Se for deg et lite pikebarn på begynnelsen av 1950 som sitter og leker under mors flygel. Etter hvert går barnet i musikalsk barnehage, hun danser folkedans, hun spiller kornett i skolekorpset, hun tar pianotimer og fremfører egne komposisjoner på elevaftener og hun går på musikklinjen i videregående skole.

At denne jenta skal komme til å jobbe med musikk er kanskje ikke så overraskende. At hun blir engasjert musikk- og kulturformidler er kanskje også som forventet, men at hun skulle bli komponist – og her snakker vi samtidskomponist med så vel tradisjonell som eksperimentell elektroakustisk utdanning – var kanskje det litt overraskende. Men for Synne Skouen passet det helt fint.

Lærerne og utdanning

Det er jo ofte litt sånn at ting blir til underveis. Unge Synne var på filmjobb i Wien, med komponistene Gunnar og Maj Sønstevold, et vennepar av familien som selv hadde studert der. I Norge var det ikke tilbud om høyskolestudier for musikk enda, og med sønstevoldenes dytt i ryggen søkte hun studieplass og fikk begynne på «Hochschule für Musik und Darstellende Kunst», nettopp i Wien.

Der ble det full gjennomgang av musikkfaget, forteller Synne Skouen:

– Sånn sett var dette en veldig tradisjonell skole altså, vi måtte gjennom alle byggesteinene i musikk: harmonilære, kontrapunkt, instrumentasjon osv.

Men også komposisjon og analyse. Studentene møtte noen av Europas fremste komponister gjennom arbeidet i det elektroniske studioet, som ble ledet av komponistene Friedrich Cerha og Dieter Kaufmann. Synne Skouen fremhever fordelene ved å delta i dette studioet i tillegg til den tradisjonelle undervisningen:

– Du vet, når en komponist skal fremføre arbeidet sitt, må du vanligvis gjøre det gjennom en eller flere musikere. Her kunne vi gå rett på fremføring – syntetisk musikk som et direkte resultat i andre enden. Også betydde Dieter Kaufmann mye for meg som komponist og lærer, sier hun:

– Han åpnet veien til det musikkdramatiske. Det passet meg veldig godt, vi laget ikke musikk bare for konsertsalen, men musikk som skulle ha et utsagn.

Allerede mens hun studerte i Wien hadde Synne Skouen kontakt med komponist og pedagog Finn Mortensen. Da Norges Musikkskole åpnet i Oslo i 1973 studerte hun videre der under ham og fikk, som en av de første, diplomeksamen ved skolen i 1976. Igjen får vi bekreftet hvor viktig en lærer er for en elev:

– Jeg følte meg veldig forbundet med Mortensen som lærer. Han tok hele tiden utgangspunkt i hvem jeg var som komponist og hadde tenkt ut forslag mellom hver gang vi møttes. Han var veldig leken og veldig morsom. Vi lo masse. Også var han fandenivoldsk til tusen, det appellerte til meg. Det ble et skifte fra formell tredje persons undervisning i Wien til et personlig og oppmerksomt studentforhold i Oslo.

Finn Mortensen hadde kontor høyt oppe i etasjene på høgskolen, da den ennå holdt til i Nordahl Bruns gate. Om det var på grunn av de mange trappene eller lokalene, iallfall foretrakk Mortensen å møte sine studenter på Dahls kro i Kirkeveien.

– Hver mandag kl. 11 fikk jeg undervisning på kroa, minnes Synne Skouen. – Vi fikk alltid den tiden vi trengte. Han var åpen om seg selv, om dilemmaer som komponist, at det sjelden finnes enkle svar og at det ofte handler om å måtte foreta valg i en ukjent retning. Vår relasjon var som det gammeldagse mester og svenn, på en måte. Han møtte meg med en gjensidig respekt, ærlighet og identifikasjon. Han tok meg på alvor.

– Jeg vet at jeg var privilegert som fikk oppleve dette. I dag er det ikke alltid mulig med tilrettelegging for individuell undervisning på samme måte. Elevtallet er steget, og tiden som lærer deles med planer og administrasjon. Men denne tilnærmingen til undervisningen, en slik identifisering med studentene, er interessant. Det gir energi fordi rollene brytes mot hverandre – mesteren har vært der svennen er.

Om noter og det å komponere

– Noter er koder, sier Synne Skouen. – De blir bare musikk når noen spiller eller synger. For å realisere arbeidet ditt som komponist må det ofte flere til for å fremføre. Siden jeg er en slags pianist, kan jeg veksle mellom å improvisere og å skrive. Det kan bli mye repetisjon. Jeg har to hunder, den ene pleier å trekke ut av rommet når det blir for intenst. Jeg pleier å si at når bikkja går ut er det et tegn på at jeg er inne på noe, sier hun og ler.

Hun har riktignok gått på digitale skrivekurs, som det såkalte «Sibelius-programmet», men hun endte med å foretrekke blyant og viskelær. Det ligger mye mer informasjon i et håndskrevet arbeid, og det har også sine fordeler når noen skal ta det i videre bruk. Men for Synne Skouen har jeg en mistanke om at det håndskrevne er en del av en valgt teknikk for å frembringe en mer intuitiv prosess.

– Jeg har ikke noe bevisst eget forhold til egen metodikk. Men, jeg har jo det når andre analyserer arbeidet mitt. Bodil Maroni Jensen, som har skrevet den ferske boken Den nysgjerrige lytter, pekte på flere typiske kjennetegn, sier Synne Skouen.

– Men, meg selv bekjent har jeg ingen metode. Hver dag setter jeg meg ned og arbeider, ser igjennom hva jeg gjorde i går, som en forfatter eller billedkunstner, skraper bort noter istedenfor tekst eller maling, og ser hva som skjer når noe blir borte eller tilføres noe nytt. Det er faktisk gangbart å bruke eksempelet som billedkunstner. Ikke bare handler det om å tilføre noe, det handler om hvilke farger du tilfører og hvordan de andre fargene reagerer på gult eller blått, lyst eller mørkt. Slik holder jeg på, tre skritt frem og to tilbake.

Autumn Arias

Dobbeltkonserten Autumn Arias ble laget på bestilling av Det norske kammerorkester og urfremført på Ultimafestivalen i 2012. Orkesteret og verket var også hoveddel av programmet på konserten for Synne Skouens 70-års jubileum på Sentralen i Oslo, september 2020.

Det er en begivenhet å oppleve konserten, det tar form av et musikkteater der publikum kommer tett på fremføringen. Stykket begynner med lyder rundt i salen fra strykere plassert ute hos publikum. Deretter samler musikken seg hos cellosolisten som sitter sammen med cellogruppen i orkesteret på scenen. Plutselig blir han avbrutt av klarinettsolisten ute bak publikum. Klarinetten vandrer gjennom publikum og opp mot scenen. Orkesteret spiller, blåser, stryker, gnisser med buen mot cellokroppen. Det stiger i intensitet og igjen mer stille og vart. Klarinettisten vandrer på sin egen ferd igjennom orkesteret og forsvinner ut på baksiden imens orkesteret fortsetter å spille. Først når vi begynner å klappe etter konserten oppdager jeg at det ikke er noen dirigent, men at musikerne har jobbet i et samspill om fremføringen.

Synne skriver i en introduksjon til verket på sine egne nettsider:

Det er bare én ting som kan gjøre meg like oppstemt som musikk, og det er mennesker. Av dette følger at musikere ligger mitt hjerte særlig nær. Og noen musikere har et nærvær og et alvor i det de gjør, som for meg er dét det handler om. To slike musikere er Hans Christian Bræin og Øystein Birkeland, som verket er skrevet for. Så er det Det Norske Kammerorkester, som jeg har hatt noen av mine beste konsertopplevelser med opp gjennom årene; et orkester som til enhver tid er fylt av det overskuddet som i dag fins på utøversiden i norsk orkesterliv.

Hils Domitila!

– Alle kunstnere har en trigger for å skape. Men hva den er kan være så forskjellig, sier Synne Skouen og forteller at hun fikk sitt livs første bestilling fra Reidun Berg i NRK Radio.

– Da tok jeg utgangspunkt i en nylig hendelse på en stor, internasjonal kvinnekonferanse i FN-regi i København. Der sto den bolivianske delegaten Domitila Barrios de Chungera opp og ba konferansen fordømme det blodige militærkuppet som akkurat fant sted i hennes hjemland. Hun risikerte mye ved å gjøre det. I 1980 komponerte jeg Hils Domitila! som et slags radiofonisk postkort for å vise at vi husket henne og fulgte med på hvordan hun ble mottatt av de nye makthaverne, etter hjemkomsten. Erling Sandmo skrev om stykket mange år senere til en CD-utgivelse, og fant da ut at det var gått Domitila vel.

Jeg yter systemene motstand, men det er ikke slik at jeg ser bort fra tradisjonen

I flere sammenhenger trer Synnes solidaritetsarbeid, og ikke minst identifisering med kvinners utvikling, frem. Det kan oppfattes som en kamp, også fra et ståsted som kvinnelig komponist, og samtidig opplever hun at nettopp det gir noen muligheter:

– Jeg kjenner ikke at jeg hører hjemme i det tradisjonelle. Som kvinnelig komponist kommer jeg fra sidelinjen. Men samtidig er jeg som person innenfor. Jeg yter systemene motstand, men det er ikke slik at jeg ser bort fra tradisjonen, jeg er oppvokst i og elsker den. Jeg er bare mye mer av «en kvedar», som lister seg inn. Først var det viktig for oss å være bare komponister, og ikke kvinnelige sådanne. Men for meg er det etter hvert blitt mer grunnleggende at jeg er kvinnelig komponist, jeg har andre erfaringer.

Korene

Det finnes mange konvensjoner for kor.  – Jeg har ikke helt klart å knekke korkoden, sier Synne Skouen. – Men jeg jobber med saken. Det er vanskelig. Men jeg kan nevne to korverk som jeg hadde det veldig moro med. Med tenna i behold, Bill. mrk. mannskor søker dame (2002) og Sko for mange formål, Bill. mrk. damekor søker mann (2003). Begge ble senest fremført av operakoret i foajeen til Den Norske Opera. Det koret har så mange gode sangere og det ble en så fin og morsom opplevelse. De er tullestykker, men helt seriøst ment, sier hun og ler.

Så begynner musikken å danse

Det var en god tid for alle som jobbet på og bak scenen på Den Norske Opera da balletten Volven ble satt opp i 1989. Kveld etter kveld bølget musikken meditativt frem og noen av ballettens store dansepersonligheter var involvert: Indra Lorentzen som Volven og Jan de Miranda som Odin, gudenes konge. Balletten var basert på det norrøne diktet Voluspå og Volvens spådom, koreografi var ved Kjersti Alveberg og komponisten het Synne Skouen.

Dette var en ny erfaring: lage musikk til en helaftens ballett som skulle vokse frem. Synne Skouen forteller:

– Kjersti trengte musikk først til arbeidet i prøvesalene. Jeg brukte muligheten til å delta i komponistverksteder i ulike orkestre, til forarbeider. Til det danske kammerensemblet Con Anima hadde jeg Angrbodas datter fra 1986. Jeg fikk prøve ut to orkesterverk i Trondheim Symfoniorkester: Tre haner galer i 1985 og Intonazione, quasi una fantasia i 1988. I tillegg ble bestillingsverket til Norrköpings symfoniorkester, Nattstykke (1987), og bestillingsverket til Nordisk Forum, Canto delle balene (1988), med.

– Kjersti fikk delene å høre på og brukte opptak med danserne på provesalen. Så lagde Mats Claesson og jeg lydbilder/songrafi til helheten, sydde sammen musikken med lydkulisser. Kjersti jobbet videre med koreografi og scener, og jeg utviklet musikken parallelt. Det var krevende, men først og fremst et helt fantastisk samarbeid.

Balletten regnes i likhet med Stormen blant Nasjonalballettens egne store forestillinger. I tillegg til forestillinger i Operaen har den vært på norgesturné i en bearbeidet versjon og gjestespilt internasjonalt i København (Det Kongelige Teater) og Århus.

Musikk og medier

– Jeg har et høyt litteraturbudsjett, sier Synne Skouen. – Jeg leser mye. Så ble jeg veldig betatt av dikteren Cecilies Løveid og hennes arbeid Rug som var utformet som en dialog med Sigbjørn Obstfelders dikt Rugen Skjælver. Det endte med at jeg laget musikk til en fremføring for kvinnelig vokal, cello og klaver. Jeg satte virkelig pris på samarbeidet og ba Cecilie lage en ny tekst, for en sanger og en oboist som også var tenor, sistnevnte var Folke Bengtson. Sangeren Guri Egge ble igjen med oss som solist, hun er helt unik. Hilde Andersen hadde regien og nå ble også billedkunstneren Marianne Heske med og bidro til at operaen Dusj fikk en multimedial utforming. Samarbeidet fortsatte og senere vant Løveid og jeg Prix Italia sammen med regissøren Nicole Macé, for hørespillet Måkespisere.

Musikkdramatikk

Kammeroperaen Ballerina (2017), basert på Arne Skouens teaterstykke, omskrevet til libretto av Oda Radoor, ble nominert til Nordisk Råds Musikkpris i 2018. Hovedpersonene er en mor og hennes autistiske datter. Synne Skouen har en søster som er psykisk utviklingshemmet og hentet – som faren i hans teaterstykke – tematikk fra eget liv:

– Søsteren min heter Hege, hun er autist. Jeg skriver ingen ting som ikke er personlig. Stoffet i Ballerina angår meg dypt personlig. For noen var det kanskje også rart at vi opererer med både sangere og musikere på scenen samtidig, og stykket ble dessuten fremført uten dirigent. Det er fordi jeg har ønsket meg en operaform som beveger seg like «fritt» som i teatret, det vil si der regien, samspillet er alt.

Nå er hun i gang med en ny bestilling fra Den Norske Opera, igjen en kammeropera, og med kjerne-teamet fra Ballerina: Hege Høisæter, Silje Aker Johnsen, Hilde Andersen og Oda Radoor, samt Mats Claesson (fra Volven). Fram er planlagt urframført i Bjørvika i 2022.

– En eldre kvinne fantaserer om å være ombord i «Fram» på vei til Nordpolen, sammen med Fridtjof Nansen. Da kan jo alt skje, og det gjør det. Det hører med til historien at det også fins et sykehjem på Rykkinn i Bærum som heter Fram, forteller Synne Skouen litt kryptisk.

Musikk og økonomi

Ingen samtale med Synne Skouen uten at vi kommer inn på forhold som har med levekår for kunsten, dens betydning i samfunnet og hva som skal til for å sikre en utvikling. Synne har selv erfaring med store og små jobber: skuespiller, taxisjåfør og kulturledelse i NRK. Hun har sittet i styrer og utvalg, og hun har ledet komponistforeningens mektige organisasjon.

– Heldigvis har vi hatt kunstneraksjonen. Du vet, min generasjon som ble født etter krigen var med på turen oppover. Men vi hadde aldri klart det uten organisasjoner som TONO, Kopinor og andre rettighetsforvaltere som jobber for en solidarisk modell. Hele den kulturelle infrastrukturen som vi bygget opp i Norge, er basert på at det er lovverk og ordnet tilgang til kjøp og bruk som samtidig sikrer at rettighetshaverne får betalt. Dette økonomiske kretsløpet er helt unikt, og det må vi verne om. Det er viktig at folk forstår denne solidariske infrastrukturen. Den gjør at jeg som komponist nå kan sitte og skrive i fred og ro med en økonomi til å konsentrere meg om å komponere. Det at kunstnere får stipend til å skape, kommer jo også hele samfunnet til gode i neste runde.

Vi må ikke bare søke mot entydige svar, men også mot noen ukjente svar

– Akkurat nå er koronaen den store bøygen, nedstengingen er en gigantisk nedtur. Vi har de menneskelige og helsemessige utfordringene selvfølgelig, men fraværet av kultur og kulturell aktivitet er også alvorlig. For musikklivet er det fremdeles ukjent hvilke konsekvenser det får, uten muligheter for fremføring, manglende utvikling av musikk med orkestre, alt for lang tid der en ikke ubetydelig kulturvirksomhet ligger nede.

Musikk og utdannelse

Synne Skouen minner om at etterspørselen etter levende kulturformidling bli stor når vi kommer ut i den andre enden:

– Da er det viktig at vi er der med de ressursene vi har. Heldigvis har vi bygget opp en kompetanse og et profesjonelt apparat. Det er derfor viktig at vi holder liv i dette og jobber videre. Her er også utdanning en grunnpilar. Barn og unge over hele landet bør ha rett på musikkutdanning. Det er ikke bare noe attåt. Norge er en ung kulturnasjon, og nåtidens generasjon har kanskje ikke den samme bevisstheten om tilbudene de er omgitt av. Husk at Musikkhøyskolen ikke er eldre enn fra 1973. Likeledes musikkvitenskap på Blindern, for ikke å snakke om Den Norske Opera som ble åpnet så seint som i 1958. Og så kommer noen og foreslår at vi skal kutte i musikktilbudet til videregående skoler! Som du skjønner, så støtter jeg helhjertet aksjonen mot å legge ned musikklinjene på videregående. Ikke legge ned, men lage flere, sier Synne Skouen og avslutter:

– Musikk, eller det å lære noe skapende, er frigjørende for mennesker. Livet handler ikke bare om å forholde seg til fakta og hva som er riktig. Vel så viktig er å fortsette å leke, ikke bare på SFO, men resten av livet. Vi må ikke bare søke mot entydige svar, men også mot noen ukjente svar.

 

---

Når en har blitt en voksen dame og gjort så mye som det Synne Skouen har gjort, vil ett intervju på langt nær være dekkende.

• For videre lesning anbefaler vi den nylig utgitte boken Den nysgjerrige lytter – Samtaler med Synne Skouen, der journalisten Bodil Maroni Jensen har ført Synnes kultur- og komponistliv i pennen.
• Les også mer om Synne Skouen i Store norske leksikon