres jo ut som en enkel jobb å sitte på en stol og lese opp fra en bok.

Men ingenting slår den konsentrasjonen og oppmerksomheten du må ha med deg inn i lydstudio. Alle ord og setninger skal leses uten en eneste feil. Samtidig skal teksten fremføres så bra som mulig, på en måte som gjør at den som hører på, fortsetter med det.

Veien frem til ferdig lydbok består av tre stadier: Forberedelse, innlesning, og etterarbeid. Den siste biten handler om kvalitetssikring av innlesningen og konvertering av lydfiler. Det tar etterarbeidskonsulentene seg av.

Et fantastisk yrke

I produksjonsavdelingen på Norsk Lyd- og Blindeskriftbibliotek er det mange selvbetjente studioer. De ligger på rekke og rad i en egen studiogang. Stanser du på studiogangen og titter inn gjennom den lille vindusglugga ved døra til hvert studio, ser du folk som sitter bøyd over bøkene og leser i dyp konsentrasjon.

Mange av lytterne våre lurer på hvor lang tid det tar å lese inn en lydbok.

Studio NLB.jpg
Jeg er heldig og får lese inn mange bra bøker. Olga Tokarczuks «Løperne» er en av dem. Toni Morrisons «Gud hjelpe barnet» er en annen. Begge forfatterne har fått Nobelprisen i litteratur. Foto: Kari Saanum

Som alle andre, kan vi ha gode og dårlige dager på jobben. Er man trøtt og uopplagt, kan det gå tregt å lese inn. Men vanligvis beregner vi at det går med tre timer i studio på å lese inn en time. Er det ekstra vanskeligheter knyttet til innlesningen, kan det ta enda lenger tid å fullføre en innlest time.

Men mest av alt er det å lese inn bøker et fantastisk yrke.

Vi kan ha store leseropplevelser. Vi kan også lære mye av bøkene vi leser inn, og av å jobbe med utfordringene de byr på.

Forberedelse

Før vi går i studio, skal teksten forberedes. En felles utfordring med alle bøker, er å finne riktig leie for innlesningen.

Først av alt er det viktig å vite hva slags type tekst jeg har med å gjøre. Er det sakprosa, eller skjønnlitteratur? Sakprosa med skjønnlitterære virkemidler? Fagbok?

Allerede her treffer man et grunnleggende valg i formidlingen. En fagbok skal ikke være underholdning. Likevel skal den formidles på en måte som gjør at leseren ikke sovner. Og det faglige må formidles på en forståelig måte.

Hvis jeg leser inn en skjønnlitterær bok, er det først og fremst historien som er viktig. Hva handler den om? Hvem er med? Hvor foregår den? Hvilken tidsalder foregår den i? Hvordan snakker folk? Er det forskjell i måten folk snakker på?

En felles utfordring med alle bøker, er å finne riktig leie for innlesningen.

Og hvilken sjanger er det? Samtidsroman, eller eldre skjønnlitteratur? Historisk roman, krim, eller poesi?

Inneholder boka mye dialog? Har den et stort persongalleri? Inneholder teksten flere språk? Fremmede og vanskelige navn og stedsnavn? Og hvem er målgruppa? Er det en bok for barn, unge eller voksne?

Minst like viktig som alle disse elementene, er fortellerstemmen i boka.

Hvem snakker? Hvilket perspektiv snakker fortelleren fra? Er det en, eller flere, fortellere? Hvilket forhold har de til hverandre? Er fortelleren levende eller død? God eller ond, eller både–og?

Alt dette, og mer, er mangfoldet av elementer som inngår i den intuitive vurderingen, altså forberedelsen, som innleseren gjør i forkant av innlesningen.

Innlesning

Noen forfattere «klikker» man med umiddelbart. Da er det lett å følge forfatteren i måten å tenke og beskrive ting på. Kanskje har man også en felles språklig rytme, der ens egen måte å snakke på, sammenfaller med forfatterens uttrykksmåte.

Motsatt kan man oppleve å være helt på tvers av språket i boka man skal lese inn. Da kan det være vanskelig å lese. Dette kan ha med stilen til forfatteren å gjøre. Eller det kan ha med kvaliteten på teksten å gjøre.

Hvis man som innleser «hakker» seg gjennom en bok, kan det også skyldes at boka er dårlig oversatt. Oversettere skriver jo på en måte boka på nytt. Er teksten dårlig oversatt, merker vi innlesere dette godt. Teksten kan ha dårlig flyt, setningene kan være vanskelig å forstå, eller formuleringene er kronglete.

Motsatt merker vi fort om en bok er godt oversatt. Da flyter språket, og det er lett å lese.

Det er stor forskjell på å lese inn en barnebok på 70 sider med stor skrift, og en roman for voksne på 600 sider. Å lese inn en så lang bok, er et slags maratonløp. En 600 siders papirbok tilsvarer en lydbok som varer i 20-25 timer.

Det er en krevende jobb å holde konsentrasjonen og spenningen oppe gjennom så mange timer.

Selvbetjent studio

Arbeidsutstyret vårt i studio er et bokstativ til papirboka vi leser fra, hodetelefoner, en mikrofon med pop-filter, en datamaskin med programvare for å spille inn lyd og et vanlig tastatur, som vi bruker når vi navigerer frem og tilbake i innspillingen.

I praksis kan vi gå på jobb når som helst på døgnet, siden vi er våre egne teknikere. Folk som meg, som har annen kunstnerisk virksomhet ved siden av, jobber ofte i studio både på kvelden og i helgene.

En del innlesere har i tillegg også innredet egne hjemmestudioer. Noen har lydstudio inni et klesskap, andre i et eget rom. Noen har lydabsorpsjonsplater eller skumgummimadrasser klistret opp på veggene. Andre demper romklangen med å pakke inn studio i en dyne.

Jeg prøvde å innrede hjemmestudio en gang. Men jeg ga opp. Det var en del ting som snek seg med på opptaket, som ikke gikk an å få bort. Naboer som sitter og prater, småfugler som kvitrer i buskene, og en kommunal gressklipper, er ikke lyder du har lyst til å ha med i en lydbok!

Geir Morstad. Foto Kristin Fagerlid.jpg
Geir Morstad er skuespiller og har i tillegg jobbet som lydbokinnleser i mange år. Foto: Kristin Fagerlid.

Å lese for barn og unge

Når jeg leser inn bøker, er det forfatteren i meg som leser – jeg går inn i teksten som om jeg skulle ha skrevet den selv. Andre innlesere har jobbet som journalister eller lærere. Men de aller fleste lydbokinnlesere har en bakgrunn som skuespillere. Jeg har tatt en prat med kollegaen min, Geir Morstad, for å høre hvordan han jobber. Geir er skuespiller, og har i tillegg jobbet som lydbokinnleser i mange år. Han har lest inn bøker i alle sjangre, også mye litteratur for barn og unge.

«Jeg har lest inn forskjellige serier for ungdommer,» forteller Geir. «En av de seriene jeg likte aller best, er skrevet av Neal Shusterman. Han har skrevet en dystopi som heter «Livslovene.»

Jeg leste inn alle fire bøkene i serien, og husker jeg gledet meg til å lese hver bok, de var morsomme og spennende! Det handlet om ungdommer som ble fragmentert, delt opp for å bli solgt i sine enkelte bestanddeler på et marked. Det var naturligvis en kamp mellom det onde og det gode. Det som var ekstra fælt, var at det var foreldrene som tok initiativet til å selge organene til barna sine.

En annen serie jeg leste inn var Rick Riordans «Apollons prøvelser». Apollon har falt i unåde hos Zevs, mister gudestatusen sin og blir sendt ned til jorda som tenåring. Her må han løse store oppgaver for å få gudestatusen sin tilbake.

I barnelitteraturen er barna alltid heltene!

For meg er en god bok en bok med spennende handling. Jeg synes det må være en utvikling i boka. Framdrift. Enkelte bøker er så gørr at klokkene stopper!

Dårlige bøker er kjedelige å forberede. Men når jeg leser inn, så spiller ikke det noen rolle lenger. Da bare leser jeg, og prøver å gjøre en så god jobb som mulig.

Jeg er rasende på de forfatterne som aldri setter punktum! Det er et mareritt å lese inn – setningene skifter retning hele tiden, så du vet ikke hvor du skal som innleser. Jeg mener dette er bøker som ikke egner seg for høytlesning.

Når jeg skal forberede innlesningen, leser jeg som regel gjennom hele boka først. Det gjør jeg for å finne stemningen i boka. Og så ser jeg etter hvilke utfordringer boka kan ha å by på. Det kan være navn som er vanskelige å uttale, og stedsnavn på fremmede språk.

Dette er forarbeidet til innlesningen. Resten skjer spontant, på stedet, i studio.»

Du jobber også med film og teater. Hva er forskjellen på å være skuespiller og lydbokinnleser?

«Det er stor forskjell. Det er helt forskjellige ting. Men jeg kan naturligvis ta med meg kunnskapen og erfaringen min som skuespiller inn i lydstudio.

I studio har jeg bare stemmen. Som skuespiller har jeg et større register. Jeg har ansiktet mitt, kroppen min, og jeg kan gjøre større variasjoner i stemmen. Jeg kan også bevege meg.

I lydstudio kan jeg ikke bevege meg, for det lager lyd, og da kommer det med på opptaket. Jeg kan heller ikke snakke for høyt – da blir det skurr på opptaket. Jeg må også tenke på at når jeg leser, skal folk sitte og høre på over tid.

Hvis jeg tar i for mye, blir det lett slitsomt å høre på i lengden. Jeg jobber mer med å antyde. For eksempel antyder jeg bare om jeg leser manns- eller kvinnestemmer.

I barnelitteraturen derimot, kan jeg fleske litt til. Det er gøy å drive gjøn med de voksne. Jeg liker å lage karakterer. Og i barnelitteraturen er barna alltid heltene!

Jeg er alltid veldig obs på om det er barn, unge eller voksne jeg leser for. Når jeg leser for barn, kan jeg gå litt lenger enn jeg gjør ellers. Jeg kan for eksempel ta stemmen mere ned og opp, lage større dynamikk.

Når jeg leser for ungdom, gjør jeg dette i mindre grad. Da leser jeg litt «blankere». Når jeg leser for voksne, leser jeg for sånne som meg.»

Folk har forskjellige preferanser. Lytterne har mange sterke meninger, både om innlesere og innlesningene.

«Ja - man er både elsket og hatet. Jeg mener at vår primære oppgave som innlesere, er å formidle teksten og situasjonene i boka. Så enkelt.»