Om å trene skrivemusklene

Med muskler til å utrykke seg muntlig og skriftlig blir det lettere å leve, sier Petra von der Fehr.

Forfatteren Petra von der Fehr hjelper andre med å trene skrivemusklene
Forfatteren Petra von der Fehr hjelper andre med å trene skrivemusklene Hege Lunde

Gjennom de siste femten årene har Petra von der Fehr ledet workshops i skriving i mange  forskjellige sammenhenger. Tilnærmingsmåten er ganske lik uavhengig av situasjon, og det er denne fremgangsmåten hun formidler i sin nye bok Skrivemuskler. Målgruppen spenner fra elever i grunn- og videregående skole til profesjonelle journalister og forfattere, norsklærere, studenter, elever med norsk som andrespråk, flyktninger, pensjonister, hjerneslagpasienter og innsatte i fengsel.

– Inntil ganske nylig var jeg i seks år tilknyttet Hartvig Nissens videregående skole i Oslo, forteller Petra von der Fehr. – Der bistod jeg elever med ulike utfordringer forbundet med å skrive. Det dreide seg om elever med norsk som andrespråk og elever med ulike diagnoser og/eller emosjonelle utfordringer. Jeg har også jobbet med mer vanlige skoleklasser, både på Hartvig Nissen og i regi av Den kulturelle skolesekken.

Forløser skrivesperrer

– Nå må jeg skynde meg å legge til at jeg ikke selv er lærer, smiler hun og forklarer at det er som forfatter at hun arbeider med å forløse skrivesperrer hos elevene. 

Petra von der Fehr har skrevet to skjønnlitterære romaner som har blitt meget godt mottatt, Jeg må ha nye klær nå og Kjæledyrkonsulenten, begge hos Tiden. Hun har også skrevet noveller som har blitt publisert I antologier.

– Hvordan opparbeidet du dine egne skrivemuskler?

– Jeg vokste opp i Oslo og var glad i både tegning og skriving i skoletiden. Den gang var det slik at man fikk lest opp stilen sin i klasserommet. Min ble ofte lest opp, og det syntes jeg var en fin ting. Egentlig hadde jeg en forestilling om å bli kunstmaler, men jeg var nok for utålmodig. Jeg flyttet tidlig hjemmefra og forsørget meg selv fra jeg var sytten. Den videregående skolen tok jeg som privatist senere. Det ble mange praktiske jobber, i restaurantbransjen, på posten, i helsevesenet og som t-banefører. Her fikk jeg kollegaer fra et flerkulturelt miljø og trivdes godt. Pengene gikk med på å reise til alle verdens hjørner, og full av erfaring og historier var jeg i midten av tjueårene veldig motivert til å begynne på Skrivekunstakademiet i Bergen.

Petra von der Fehr 5, HL
Petra von der Fehr tar fram skrinet med rekvisitter. Foto: Hege Lunde

– Erfaringene fra praktisk arbeid lærte meg at det å kunne kommunisere var nyttig og viktig. For eksempel jobbet jeg en periode på en uterestaurant. Der hadde de en kvinnelig dørvakt som var dyktig til å snakke med gjestene når de ble urolige i køen utenfor. Hun fikk roet ned situasjoner og reduserte dermed bruk av vold. Dette i motsetning til en stor kraftig kar med lite evne til dialog som hadde jobbet der tidligere.

Skrivereserver

– Men veien til å forstå, eller i det hele tatt hvordan man kan bruke ord, er veldig forskjellig. Det har å gjøre med erfaringer, hvor man er i livet eller hvor mye plass man har hatt for å sette sine egne ord på ting. For mange kan det være en veldig stor oppgave å formulere seg om enkelte temaer. For eksempel kan traumatiserte mennesker oppleve det som svært tungt å løfte seg opp til å formidle seg om følelser som omhandler noe vakkert eller positivt. Det handler om å forstå at en traumatisert person må få stige ned før de kan komme opp. Før man kan skrive om glede må det være plass til å skrive om det vanskelige. Jeg mener at Las Saabye Christensen har sagt noe sånt som at «Lykke er smertens opphør». 

– Hvordan hadde det seg at du begynte med kurs i kreativ skriving?

– Etter at jeg hadde debutert med den første romanen, fikk jeg forespørsler om å holde skrivekurs, og jeg skjønte fort at dette var noe jeg hadde spesiell interesse for. Jeg opplevde det som både fascinerende og meningsfullt å være delaktig i at andre fikk utviklet sine evner i å utrykke seg skriftlig. Noe skjer når man får utfolde sine skrivereserver: bedre selvtillit, stolthet, og – for elever – bedre skoleresultater. Det er mange som snakker om at de har et ønske om å skrive mer og bedre, og det er et ønske som lar seg oppfylle. Hvis man spanderer tid, trening og fokus, vil det skape utvikling og resultater. 

Å gi seg tid til å somle kan være en snarvei til målet

– Hva er det som gjør at kreativ skriving er en god måte å lære på?

– Jeg tenker at det finnes mange likeverdige og gode måter å lære på, og at kreativ skriving er en av flere tilnærmingsmåter. Men kreativ skriving har vist seg å være et nyttig og effektivt verktøy i mange sammenhenger, og jeg er veldig glad for å kunne bistå til at det kan gjøres enklere tilgjengelig for lærere som ønsker å prøve ut om det passer for dem og deres elever. Ofte er det at lærere smiler og sier at akkurat sånn har de tenkt og gjort selv. Og ofte er det slik at lærerne har lagt mye inn I forberedelser for å tilrettelegge for en god skrivesesjon I klassen. Men jeg kommer med en systematisert metode som jeg deler, og det kan være til inspirasjon for lærere og andre som jeg møter der ute. Jeg stiller jo litt utenfra, fri fra krav til læreplaner. Det er litt som å bli med i eventyret om Askeladden. Å gi seg tid til å somle kan vise seg faktisk å være en snarvei til målet.

Utstyr til skriving
Frimerker, postkort, nøkler og mynter – eksempler på skriveportaler som setter tankene i gang. Foto: Hege Lunde

– Du holder kurs for mange typer mennesker, kan du fortelle litt om hvordan du møter dem, ulike måter å kommunisere på som trigger skrivemuskelen deres?

– Jeg følger det samme mønsteret uansett hvilken målgruppe jeg har foran meg, men jeg hopper over ledd og tilpasser etter nivå og etter hva oppdraget er definert som. For eksempel hvis oppdraget gjelder å holde en workshop for lærere som jobber med elever som har norsk som andrespråk vil det være mer rett på sak enn om jeg skal bistå en enkeltelev med norsk som andrespråk, som kanskje både er traumatisert og eventuelt har dysleksi.

– Det kan ofte være store variasjoner i samme gruppe, og da justerer jeg på best mulig måte slik at samtlige deltagere opplever at de beveger seg fremover uansett utgangspunkt. En enkelt skoleklasse kan romme både svært ressurssterke norske elever, elever med norsk som andrespråk og elever med diagnoser eller traumer. Alle skal videre. Utgangspunktet er å finne gode praktiske forslag til oppgaver, jeg har alltid med litt utstyr, en eske med passende rekvisitter. I min metode kalles disse skriveportaler. Ting som gir assosiasjoner og setter tanker i gang. Hva det leder til er høyst forskjellig, men alltid meningsfullt. 

– Som forfatter er det sikkert spennende å lese så mange forskjellige typer besvarelser, kan du dele noen med oss?

– Ja, det er virkelig en fin posisjon å være i. Både å lytte til det totalt uforutsigbare i hva deltagerne velger å skrive, og å få oppleve den gleden deltagerne uttrykker i sin forundring over hva de, og medelevene, faktisk er i stand til å prestere på så kort tid. Når elever eller kursdeltagere følges over lengre tid, er det veldig hyggelig å overvære at de når sine mål, sier Petra von der Fehr.

Tekster fra skrivekursene

Her følger tre teksteksempler fra deltagere med norsk som andrespråk, to av elever i videregående skole og én fra en voksen deltager. Skriveportalene her var dyr: postkort, frimerker eller et fritt valgt dyr som ikke var avbildet. Tekstene er gjengitt slik de ble skrevet i sin første versjon, og med godkjennelse fra deltagerne.

– Besvarelsene viser hvordan en oppgave kan gå rett inn i deltagernes egne erfaringsunivers. Å sette ord på for eksempel barndomsminner på norsk er en god måte å øke fortroligheten med språket på, sier Petra von der Fehr.

Kakerlakker

Kakerlakker er insekter som jeg personlig synes kommer fra helvete. Særlig de som kan fly. De er jævlig irriterende, tar veldig lang tid, masse tårer og energi for å drepe dem. Det er veldig vanskelig å finne en skjulested når man blir angrepet av kakerlakker. Det verste øyeblikket er når de forsvinner.

Yoan, 18 år, Bulgaria

En Somalisk Sommerfugl

Det var lenge side som jeg har sett sommerfuglen da jeg var barn likte jeg og venne mine å til skogen. Vi pleide å leke der hver helg. I skogen man opplevde å se forskjellige insekter og dyr. Selv om var det ikke lov å leke med alt som lever i Somalia. Vennene mine fulgte ikke loven de tok sommerfuglene og drept det. Det følte jeg litt trist hva de har gjord. Ekstra hjelp lærer våre ga oss frimerker som står mang bilde av sommerfugl for å velge en av de. Jeg har bestemte meg en frimerkes bild som har stå på somalisk sommerfugl.                

Abdirahman, 21 år, Somalia

Kjære min hesten

Jeg har i hjemmland en fin hest, den heter Olga. Det likne samme som det av bilde. I gammle dager bruker vi hesten for å transportere personer, forsjeligge varer, mat til dyrer og jobbet vi jordet med den. Nå er alt annerledes, bruker hesten bare for å leke med barna eller å aransjerer turist turer.

Carmen, Romani