Musikk og drama har alltid vært den store lidenskapen for Christine Sivertsen, men hun har aldri hatt et stort ønske om å stå på scenen selv. Hun underviser i engelsk, musikk og sal og scene på Hauger skole i Bærum og er utdannet med master i drama og teaterkommunikasjon fra Høgskolen i Oslo og Akershus.

– Da jeg fortalte venner at jeg studerte drama og teaterkommunikasjon, sa de ofte: «Åja, så du ønsker å bli en skuespiller du da?». Å bli skuespiller var selvsagt en drøm jeg hadde da jeg var yngre, men som voksen har jeg først og fremst latt meg engasjere av metoderikdommen i selve dramafaget. Som lærer bruker jeg for eksempel drama for å utforske et lærestoff på ulike måter. I fiksjonen og spillet, som er dramafagets grunnsteiner, kan man nærme seg innholdet fra utrolig mange forskjellige vinkler. På denne måten får elevene mulighet til å gå mer i dybden av et tema. Å stå på en scene er med andre ord ikke alltid målet med drama i skolen, men å gi elevene anledning til å bruke seg selv, sin kropp og sin refleksjonsevne aktivt i læringsprosessen.

Sivertsen opplever stort engasjement fra elevene når drama benyttes som metode i undervisningen. Hun mener også at drama i undervisningen innbyr til større grad av aktiv deltakelse, særlig blant elever som er lei av den tradisjonelle tavleundervisningen.

Mange ganger ser jeg at energien i gruppa blir selvforsterkende

– Drama er i sin natur et praktisk handlingsfag, altså noe elevene gjør aktivt. Sånn sett er faget selve motsatsen til den tradisjonelle tavleundervisningen, der elevene sitter passive bak pultene sine og hører på læreren. Jeg ser selvsagt ikke bort fra at tavleundervisning også kan engasjere enkelte elever, men jeg opplever likevel at drama gir langt flere mulighet til å delta aktivt. Mange elever opplever dessuten at undervisningen blir morsommere når de får lov til å gå inn i stoffet på en praktisk og utforskende måte. I hverdagen min etterlyser elevene ofte denne måten å jobbe på, blant annet fordi de sier at de husker stoffet og timene bedre. Jeg tror dette handler om at de har fått erfaringer som de har forankret både kroppslig og følelsesmessig.

Ikke bare kan drama utspille et emne til en annen dimensjon, men det bidrar også til et fellesskap hvor hver enkelt elev kan oppleve å bidra, mener Sivertsen.

– Dette handler om at drama er et kollektivt fag der elevene som gruppe er avhengige av hverandre. Når elevene for eksempel deltar i en felles improvisasjonsøvelse, er de nødt til å bygge på hverandres ideer der og da for å opprettholde spillet og fiksjonen.  Mange ganger ser jeg at energien i gruppa blir selvforsterkende og at elevene inspirerer hverandre når vi gjør slike øvelser. Jeg ser at dette trener ikke bare elevenes kreativitet og spontanitet, men også deres handlingskompetanse og sosiale kompetanse. Dette mener jeg kommer både elevene og miljøet på skolen til gode. Man merker også at de introverte og skoletrøtte får stukket seg frem og vist nye sider ved seg selv.

Drama som metode

Alt kan læres gjennom drama, og Sivertsen ser ingen grunn til å ikke benytte fagets ulike metoder også i andre fag på skolen.

– Det er jo slik at vi alltid jobber med et innhold når vi bruker drama i undervisningen. Fordi drama byr på så mange ulike innfallsvinkler, kan man bruke det som metode i de aller fleste fagene på skolen.

Sivertsen tror mange lærere synes drama er et spennende virkemiddel, men at de kanskje er litt redde for å ta det i bruk i undervisningen fordi de kan for lite om det. Selv har hun benyttet flere ulike dramametoder i engelskundervisningen, med meget god respons fra elevene. Det er særlig tre metoder som fungerer svært godt:

• Hotseating:
  En eller flere karakterer blir intervjuet om sin bakgrunn, sine handlinger og motivasjonen for disse handlingene. Dette kan gjøres ved at noen elever sitter på en stol i midten av en halvsirkel og går inn i rollen som en karakter hele klassen har lest om eller sett. Denne metoden er god når man har lyst til å gå i dybden på en litterær tekst. Elevene får mulighet til å utforske historiens karakter, i tillegg til at metoden gir dem trening i å stille spørsmål.
• Rollemodellering:
  Elevene modellerer seg selv eller andre til rollefigurer som uttrykker følelser og handlinger i en bestemt situasjon. Dette kan sammenlignes med et stillbilde som inviterer til refleksjon over noe elevene har lest, hørt, sett eller opplevd. Elevene kan gå inn og ut av stillbildet og justere på hverandres uttrykk og handlinger, alt ettersom hvordan de tolker eller leser den gitte situasjonen. Denne metoden skaper ofte interessante diskusjoner mellom elevene.
• Lage en «trailer»:
  Dersom elevene har lest en historie eller jobber fram en historie på egenhånd, ber jeg dem ofte om å lage en trailer bestående av 3–5 frysbilder som illustrerer handlingsgangen. Dette skjer alltid i mindre grupper, hvor én får rollen som «trailerstemmen». Dette trener elevene på å sette ord på essensen i en handlingsgang og konkretiserer ofte deres egne ideer. Frysbilder inviterer også til medvirkning og deltakelse blant elevene fordi det er noe alle kan få til.

Et unikt musikkprosjekt

I musikkfaget har Sivertsen satt i gang et prosjekt hvor elevene på 10. trinn har fått i oppgave å sette opp en musikal på egenhånd. Dette prosjektet var også utgangspunktet for masteravhandlingen som hun leverte våren 2016, hvor fokuset lå på elevmedvirkning i forestillingsarbeid.

– Jeg har hele tiden vært opptatt av at prosjektet i størst mulig grad skal være elevstyrt, og at det er elevene selv som skal få komme til ordet i den skapende prosessen. I dette prosjektet betyr det at de finner på idé og konsept, skriver manus og arrangerer de ulike sceniske innslagene. Målet med prosjektet er at alle elevene på trinnet skal få medvirke på egne premisser og delta i et scenisk nummer. Lærer er selvsagt sterkt tilstede som veileder og fasilitator, men jeg forsøker å ikke involvere meg på bekostning av elevenes medbestemmelse. Jeg opplever at elevene er svært motiverte for dette prosjektet, og vi hører stadig at det er selve høydepunktet på ungdomsskolen. Dette handler nok i stor grad om at de føler at forestillingen er deres egen. Dessuten ser man at det oppstår et unikt samhold i den skapende prosessen. Elevene jobber tett mot et felles mål som de er stolte av og gleder seg til å vise fram.

På Hauger skole er det også et tverrfaglig teateroppsett en gang i året. Dette er et norsk- og samfunnsfagsprosjekt hvor elevene setter opp en egenprodusert teaterforestilling om et samfunnsfaglig tema. Elevene utarbeider et manus på bakgrunn av det stoffet de har lest og lært, så deles de inn i grupper hvor noen er skuespillere, dansere, musikere og teknikere. Læreren gir instruksjoner og har regi. Til slutt har elevene teaterforestilling for elever, lærere og foreldre. Slike prosjekter er noe flere skoler burde sette av tid til, mener Sivertsen.

– Dette prosjektet er et bevis på at drama i undervisningen alltid tar utgangspunkt i det faglige innholdet. Når elevene skal skrive et manus på bakgrunn av det samfunnsfaglige stoffet, krever dette at de forstår og kan reflektere rundt temaet som jobbes med, og at de kan omsette kunnskapen både verbalt og kroppslig. Dermed sitter de igjen med en erfaringskunnskap som de ikke får ved kun å lese eller pugge faktastoff om emnet.

Sivertsen påstår at dramafaget er svært viktig for skolen i fremtiden, og da særlig med tanke på nøkkelkompetansen skape og utforske, som er trukket fram Ludvigsen-utvalgets rapport om framtidas skole:

– Hvis skolepolitikerne får øynene opp for den rikdommen og potensialet som drama kan tilføre fagene og elevene, tror jeg vi er på god vei til å skape en skole som ivaretar et mer helhetlig kunnskaps- og elevsyn enn det vi ser i dag.