Rom for uro og kos

En elev fikk hysterisk anfall i sløydtimen. Lærer Inger Ihle svarte med å gi ham hammer og huggjern.

– Jeg har ennå ikke møtt en elev som ikke har lyst til å mestre, lyst til å lære, sier Inger Ihle.
– Jeg har ennå ikke møtt en elev som ikke har lyst til å mestre, lyst til å lære, sier Inger Ihle. Tom Tande

Før lanseringen av Fabelaktig formidling laget Kopinor en kortstokk som ble distribuert til en rekke skoler over hele landet. Som et frampek mot nettlanseringen.

52 inspirasjonskort som alle inneholdt en tekst eller et tips om formidling. Noen av tekstene som roterer på Fabelaktig formidling sin forside under vignetten «Dagens triks», kommer nettopp fra disse kortene. Kortstokken er blitt godt mottatt, men i tilbakemeldingene er det nesten alltid én spesiell tekst som trekkes frem. Den er trykket på hjerter konge og lyder som følger:

SKAP HELTER!

En gutt i sjette klasse hadde en forunderlig evne: han kunne gjøre seg selv usynlig. Sto han foran vinduene, gikk han i ett med gardinene, satt han ved pulten, var det som om det bare var en tom stol, og når han stilte spørsmål, var det knapt hørbart.

En dag spurte læreren: Kan du gjenta det lure spørsmålet ditt høyt? Det gjorde han. Straks følte han seg som en konge og klassen økte fra 22 til 23 elever.

Mange elever kan gjøre seg selv usynlig. En god lærer tryller dem fram.

Det er noe ved denne teksten som rører dem som leser den. Teksten «Skap helter!» bygger på en historie fra Inger Ihle, som jobber på Rotnes skole i Nittedal. Der har hun jobbet dels som lærere på småskoletrinnet, dels som spesialpedagog.

Pult_farge_medium.jpg
Gutt_farge_medium.jpg
Foto: Tom Tande. Gutten på bildet er fotomodell og ikke identisk med eleven omtalt i teksten.

– Hva syns du om at din historie skaper sånn begeistring?

– Det er fantastisk hyggelig.

– Du er veldig opptatt av å se alle elevene? Av å få alle med.

– Det er alltid noen elever som kan mye, men ikke tør bruke stemmen. Alle i en klasse vet hvem disse er. Da kan jeg f.eks. fortelle klassen at jeg har laget en avtale med «Siri» om at hun forteller meg hva hun vil spørre om, og så sier jeg det høyt i klassen. Lærere tenker oftest at de ikke kan gripe an en slik situasjon på denne måten. Men hvorfor ikke? Det er ikke vanskelig å lage slike små prosjekter med en og en elev, selv om vi har det travelt. En elev var stille i nesten et helt år før hun fikk presset frem et spørsmål. Men etter det gikk det helt fint.

Med alle de foredrag og presentasjoner man må gjennom i dagens skole, har de et alvorlig handikap hvis ingen hjelper dem med å få løst dette tidlig.

Det handler om at man må være litt på tilbudssiden

En elev var stille i nesten et helt år før hun fikk presset frem et spørsmål.

– Og så er det de som er helt motsatt, nemlig veldig urolige. Som f.eks. ikke klarer å gå inn til en ny time uten å lage masse støy. Da kan jeg si til klassen at jeg nå skal gi en beskjed til alle, selv om «Rita» på dørrekka fremdeles ikke er falt til ro. Jeg forklarer at det bare er fordi hun ikke er ferdig med friminuttet i kroppen sin, at de ikke skal la seg forstyrre av det, og at jeg vil gi henne den samme beskjeden etterpå. Så kan det hende at jeg gjør en avtale med den urolige eleven om at hun kan sette seg og f.eks. holde godt fast i pultkanten med begge hender, frem til jeg kommer og gir henne den samme beskjeden som de andre har fått. Hun trenger ikke å høre etter første gang. Det handler om at man må være litt på tilbudssiden. Møte elevene der de er. Alle har individuelle behov. Det er ikke det samme som at det er fritt frem for å bråke resten av skoletiden. Ingen har lyst til det. Jeg har ennå ikke møtt en elev som ikke har lyst til å mestre, lyst til å lære.

Inger_2_medium.jpg
Foto: Tom Tande

– Er det ikke krevende for en lærer?

– Joda, men hva er alternativet? Det blir en mye bedre ramme rundt undervisningen og formidlingen dersom man tar tak i disse tingene i forkant.

Ikke noe galt i å feile

– Du må kanskje være litt modig?

– Ja, jeg er ikke alltid så sikker på alt, men man må tørre å prøve. Føle seg frem. Det er ikke noe galt i å feile. Da prøver man bare noe annet. Men jeg liker å utfordre så vel meg selv som den mer vanlige måten å takle ting på. Ta vafler, for eksempel.

– Vafler?

– Ja, hvorfor kan man ikke kose seg med vafler på slutten av dagen selv om noen i klassen har vært bråkete? Jeg er så i mot denne belønningstankegangen. At kosetid kun er dersom man har oppført seg eksemplarisk hele dagen eller uka. Jeg syns det er galt å bruke kos som belønning. Er du ikke enig?

– La meg tenke litt over det. I mellomtiden: Du må ha noen morsomme episoder å plukke fra?

– Det har jeg. Jeg kan jo fortelle om gutten som fikk raserianfall i sløyden. Han ble fullstendig hysterisk. Var umulig å stoppe. Da ba jeg ham gå til søppelkassen og plukke opp noe kapp. Så ga jeg ham et huggjern og en hammer og sa at fikk lov til å hugge og hamre og skrike alt han ville i ett minutt, men etter det måtte han være stille.

– Det respekterte han?

– Jada, etter et minutt sa jeg at nå måtte han være stille. Og det ble han. Han fikk derimot fortsette å hugge alt han maktet. Dette var en gutt som var flink og trygg med verktøy, må nevnes. Han stoppet ikke å rase og hugge før etter tre kvarter. Men han var stille. De andre elevene tenkte ikke noe over det som skjedde, alt de så var at han holdt på med noe sløydting. Etterpå kunne vi snakke om hvorfor han var så sint, og løse saken.

– Hva var det?

– Noen eldre gutter hadde sagt noe stygt til ham idet de passerte i gangen utenfor sløydsalen, hvor døren sto åpen. Vi snakket med guttene og fikk formidlet at det ikke var hyggelig gjort.

 


 

I løpet av årene med Fabelaktig formidling har vi mottatt en rekke gode historier fra skolene. Vi synes at flere med fordel kan leses om igjen, selv om det er noen år siden de ble publisert første gang. Denne artikkelen fra 2015 er en slik god historie.