Sprø i nøtta – en manual

Møt Mariann Youmans, vinner av Kunnskapsdepartementets barne- og ungdomspris i sakprosa for 2018.

– Jeg hadde lenge gått rundt med en ide om å skrive om det å være «sprø i nøtta», sier Mariann Youmans.
– Jeg hadde lenge gått rundt med en ide om å skrive om det å være «sprø i nøtta», sier Mariann Youmans. Tony Hasselø

Bibliotekar på dagtid, forfatter om natten.

Det høres kanskje ut som en superhelt-klisjé, men Mariann Youmans har byttet bort både Netflix og nattesøvn for å belyse det følelsesmessige kaoset som oppstår i unge menneskers sinn. Hun vet bedre enn de fleste at oppveksten kan by på særdeles tøffe erfaringer og at det ikke er bare–bare å komme ut som «voksen» i den andre enden. Følelsene kan være din kappekledde partner på vei mot voksenlivet, men de kan også vise seg å være den maskerte nemesisen som overmanner deg.

Helt vanlig, skal vi tro Mariann: Det vi kaller adferd er bare symboler på følelser som ikke har blitt håndtert og situasjoner som er for jævlige. Det er ikke ungdommens skyld, allikevel er det ungdommen som får skylda. Og det er så urettferdig!

Følelser
Boka er illustrert av Ørjan Jensen. Alle foto: Tony Hasselø

– Først og fremst: Gratulerer med Kunnskapsdepartementets barne- og ungdomspris i sakprosa for 2018!

– Tusen takk! Å motta den var så overaskende og artig, for ikke si rørende. Rent arbeids- og følelsesmessig er dette den grusomste boka jeg har skrevet i min karriere. På det verste anbefalte jeg alle venner og bekjente å aldri skrive noe som helst. Da den endelig var utgitt snudde det. Men jeg ble veldig overrasket da jeg ble nominert. Og jeg tenkte at jeg vinner selvfølgelig ikke, fordi «Skamløs»-boka var min soleklare favoritt. Den er politisk sett veldig aktuell og presseteknisk veldig bra utformet – alt i alt en flott og sterk utgivelse. Så jeg hadde ingen forventinger, og jeg forstod ingenting da de ringte. Det at en jury sitter og leser din bok så grundig og velger din fra hele årets utgivelser, det er stas. At de ser arbeidet ditt og vil at det skal nå ut: Innmari koselig og veldig inspirerende. Det er noe med å se sin egen bok på utstilling i bokhandelen, at den blir kjøpt inn av Kulturrådet og at den er tilgjengelig på bibliotekene. Den lever sitt eget liv, og alle kan låne den og bruke den, sier Mariann med et ettertenksomt smil om munnen.

– Fortell litt om bakgrunnen for ideen til boka.

– Jeg har jobbet med den av og på de siste fem årene, men før det hadde jeg lenge gått rundt med en ide om å skrive om det å være «sprø i nøtta», som jeg kaller det. Det var også lenge arbeidstittelen. Det er noe med galskap som alltid har fascinert meg. Innenfra er den jo fullstendig logisk, og det virker helt rasjonelt at du for eksempel må gjøre tvangshandlinger eller har en følelse om at noen er ute etter å ta deg. Men i andres øyne er det som om anarkiet har slått ned, ikke sant? Når du ser en i psykose så finnes det ingen regler, alt er opphørt, alt det vi tenker og forbinder med virkeligheten er borte, sier Mariann og gestikulerer.

– Jeg kjenner at jeg blir litt uvel bare av å tenke på en slikt syn.

– Ja, det er jo kjempeskummelt! I møte med kaoset blir vi handlingslammet fordi vi forstår at vi ikke er i samme verden. Man snakker plutselig ikke det samme språket og klarer ikke å nå hverandre, og det er denne avgrunnen som var selve utgangspunktet for boken. Jeg gikk til forlaget med ideen og de var umiddelbart interessert. I tillegg søkte jeg om stipend fra Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) og fikk full pott. Det var dødsdigg!

Jeg var i siget og tenkte «lets go!» Lite visste jeg hva jeg ga meg utpå …, sier Mariann og hever øyenbrynene.

– Du vet jeg vil høre mer om dette!

Først og fremst var research-siden et minefelt. På den ene siden har du forholdet mellom psykiatri og psykologi, mens du på den andre siden møter spørsmål om medisinering og teorier om terapi. Alt i alt kulminerer det i et felt som er veldig i utvikling og som er uhyre sammensatt, med røtter langt tilbake til både Sigmund Freud og Ernst Jung og lengre. Så jeg følte at jeg stakk hodet inn i et vepsebol, særlig når man ikke selv er en fagperson på feltet. Det er ofte slik at jeg begynner på temaer som jeg ikke er spesielt god på, graver meg ned i det, og så vet jeg en del om hvordan jeg skal komme levende ut på den andre siden. Målet er alltid å formidle funnene på en lettfattelig måte.

Følelse

– Det er jo noe jeg virkelig vi si at du har klart også.

– Jeg håper jo det. Men underveis så vred prosjektet seg hele veien. Jeg ville ikke skrive en diagnosebok, og du kan si at utgangstesen gikk fra «å være gal» til «hva er galskap».

Men etter hvert i prosessen skjønte jeg at, wow, dette handler jo om følelser som har satt seg fast på en eller annen måte, eller som blir så vanskelige at vi ikke har noe verktøy eller språk til å håndtere det.

Å dele følelsene sine med noen gjør at de krymper

Det viktigste for meg var at de som hadde opplevd at følelsene tok overhånd fikk en stemme og en kanal å komme til orde i, for det er så sjelden man snakker med de «ekte sprø». Som oftest så snakker man «om» de sprø, ikke med de. Min arbeidsmodell var å snakke med de som jeg i boken kaller «ekspertene», de som enten lever tett på det eller personlig har kjent det på kroppen.

– Jeg ser også fra tidligere utgivelser at du lar unge komme til orde.

– Skal jeg kunne nærme meg ungdomstemaer må jeg bruke dem! Hvordan kan en dame på 40 skrive om puberteten, liksom, hvis du ikke jobber med de som er i puberteten nå? Jeg kan selvfølgelig si noe om hvordan det var å være i puberteten for 25 år siden, men det er kanskje ikke et like spennende tema for dagens unge, spør Mariann før hun utdyper:

– Jeg tok kontakt med Mental Helse Ungdom, for de har masse erfaring på feltet. Så det er via dem og noen som kjenner noen som kjenner noen at jeg kom over ekspertene. De jeg landet på var de jeg oppdaget hadde veldig spennende tanker om ulike sider av adferd og følelser. Felles for alle stemmene i boka er at de tar ungdommens parti, noe jeg er svært opptatt av å fremme. De fleste av oss fødes jo ikke inn i det «heftige». Det er først og fremst med tiden at det blir vanskelig. Men det er noen mekanismer man kan lære seg for å få det bedre, både hva gjelder tanker om egne følelser og at man ikke nødvendigvis trenger å handle etter dem. 

Å dele følelsene sine med noen gjør at de krymper. Det å øve seg på å dele følelser er en styrke. Menneskehjernen forutsetter nettopp dette, speilnevronene er laget for å speile følelser og det gjør vi bevisst og ubevisst, hele tiden. Bare tenk på smitteeffekten latter kan ha, eller hvor lett man kan få en tåre i øyekroken fordi en venn får det, sier Mariann.

– Men for mange er det vel en utfordring å skulle «åpne seg opp»? I mange tilfeller kan det være vanskelig nok å sette ord på følelsene eller å gi lidelsen et navn eller en definisjon, fordi språket i seg selv er noe som kan føles tomt under overveldende følelser eller sinnslidelser?

– Helt klart, men hjernen er litt som en muskel. Det du gjør mye er lettere å gjøre på instinkt. Øver du deg på hoppe høyt, så vil du hoppe høyere om det skulle komme en svær stein rullende. Akkurat det samme gjelder med språk, eller det å snakke om og dele følelser. Hvis du aldri har gjort det før, må du ta sats og tørre det.

Hvis du kan si til venninnen din at du har det dritt i dag, så vil terskelen senkes for å senere fortelle at du har det skikkelig vondt.

Da har man bygget en relasjon og en tillit til å si slike ting til hverandre. Det er vanskelig å si at du har det ille når du selv ikke har løsningen klar. Det er mye lettere å si i ettertid at man har slitt med noe. Men utfordringen ligger i det å snakke om vonde ting når man står i det. Når avgrunnen åpner seg under deg og du ikke ser noen løsning på problemene befinner du deg i en veldig sårbar situasjon. Tiden vi lever i gjør jo dette verre også, med sosiale medier og den digitale virkeligheten. Det er en klisje, men den virkeligheten vi presenteres i disse mediene er jo superglansa. Men heldigvis har vi en bloggsfære som har begynt å vide ut begrepene for at du kan være ganske kul selv om du har det ganske «shitty», som bloggeren Linnéa Myhre, for eksempel. Livet er ikke for nybegynnere, utbryter Mariann.

DSC_0021

– Ja, når vi først er inne på dette med forholdet mellom følelser og sosiale media, burde det ikke være enklere å være åpen om slikt i våre dager?

– Det kommer helt an på, men jeg synes det er mye fint med sosiale medier, spesielt at mennesker som har litt problemer med sosial interaksjon likevel får være med i et fellesskap. Det at nettet er et sted man kan finne likesinnede er positivt. Men når det er sagt, så er jeg en menneskeperson, og jeg er overbevist om at vi alle har godt av å ristes litt sammen, å få brynet oss på hverandre, bli overrasket og kjenne på de spontane følelsene, det gjør man i sosialt samvær! Vi er jo flokkdyr, og følelser har spilt en avgjørende rolle for vår overlevelse som art.

– Underveis i lesningen av boka la jeg merke til at mine egne følelser hadde lett for å bli smittet av følelsen du skrev om. Jeg har en mistanke om at det også må ha vært slik for deg i skriveprosessen?

Ja, det kan jeg skrive under på! Det var krevende fordi jeg stadig prøver å grave meg frem til det viktige og ekte, og det som kan kommunisere direkte i teksten. Jeg vil ikke være fancy, ikke være «flinkis», så jeg måtte jobbe en del mot meg selv. Det var en tung prosess også fordi jeg arbeidet med to andre bøker i den samme perioden. Du kan tenke deg selv hvor forlokkende det var å hoppe over til andre prosjekt når jeg satt i den grusomme research-perioden til denne boka. Desto tyngre ble det da jeg måtte returnere til følelsene. De to siste årene har jeg skrevet bok, jobbet i full stilling ved Nydalen kombinasjonsbibliotek og fått et tredje barn, og jeg kan fortelle deg at det har vært heftig. En helt kokko-fase med fem år av og på, sier Mariann og puster ut.

Jeg er så glad i å få frem disse stemmene

– Forlaget virket til å ha vært tålmodige på dine vegne. En slags taus støtte til en stakkars skribent fanget i følelsesinfernoet?

– Gyldendal og menneskene som arbeider der er verdens søteste, men sommeren 2016 måtte jeg ta et valg: Skulle dette bli en bok eller skulle det bli med ideen? Det var hovedsakelig opp til meg, så da sa jeg rett og slett til mannen min at denne boken ikke var mulig å få ferdig. Heldigvis overtalte han meg til å ta en skrivepause og lese gjennom det jeg hadde. Og det var jo innmari lurt, for da så jeg hvor bra det var. Jeg kunne jo ikke hive alle de intervjuene jeg hadde gjort. Jeg hadde masse tekst som måtte kuttes, det er slik jeg gjør det, jeg hadde opparbeidet meg et enormt manus.

Men jeg er så glad i å få frem disse stemmene, og da jeg leste hva de hadde sagt så forstod jeg at dette måtte jeg bare komme i mål med. Jeg tok en alvorsprat med mannen min om at han måtte være sjefen fremover, rett og slett «gønne på» på hjemmebane. Han gikk heldigvis med på det. I ettertid vet jeg dog ikke om han faktisk behøvde å «gønne på» så mye mer. Men det var den der støttefølelsen, at noen heier på deg som dro meg fremover. Det var nok til å orke å stå opp fem om morgenen og sitte til tolv om kvelden og skrive, istedenfor å se på Netflix og slappe av. Ofte tok jeg med meg dyna rett fra senga, lå i sofaen med morgensveis og ikke-pussa tenner, knastet noen timer før ungene våkna.

– Med andre ord full frihet og ingen unnskyldning til å stikke seg unna. Skummelt nok i seg selv, vil enkelte hevde? 

– Jeg gikk på teaterskole i Italia, og den kunstneriske lederen Ingemar Lind snakket ofte om «frihetens fengsel». Når alt er mulig, og du kan finne på hva som helst, blir ingenting gjort. Men å vite at nå har jeg to timer før familien våkner – selv om det ikke kom noe ut av de to timene – var ofte utslagsgivende for skriveprosessen. De siste månedene var det dog «ikke-frihetens fengsel» jeg opplevde, og da var jeg nesten daglig innom alle følelsene i boka. Fra «herregud, jeg dør» til gledeseufori. Man skriver jo sjeldent bøker fordi det er så deilig å gjøre det. Det kan kjennes godt når du kjenner at det flyter, det er jo ikke noe annet du vil ha, nesten som en rus man oppsøker. Men jeg må alltid ha et høyere mål enn at jeg skal være flink eller forfatter. Jeg har aldri skrevet for å bli forfatter i seg selv.

Jeg får bare en følelse av at denne boken må bli oppfunnet, må finnes. Jeg må ha en god grunn til å gidde!

DSC_0028

 – Boken har funnet sin plass i båsen «Sakprosa for barn og unge». Umiddelbart tenker jeg at dette er en svært krevende sjanger? 

– Du er nok inne på noe. Det er foreløpig ikke så mange norskproduserte utgivelser i denne båsen. Jeg skrev engang et essay i en metodebok, Min metode, som de bruker på sakprosaopplæringen på Norsk barnebokinstitutt, og da husker jeg at jeg måtte analysere og skrive om hvordan jeg jobber. Jeg er utdannet gruppeveileder, så det sier seg kanskje selv at jeg er en prater, en som elsker å skravle med folk, komme nært andre og gruble på hvorfor folk tenker som de gjør. Helt siden jeg var liten har jeg lurt på hvordan det ser ut inne i andres hode, jeg får dessverre bare se hvordan det ser ut i mitt eget. Som forfatter er det for øvrig essensielt å både kunne oppdage og ville se nye perspektiver. Jeg tror det rett og slett har noe med nysgjerrighet å gjøre, og sjangeren sakprosa for barn og unge er så takknemlig på den måten at jeg kan gå veldig tett på for å skrive det jeg må.

Jeg lærer så utrolig mye av å snakke med ungdom, og de har gitt meg problemstillinger og vinklinger som ikke har vært i nærheten av mine tanker. Et begrep som umiddelbart slår meg er «oppvåkning». Unge mennesker sitter på en enorm kunnskap, og det er en myte at de er så krevende. Jeg mener derimot at barn og unge veldig ofte er kvalitetsbevisste og raskt kan gjenkjenne det genuine. Min personlige erfaring er at om du er ærlig, direkte og varm, så slipper du unna med sykt mye. En annen ting er at de fleste blir utrolig glade når de blir spurt om å være kunstneriske konsulenter for meg, selv når det gjelder ømfintlige temaer. Så når jeg snakker om det pinligste, vanskeligste, det deiligste eller ting de veldig sjelden har samtaler om, så fniser de frydefullt,- eller noen bare «nei, glem det, jeg vil ikke snakke om det med deg».

Vi har alltid en sånn kontrakt i arbeidet om at jeg kan spørre om hva jeg vil – ingen sensur, de kan svare hva de vil – ingen sensur! Og vi kan begge gå når vi vil. Om de sier til meg at «dette har du ikke noe med, kjerring», så er det helt innafor.

Er det noe ungdom vil, så er det å hjelpe

Jeg kan spørre om sykt personlige greier, men de har alltid kontrollen. De skal alltid få lese det jeg skriver, også kan de komme på ting etterpå og komme med innspill, eller tenke at «nei, dette ble litt feil når jeg snakket om det og det» - eller at de angrer. De har hele tiden et ord med i laget, og de er en nådeløs jury, smiler Mariann.

– Du har med andre ord et dønn ærlig engasjement for de unge – på vegne av de unge?

Så absolutt, men når det er sagt, så er jeg ikke på «lag med kidsa». Jeg er ikke 13, 15 eller 20. Men jeg er innmari interessert i å høre hva som foregår inne i hodene deres ,og det er nettopp de som sitter på kompetansen, kunnskapen og erfaring som jeg ikke har, og som jeg trenger for å kunne skrive.

Og er det noe ungdom vil, så er det å hjelpe, eller bidra til å lage noe kanonbra som kan føre til at andre kan bli bitte-litt smartere. Ungdom strekker seg veldig ofte, og da blir det ikke meningsløst at de hadde skikkelig kjærlighetssorg eller har vært tidligere innlagt. Det får med andre ord en slags verdi som løftes frem som en kompetanse, og da blir det nesten som en fordel. Du kunne ikke har vært konsulent på boka mi om du ikke gikk gjennom det du gjorde. Det å ha følt de fæle tankene blir en styrke!  Det gir en kraft til å løfte følelsene og erfaringene, det å se det på en slik måte gjør at de blir en ressurs – uavhengig av at den kan være veldig krevende med tanke på det de har opplevd. Og det trenger ikke være store dramatiske ting, det kan være at du var den siste i gjengen som fikk hår på tissen, liksom!

– Apropos drama, hvilke følelser var det mest utfordrende å arbeide med? 

– Først og fremst var det å begrense seg et gjennomgående problem. Når jeg skriver om følelser så sitter man jo med langt flere enn den ene man arbeider med. Men det jeg virkelig lærte av denne skriveprosessen er at det alltid er de negative følelsene som vinner. Hvorfor er det slik? Vi vil jo egentlig bare ha det bra og digge livet, sole oss og drikke øl og ha det helt uproblematisk, rett og slett optimalisere oss på alle mulige plan. Men jeg forstod etter hvert at det er på grunn av ønsket om å overleve at det negative kicker inn. Man tror jo at vi mennesker utviklet evnen til å føle relativt tidlig i evolusjonen, fordi det hjalp oss med å tolke situasjoner og dermed overleve.

Frykt er den følelsen som tar rotta på alle andre følelser. Det å føle frykt gjør at vi passer oss for det som er farlig, så det sier seg selv at den følelsen har vi hatt enormt god bruk for. Noe jeg vil presisere er at det ikke er følelsen som er farlig, men handlingen du utfører på bakgrunn av følelsen. Det snakker jeg mye om når jeg reiser rundt og holder foredrag for ungdom. Når jeg spør dem om følelser er farlige, så svarer de raskt «ja, de kan være kjempefarlige». Men når de får tenkt seg om ombestemmer de seg ofte. Dette er en innsikt som er overveldende for mange av dem, og de synes det er «dødssmart», «at jeg er sååå lei meg er egentlig ikke farlig!». Det er ubehagelig, grusomt og vondt, selvfølgelig, men det er ikke farlig. Og da blir det et spørsmål om hva man kan velge å gjøre når man får de følelsene.

Personlig var det å skrive om smerte og selvmord utfordrende. Min bror tok livet at seg da han var 23. Det er over 20 år siden nå, men det er også noe jeg snakker mye om. Ofte legger jeg opp til at de skal forsøke å gjette seg frem sannheter om meg, det er ganske morsomt for det utfordrer «det åpenlyse» og åpenbare. «Her kommer forfatteren og det er dritfett», så skal de gjette hvem jeg er. «Er det sant at jeg er dødsgod til å melke geiter?» Jajo, kanskje–kanskje ikke. Også masse skryte-ting: «Er det sant at jeg har gitt ut de og de bøkene, jobbet som det og det osv., skrevet for TV og animasjonsfilmer». «Er det sant at broren min har tatt livet av seg»? Det de som oftest bommer på er at jeg har hund, humrer Mariann.

– Nå ble jeg faktisk skuffet. Hvorfor har du ikke hund?

– Ja, ikke sant? Jeg liker å leke med hva man kan se og ikke se, for å understreke at en person kan romme uendelig med erfaringer – på godt og vondt. Og når ungdommene får vite dette med selvmordet, så forandrer stemningen i rommet seg. De spør ofte om det går bra med meg, og ja, det gjør jo det. Selv om det skjedde, det grusomste jeg har opplevd, så blir det etter hvert bedre. Jeg savner ham og det er ikke greit, for greit blir det aldri, men jeg kan leve med det.

Det er faktisk utrolig mye dritt man kan leve med, og det ser jeg at flere av de ungdommene jeg snakker med tar til seg, det går liksom opp et lys for dem.

Jeg liker å gå inn i de samtalene der. Jeg har flere ganger besøkt skoler hvor noen av elevene nettopp har mistet noen, og hvor det er veldig trykket stemning. I slike tilfeller aner jo de fleste ikke hva de skal si, og da blir jeg en pådriver for at man skal ta kontakt med dem som sitter igjen, besøke dem og snakke med dem. Si «jeg er her, jeg vil være sammen med deg». Disse tingene som egentlig er sånne enkle mellommenneskelige greier, som man ikke har et språk for eller sjeldne anledninger til å ta opp, er blitt min misjon.

For øvrig holder jeg kapitlet «Klin Kokos» høyt. Jeg har ikke lyst til å være en talsperson innenfor ulike medisinske retninger, men jeg må allikevel ha en stemme og jeg mener jo at diagnoser er noe dritt.

Klin kokos



Det kan være ekstremt skadelig for unge mennesker som tror at det er noe galt med dem, og ikke nødvendigvis bare noe de har opplevd. 

Og det mener jeg er psykiatriens store ankerpunkt, at det gis så mye skyld til den som sliter eller blir syk. Det ansvaret spesielt unge mennesker må ta for at de har det heftig mentalt, synes jeg er urettferdig. Det er ikke så ofte at det er noe galt med ungdommen, egentlig, det er situasjonen det er noe feil med.

Det å slite eller «bli sprø» er ofte en sunn reaksjon på en usunn situasjon. 

Ungdom tar ofte alt ansvaret for situasjonen, og sin reaksjon. Det er en selvbebreidelse som ikke er nødvendig. Når du går i femteklasse og får en diagnose, så sitter man liksom med skylda. Du er feil, liksom. Det merker man nok i boka, at jeg er imot merkelappene, men det er viktig å forstå hva merkelappene innebærer – for å kunne ta rotta på dem. Men jeg er imot at de brukes.
 
Møtene med de som har kjent lidelsene på kroppen, de som har fått «merkelapper», hvordan var det å treffe dem? 

– En av de mest skjellsettende opplevelsene jeg hadde med å skrive denne boka, inntraff da jeg møtte hun som hadde hatt dissosiativ lidelse, mer nøyaktig 90 ulike personligheter. Hun har også vært gjennom nesten alle diagnoser som finnes. Det å snakke med henne – og også få lov å få kunnskap via hennes terapeut – lærte meg så vanvittig mye om menneskesinnet og hvordan vi fungerer. Terapeuten hennes så dette med «galskap» på en fin måte, han hevder at vårt aller sterkeste instinkt er å holde oss selv samlet, rett og slett bevare oss selv. Det er mange måter dette skjer på, men det er ofte selve drivkraften bak det vi andre kaller å være «sprø». For henne var dette en måte å ikke miste seg selv på. Hun hadde en oppvekst bak seg i et lite emosjonelt miljø med syke mennesker rundt seg. Hun visste rett og slett ikke hva som var normalt. Som et bevaringstiltak fant hun opp en rekke mennesker eller personligheter som kunne være hennes skjold. Så når hun ble mishandlet, så fant hun opp en person som ikke kunne føle fysisk smerte. Når hun trengte å være flink på skolen, fant hun opp en som var flink på skolen. Slik «gjemte» hun seg selv bak disse personlighetene.

– Sinnet ditt kan med andre ord finne opp forsvarsmekanismer for deg?

– Det kan det, og jeg tror dette er noe som skjer med oss alle – i mindre skala, selvfølgelig. Men jeg har alltid lurt på, når du for eksempel har vært skikkelig lei deg uten å anerkjenne at du egentlig er det, for veldig ofte er jo vi på det som kalles sekundærfølelsen: Det vil si at når jeg blir forbanna fordi sønnen min kommer for sent hjem, så er jeg jo egentlig ikke forbanna, jeg er kjempeletta – fordi jeg har vært så redd. Og det er det veldig ofte at vi viser bare sekundærfølelsen, noe som fører til at vi aldri får responsen vi egentlig søker. Er du frekk i kjeften når du er lei deg, får du ikke en klem. Da får du bare kjeft tilbake. Noe som fører til at du blir enda mer misforstått. Og slik kan det eskalere og man mister den ordentlige følelsen av syne. Men det er det ofte nesten ingen andre som orker å se, fordi du opptrer så ufordragelig.

– Så vi mennesker går jo rundt hele tiden uten å klare å fortelle hva vi trenger rent emosjonelt! 

– Vi er jo helt amøber! Derfor trenger vi en brukermanual, sier Mariann og klapper på boken, – slik at vi kan møtes og være lei oss.

  • Mariann Youmans kan du både se og høre på Skien litteraturhus 17. oktober 2018, i samtale med Peder Kjøs og Ingeborg Senneset. Youmans vil med sitt «følelsesshow» også bli å finne på en rekke Oslo-skoler i uke 43 -47.