Hun er litteraturkritikeren som siden i fjor vår har arbeidet med å lage en liste over de 101 barnebøkene de ti siste årene som er mest verd å elske. Resultatet finnes nå i bokform: 101 – De beste barne- og ungdomsbøkene 2005–2015.
Aller først må vi få vite hvorfor hun legger «bokelskings» -begrepet til grunn for vurderingene, fremfor mer litteraturvitenskapelige målemetoder.
– Det er en måte å omgå det høye og lave på. Når du tar utgangspunkt i kjærligheten til en bok, blir den smale og elitistiske litteraturen like mye verdt som den brede og kommersielle. De fleste typer kjærlighet er like mye verdt, vi finner den bare hos lesere på forskjellige nivåer, sier Fjeldberg.
Alle bøker er ikke for alle.
Men det er vel en sammenheng mellom forkjærlighet og kvalitet, man kan ikke elske en bok man selv synes er dårlig?
– I en av mine favorittbøker, Jeg tar sjansen av Ulf Stark, er det søndag to dager på rad. Jeg er ikke den eneste som ser bort fra svake sider i en bok når den ellers gir meg akkurat det jeg trenger. Men sånt er ikke så lett å innrømme når man kjenner litteraturfagets kvalitetskriterier. Bjørn Sortland sa det så treffende, da det var snakk om å liste opp fem favoritter i en sånn Facebook-farsott: «Det er jo bare å notere bind 1–5 av Fem-bøkene. Men ingen tør å gjøre det».
Ved dette tidspunktet innrømmer Fjeldberg sin egen «dårlige smak» som barn. Hun ble alltid skuffet når hun prøvde seg på prisbelønte barnebøker.
– Jeg var en enkel sjel, og juryene verdsetter oftest de mest komplekse bøkene. I dette prosjektet har jeg ikke villet dyrke bøkene bare for de mest avanserte leserne. Jeg ønsker en større bredde. Alle bøker er ikke for alle, understreker Fjeldberg. Hun mener det er de litterære priskomiteenes jobb å verdsette nyskaping, mens hun i sin anbefalingsguide legger mer vekt på at bøkene også kommuniserer godt med leserne.
Hva mener de unge?
Hun har gått demokratisk til verks, ved å opprette både en blogg og en Facebook-side for prosjektet, hvor hun har bedt folk om forslag og etter hvert om synspunkter på finalekandidater.
– Deltagelsen har vært overveldende, sier hun.
I dag har Facebook-siden rundt 450 aktive og høyst responsive medlemmer. Men like mye som «demokratisk», handler det om å skape engasjement, og grobunn for diskusjon og argumentasjon. Dessuten har hun hatt et ønske om å nå en spesifikk gruppe som vanligvis ikke tas med på råd.
– De man tradisjonelt spør innenfor litteraturkritikken eller litteraturforskningen tar lite hensyn til hva barn og unge selv faller for. Derfor ville jeg også ha litteraturformidlerne og bibliotekarene i tale, de som kjenner de yngre leserne.
Fjeldberg har lenge vært opptatt av hva målgruppen selv mener. Som kritiker har hun holdt seg med testlesere – altså i ny og ne lagt frem en bok for barn eller unge, og spurt hvordan den fungerer for dem.
– At man som barne- og ungdomsbokskritiker skal mene noe på andres vegne har jo alltid vært en utfordring for feltet. Og jeg har brukt mange år på å finne ut hvordan jeg best løser dette. Jeg støtter meg på den britiske litteraturviteren Peter Hunt, som sier at man som barnebokkritiker må lese som en ekte mottaker av boka, som om man selv var et barn. Samtidig innrømmer han at det er en umulig posisjon. Uansett hvor godt jeg har bevart barnet i meg, vil det være et barn med 45 års livserfaring. Da kan jeg heldigvis kompensere for ved å spørre bokas virkelige målgruppe.
Jeg er spent på om listen vil bli oppfattet som en kanon.
– Hvis barna er uenige med meg, synes jeg det er ekstra viktig å nevne det i en kritikk. Det kan for eksempel hende at det jeg kaller klisjeer, er helt nytt for dem. De har ikke rukket å oppdage at noe er en klisjé. Det kan være at det jeg blir berørt av, ikke treffer flertallet av barna. Man trenger ikke underslå denne uoverensstemmelsen, er mitt poeng. Journalisten i meg sier også at jeg ikke bør spekulere, jeg må undersøke hvordan det henger sammen. Og da må jeg spørre.
Men i hvilken grad skal man ta hensyn til barn og unges lesninger av bøker, all den tid de ikke er kritikere?
– Barn og unge er først og fremst en uvurderlig kilde til hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Som voksen vil jeg gjerne ha innflytelse på hva det er mest verdifullt for dem å strekke seg etter.
Så er dette innerst inne et forsøk på å etablere en kanon innen den senere barne- og ungdomslitteraturen?
– Jeg er spent på om listen vil bli oppfattet som en kanon. Men jeg håper den kan være til nytte når forlagene bestemmer hva som skal komme ut i nye opplag, når bibliotekene bestemmer hva de skal kjøpe inn til bibliotekene, og når lærerne bestemmer hva de vil bruke i undervisningen.
Greit når voksne har peiling
Interessen for å bidra til prosjektet har som nevnt vært stor. Men Fjeldberg er også klar over at det fins en skepsis der ute.
– Skepsisen går på om hvorvidt man kan konkurrere i kunst, og på at jeg gjør dette alene. Men billedbokforfatter Shaun Tan sa, da han fikk spørsmål om hvorvidt han likte best å jobbe med sin utgivelse The Lost Thing som bok eller film, at han foretrakk bokprosessen. For når man lager film, må man jobbe i en prosjektgruppe, og da lander gruppen alltid på den mest konservative løsningen, hevdet han. Så jeg tror at av og til er det modigst å være én. Det blir kanskje ingen diskusjon av dette prosjektet om jeg ikke er én.
Selv har jeg gjort arbeidet først og fremst for foreldre og litteraturformidlere.
Det vil sikkert også komme ulike synspunkter på kategoriseringen av titlene, som det gjerne gjør når noen putter noe i bokser. Fjeldberg begynte med å plassere titlene etter kategorier som tok utgangspunkt i kjærlighetsfilosofi fra antikken. Dette gikk ikke opp. Nå har hun endt opp med 11–12 kategorier, som heter slikt som: «Skjellsettende opplevelser», «Estetisk glede», «Tilhørighet», «Smittende sjøltillit».
– Systemet mitt er fremdeles langt fra perfekt, men tenk om noen med litteraturvitenskapelig kompetanse kunne brukt dette materialet til å forske videre? Og hva om det kan fortelle forfatterne noe nytt om hva de driver med? Jeg tror det kan åpne noen nye dører.
– Selv har jeg gjort arbeidet først og fremst for foreldre og litteraturformidlere. De skal kunne åpne denne boka og få vite hva som skjer av viktighet i norsk barnelitteratur. De skal kunne få økt kompetanse, og hjelp til å velge blant dagens litteratur, ikke den de kjenner fra sin egen barndom. I tillegg blir det lettere å snakke med barna om litteraturen de leser.
– De fineste opplevelsene jeg har hatt i klasserom, er når de unge merker at jeg har lest det samme som dem. Jeg ser at de har en glede ved det. Da kan vi diskutere: ”Var det for mye klining i denne boka, eller akkurat passe? Oppfører folk seg sånn i virkeligheten?” Jeg trodde først at barn og unge ville ha sin kultur i fred, men nei, de vil gjerne dele det med de voksne, om bare voksne har peiling på samtaleemnet.
Har du ved noe tidspunkt blitt handlingslammet i dette omfattende vurderingsarbeidet?
– Ja. Men jeg så nettopp Magnus Carlsens argumentasjon overfor Stortinget for hvorfor sjakk bør inn i skolen. Han sa at «sjakk styrker evnen til å ta beslutninger med for lite informasjon». For min del betyr det at jeg ikke kan ha full oversikt over alle de nesten 9000 bøkene jeg har å velge blant, eller over absolutt alle lesere og deres synspunkter. Det er en del ukjente faktorer her. Jeg må likevel kunne ta en beslutning om det endelige utvalget, sier Fjeldberg.
I april 2015 ble hun kåret til Årets kritiker av Norsk kritikerlag.