Soudabeh begynte å skrive allerede som tenåring. Men som kvinne hadde hun ikke lov til å publisere arbeidene sine, hverken noveller eller dramatikk. Til sist fikk hun i 1999 lov til å publisere et utvalg noveller: Blå og råd (Abi-va-Ghermez er originaltittelen). Novellene ble betraktet som kritiske mot det eksisterende regimet i Iran. Man mente at hun hadde skrevet om kvinners manglende frihet i landet. Hun ble truet, arrestert og fradømt rettighetene sine. I 2000 flyktet hun og fikk oppholdstillatelse i Norge som den aller første fribyforfatteren i Oslo.

Soudabeh Alishahi har publisert to bøker i Norge, Midtveis (2002) og Smil (2015), og vært redaktør for to antologier utgitt av norske PEN, Under samme himmel (2012) og Instruks i å skrive horedikt (2014), begge med utvalg av tekster fra nåværende og tidligere fribyforfattere i Norge.

Soudabeh Alishahi har vært styremedlem i Norske PEN i perioden 2010-2016. Hun er blant få utenlandske forfattere som har blitt tatt opp som medlem av Den norske Forfatterforening. I 2015 mottok hun Statens kunstnerstipend og jobber nå med utgivelsen av sin nye roman.  

Novellesamlingen Midtveis kom i 2002 og inneholder elleve historier. Alle handler om utfordringer og begrensninger kvinner i Iran kan oppleve. Boken vakte oppmerksomhet og gode anmeldelser i Norge. Tre av novellene ble gjenpublisert i bladet KK og på nettstedet Kvinneguiden. 

– Fem av novellene skrev du i Iran og seks av dem i Norge, er det mulig å lese seg frem til hvilke som er skrevet hvor? 

– En fortelling har sin unike måte å fortelle ting på og reproduserer seg selv i skriveprosessen. Den selvutvikler seg og det blir skjønnlitteratur. Så lenge selvutviklingen ikke er kommet i gang og det er jeg som tvinger teksten fram, blir det ikke skjønnlitteratur. Men når teksten tar meg med seg og overkjører mitt verdenssyn og tro, og utvikler seg uavhengig av meg, og jeg bare skriver, så skjer det. Det vokser frem en fortelling med sitt unike språk. Dette var noe jeg opplevede for første gang etter at jeg hadde kommet til Oslo. 

Selvsensur 

– I Teheran var jeg oppmerksom på hvordan jeg burde skrive for å ikke ende i fengsel. Jeg ønsket ikke å få sparken fra jobb med min første novelle eller bli straffet på annen måte. I Iran er selvsensur den første ingrediensen i alle forfatterskap som har som mål å overleve. Om forfatteren ikke driver med selvsensur og ikke retter seg etter myndighetenes ønsker, så gjør myndighetene det for henne. Enten sensurerer de henne eller så blir alt hun skriver ganske enkelt forbudt. Forfatteren må lage seg en teknikk med å tvinge inn tvetydighet i teksten. 

Men, jeg synes egentlig ikke det er noe forskjell på hvem som tvinger sitt syn på teksten, enten det er forfatteren selv eller myndighetene. Tvang er tvang.

– I Oslo fant jeg ut at det er teksten som må ta meg med seg. Min jobb er å bygge en ramme og struktur som teksten kan trives i. I Oslo stolte jeg på tekstene og respekterte deres frihet og flyktet fra all tvang og sensur med novellen Min vakre eksistens. Jeg skrev den i Oslo og den ble utgitt i samlingen Midtveis. 

Teknisk sett kan man føle seg nesten avhengig av selvsensuren

– Selvsensuren er en så stor del av forfatterskapet i Iran at mange forfattere ikke har erfaring med å skrive uten. Teknisk sett kan man føle seg nesten avhengig av den. I Iran levde jeg hver dag med sensuren, men i Oslo ble situasjonen annerledes. Nå lager jeg bare rammene rundt fortellingen, som en arkitekt som tegner et bygg. Det skjer ofte at teksten kommer seg ut av rammene jeg har laget for den. Så begynner vi å krangle. Uansett hvor egoistisk og selvbestemt jeg prøver å være, hører ikke teksten på meg. Den bryr seg ikke om mitt totalitære språk og rammene jeg vil putte den i. Når jeg skriver i Oslo er språket mitt og teksten frie og deltar sammen i skriveprosessen med fortellingen. En demokratisk deltakelse som gjør at jobben går framover. Det er to forskjellige skriveprosesser vi har med å gjøre. En i Iran og en i Norge. Dette er forskjellen på demokrati og diktatur, de kan leses og er helt synlige i novellesamlingen Midtveis. 

– Du forteller om å skrive som om fortellingene har sitt eget liv. Hva slags konsekvenser får det når du skriver i ulike genre, fagartikler, poesi, noveller og romaner?

– Iblant kommer det en dikt til meg og lar meg ikke være fred før det er blitt skrevet. Iblant tar en episode eller tema oppmerksomheten min. Jeg vil gjerne gjøre alt til noveller eller romaner, men så hender det at noe jeg begynner med, best fortelles i form av et teaterstykke. Dikt og dramatikk er ikke mine faste uttrykksformer. Det er først og fremst når jeg jobber med en roman at karakterene vekker meg før soloppgang hver eneste morgen og er med meg til jeg legger meg igjen. 

– Noen år etter all den gode interessen rundt novellesamlingen Midtveis ble det helt rolig. Jeg skrev en roman, men ingen forlag ville gi den ut. Romanen ble liggende i skuffen i ti år. Skjebnen er en veldig morsom kraft som går sine egne veier og påvirker hvordan skjønnlitteratur blir til. Kanskje ventet den på at barna mine skulle vokse opp, utdanne og gifte seg? Kanskje ventet den på jeg selv skulle ta en utdanning og skrive et par kronikker på norsk før den ville komme meg i møte med alle mine fortellinger?  

– Jeg ville skrive romanen min på norsk, men jeg måtte gi meg. For meg er det ikke vanskelig å skrive kronikk og innlegg om litterære tema på norsk, men å skrive en roman – det er til og med vanskelig på mitt eget morsmål. Det er fordi hver roman har sitt eget språk som verken er norsk eller persisk. Det er ikke bare bare. Morfologi er en ramme som sjelen, selve fortellingen, skal rammes inn i. 

– I 2015 kom romanen «Smil» ut. Den skrev du først på Farsi og oversatte deretter til norsk sammen med datteren og sønnen din, Sheida og Siavash, og den norske forfatteren Anne Oterholm. Kan du fortelle litt om dette spesielle skriveprosjektet? 

– Noen år gikk uten at jeg ga ut noen roman. Jeg kunne norsk, men det er nesten umulig å oversette sitt eget verk fra morsmål til et sekundært språk. Jeg ba forfatteren Anne Oterholm om råd. Hun foreslo at barna mine, som hadde begynt å studere, kanskje kunne hjelpe med å oversette teksten, og at hun kunne bidra med å kommentere den. Sheida oversatte de første tretti sidene. Anne leste og vi bestemte oss for en metode. Hvert kapittel ble først oversatt fra persisk til norsk, det var Sheidas oppgave. Hver uke møttes Anne, Sheida og jeg og så på den norske teksten som hadde blitt oversatt. Først diskuterte vi språket og deretter var det den skjønnlitterære kvaliteten som ble gjennomgått. På den måten kunne de norske ordene komme nærmere sitt persiske opphav. Den delen var det først og fremst Anne som tok seg av, men vi diskuterte og vurderte teksten også i gruppen. Etter det fjortende kapittelet byttet Sheida plass med broren Siavash. 

Det skjønnlitterære

– Men som jeg nevnte tidligere, handler det å skrive om å nå et skjønnlitterært uttrykk. Det språket behersker både jeg og Anne uavhengig av persisk og norsk. Vi er begge forfattere og kan skille et tørt språk fra det myke skjønnlitterære. En setning inneholder både tekst, stemme og tone. I tillegg kommer konteksten som gir det hele mening. Hver eneste setning skulle ses i sammenheng med de 500 andre sidene med tekst. Hver gang jeg leser denne romanen, føler jeg at Anne Oterholm har reist til steder i romanen og snakket med karakterene på nært hold. Iblant er språket så nært det persiske at jeg glemmer at jeg leser. 

– I «Smil» handler det om flere personer som alle har en relasjon til det som jeg oppfatter som hovedpersonen Partow. Hun forteller sin historie i tillegg til å gjengi deler av dagboken til en mann Soleiman som er ansatt for å pleie svigerfaren som er blitt invalid fra krigen. Men selv om navn og handling i boka foregår i Iran så er den fortalt til oss som lesere i Norge?

– Det er tolv karakterer i romanen. Hver av dem forteller deler av historien. De har navn som Partow, Ibrahim Barat, Soleiman, Pari, Sara og Jones. Navnene er persiske og fungerer også internasjonalt. Uttaler man de litt annerledes blir de også til kjente navn fra bibelen, Ibrahim som er Abraham eller Jones som er Jonas. Meningen er at leseren har med tydelige karakterer å gjøre og at hver karakter har sin unike stemme. 

– Romanen har en hovedforteller som heter Partow. Datteren hennes Donya, har reist fra Iran til Norge. Der har hun kommet for å bo hos en bekjent som heter Soleiman. Han påstår at han er hennes far. Donya ringer til Teheran og spør moren, Partow om hvem hun egentlig er og hvem denne Soleiman er. Dermed blir moren nødt til å fortelle om sin fortid i Iran til datteren i Norge. I morens historie i veves andre inn i en felles helhet som hver forteller om på sin måte, jeg håper at jeg har lykkes med at romanen oppleves som flerstemt. 

– Flere forfattere har skildret livet på bygda eller i byene med et stort persongalleri og sterke hendelser fra krig, kamp om makt eller kjærlighet. På hvilken måte kan det du skriver om i «Smil», være likt eller annerledes?

– Jeg tror at alle verdens romaner ligner på hverandre på den måten at de handler om kjærlighet, krig, motstand og makt. Men verden er ikke det samme som tiden Tolstoj skrev Krig og fred, Hemingway skrev Farvel til våpnene og Tsjingiz Ajtmatov skrev Jamila. Romaner skrevet før første verdenskrig er fundamentalt forskjellige fra romaner skrevet under første verdenskrig og andre verdenskrig, men de er alle full av krig, kjærlighet og motstand, og sånn sett likner de på hverandre.

Min tid er tiden for andre og mer indirekte kriger mellom stormaktene

– I Tolstojs tid skrev man om moderlandets suverenitet og den holdt seg til helt til Berlinmurens fall. Men forfattere som meg tilhører tiden etter den kalde krigen og den nye verdensorden. Sovjet er oppløst og det dannes nye maktblokker.

– Min tid er tiden for andre og mer indirekte kriger mellom stormaktene. Den handler om krig om olje og hvor oljerørene skal ligge. Det er våpenindustriens tid og pengemarkedets makt. I min tid flykter alle fra det suverene moderlandet som blir tatt over av oljekooperativer og internasjonale oljekonserner. De flykter fra dogmatiske revolusjoner og borgerkriger som ingen kan forklare grunnen til. De flykter fra terrororganisasjoner som bringer hele verden i frykt, organisasjoner som plutselig bare er der uten noen tilsynelatende forklaring. Dette er min tid og det er det min tekst artikulerer seg i forhold til. 

– En av kritikerne skrev at du representerte en ny stemme i den norske litteraturen. Hvordan opplever du det utsagnet?

– Skjønnlitteraturen generelt og romanen spesielt har ikke tid til å se på menneskene fra et romantisk, realistisk eller for den saks skyld naturalistisk perspektiv. Den har ikke tid til å ikke bry seg om det som er utenpå og se på det vakre i hvert menneske som i romantikken, eller ta på realismens briller og si at alt er samfunnets skyld, eller komme til konklusjonen om at fedrenes synder blir overført til deres sønner og alt er forutbestemt av skjebnen. Det går ikke å blande alt i en kjele som surrealisme og vente på at det dampes frem uvilkårlige problemstillinger. I vår tid finner jeg ikke noen -ismer. Sannheten skapes gjennom bunker av penger. Penger kan betale for alle synder. I min tid leter forfatteren i alle kriger og finner sine ensomme, kompliserte og forvirrede mennesker. De er skadet og uskyldige, mennesker som ikke har noe plass i verden. Smil er en slik roman. En roman om uskyldige, hjemløse og skadde mennesker. 

– Jeg er også for min del en forfatter i det norske samfunnet. Jeg konstruerer rammene til mine egne romaner og fortellinger, og samtidig forsøker jeg så godt jeg kan å utvide de rammene for å skape rom for nye fortellermåter. Utveksling av litterære syn og samtaler mellom ulike tekster, og inntrykk ulike forfattere kan gjøre på hverandre ser jeg som en forutsetning for utvikling av skjønnlitteraturen som helhet. 

– Jeg har lest romaner av blant annet Anne Oterholm, Kristine Næss og Per Petterson. Jeg noterer våre likheter og forskjeller. Jeg sammenligner også karakterene i romanene våre og det er interessant når jeg finner momenter der vi er like. Å lese er like spennende som å skrive.

– Helt til sist, du er i ferd med å ferdigstille en ny roman i disse dager, kan du avsløre litt om hva vi kan vente oss? 

– Ja, jeg er ferdig med en ny roman, og oversettelsesprosessen er i gang sammen med gruppen min. Fortellingen tar igjen sitt utgangspunkt i Iran og vi møter en kvinnelig hovedperson, Afra. Hun søker jobb som legesekretær. Legen hun får jobb hos er skilt, og familien hans har flyttet til Norge. Det er en ekte «legeroman» og Afra blir etter hvert gift med legen. Men så begynner utfordringene, han blir syk men de får uventet hjelp fra ekskona i Norge. Det blir spennende når alle tre møtes og handlingen utspiller seg i Oslo. Fordommer og forventninger blir konfrontert.