Ungdom som leser voksenlitteratur: En beretning fra virkeligheten.

Forskjellen på ungdomskritikere og voksenkritikere er mindre enn man skulle tro. Det viser kritiker Gro Jørstad Nilsens erfaringer med Ungdommens kritikerpris.

Ungdomskritikere er ikke så ulike voksne kritikere – men kanskje litt foran. Her ved Storjuryen for Ungdommens Kritikerpris 2015.
Ungdomskritikere er ikke så ulike voksne kritikere – men kanskje litt foran. Her ved Storjuryen for Ungdommens Kritikerpris 2015. Vibeke Røgler/Foreningen !les

Teksten er en forkortet versjon av et foredrag Gro Jørstad Nilsen holdt på Foreningen !les sitt seminar 18. mars i anledning Ungdommens kritikerpris 10 års jubileum.

Jeg har arbeidet som litteraturkritiker i Bergens Tidende siden 1999, og vært involvert i Ungdommens kritikerpris (UKP) siden oppstarten i 2005. Sammen med Margunn Vikingstad og Eirik Vassenden satt jeg i den første nominasjonskomiteen til prisen, og jeg har flere ganger vært kritikerfadder, det vil si besøkt aktuelle juryklasser, i årenes løp.

Nominasjonskomitéen fungerer lik komiteen til den franske Gouncort-prisen, som den norske prisen er en variant av. Det eneste kriteriet nominasjonskomiteen tar hensyn til er litterær kvalitet. Det tas ingen hensyn til målgruppen, og ingen kvoteres inn på bakgrunn av kjønn, sjanger eller målform. De tre kritikerne i komiteen leser alt som kommer ut av norsk skjønnlitteratur og nominerer deretter det de mener er årets åtte beste bøker.

I løpet av de ti årene UKP har eksistert, har vinneren av den voksne Kritikerprisen som oftest stått på nominasjonslisten til UKP, men foreløpig har ingen bok vunnet begge prisene. Basert på egne erfaringer skal jeg i det følgende komme med noen betraktninger rundt likheter og forskjeller mellom ungdomskritikere og voksne kritikere.

Vinner_av_Ungdommens_kritikerpris_2015_Birger_Emanuelsen_Foto_Vibeke_Røgler_NY.jpg
Birger Emanuelsen mottar Ungdommens kritikerpris 2015 for romanen Fra jorden roper blodet. Foto: Vibeke Røgler/Foreningen !les

Å kjenne seg igjen i karakterene

En myte som stemmer med den faktiske virkeligheten er at ungdom bruker identifikasjon, det vil si at de kan kjenne seg igjen i karakterene, som mer sentralt kvalitetskriterium enn mange voksenkritikere gjør. Jeg har opplevd å møte elever som kategorisk avviser bøker med karakterer de ikke kan identifisere seg med. Jeg tror holdningen ofte gjenspeiler hva dagens ungdom er vant med å forholde seg til, nemlig filmer, tv-serier og bøker som er tydelig spisset mot dem som målgruppe. De mangler altså trening i å sette seg inn i voksne karakterers problemer og tankeliv.

En utbredt myte er at ungdom foretrekker handlingsmettede bøker. Min erfaring er at de slett ikke er like enkle og forutsigelige i valgene sine som man kanskje skulle tro. Det skal mer til enn spenning for at boken faller i smak. På den andre siden er vil mangel på fremdrift være noe ungdomskritikeren slår hardere ned på enn en god del voksenkritikere.

De er slett ikke like enkle og forutsigelige i valgene sine som man kanskje skulle tro.

I likhet med voksenkritikere bruker ungdomskritikere en rekke ulike kriterier når de feller dom over bøkene. I utgangspunktet har de en mer intuitiv måte å lese og vurdere tekst på enn vi voksenkritikere, men i årenes løp har ikke diskusjonene i klasserommene vært så forskjellige fra den litterære offentligheten for øvrig. Jeg skal se litt nærmere på noen av disse årene, og hvilke bøker som har vakt diskusjon.

2005: Nilssen og Renberg når ikke til topps

To av bøkene vi nominerte i 2005, nemlig Kompani Orheim og Få meg på for faen er senere blitt filmatiserte, og begge filmene kan sies å ha ungdom som sin primære målgruppe. Vi i nominasjonskomitéen antok da også at Kompani Orheim kom til å gå av med seieren. I stedet vant Hoggerne av Roy Jacobsen, en bok som handler om evneveike Timmo, der handlingen er lagt til en liten landsby under den finske vinterkrigen i -39.

Til tross for at Tore Renberg og Olaug Nilssen har skrevet bøker med klar ungdomsappell, vant de ikke ungdommens gunst. Det bekrefter en annen erfaring jeg har gjort meg i årenes løp, nemlig at ungdom er uforutsigelige kritikere som bruker flere kriterier enn identifikasjon og spenning til å kåre vinnere.

At nettopp Hoggerne vant, bekrefter for øvrig en tendens man også har sett med den franske varianten av UKP, nemlig at ungdomskritikerne ligger litt forut for sin tid. I 2009 ble Hoggerne en av åtte nominerte til den prestisjetunge internasjonale IMPAC Literary Award, altså fire år etter at ungdommen kåret den til sin favoritt.

2007: Samfunnskritikk og intertekstualitet

Guri Fjeldberg var kritikerfadder i 2007, og hun har skrevet et essay om erfaringene hun gjorde seg, som jeg i det følgende trekker veksler på.

Den tynneste boken som var nominert dette året, var Jon Fosses bok Andvake på rundt femti sier, og som Fjeldberg så treffende bemerker: «Aldri har vel Fosse opplevd at tenåringsjenter kappspringer etter en av bøkene hans.»

 

Haesselby.jpg
Romanen Hässelby av Johan Harstad vant UKP 2007, til tross for reaksjoner på at han fremstilte Albert Åberg som en deprimert tufs. © Gyldendal

Fjeldberg skriver om hvordan hun opplever å nærlese Andvake og Usynlige hender av Stig Sæterbakken med klassene, og forteller at elevene irriterer seg over at ingen av dem ender lykkelig. Brudd på forventninger vurderes altså ikke som et kvalitetstegn slik voksenkritikerne ofte gjør, men oppfattes snarere som en litterær svakhet.

Fjeldberg skriver videre at elevene fant det lettere å identifisere seg med hovedpersonen i Sæterbakkens roman, en politimann i førtiårene, enn den trettenårige Maria i Andvake. Vi får dermed bekreftet at ungdomskritikere setter pris på sammensatte karakterer. Det må altså mer til at hovedpersonen er samme alder som dem for at boken skal falle i smak.

Ungdomskritikere setter pris på sammensatte karakterer.

Fjeldberg trekker også frem at moralske domsavsigelser ofte går hånd i hånd med estetiske vurderinger hos ungdomskritikerne, og skriver dette om hvordan klassen drøfter boken som vinner UKP dette året, nemlig Hässelby av Johan Harstad:

«Å gjøre deres barndoms helt Albert Åberg om til en deprimert tufs, går bare ikke an. Det hjelper ikke at jeg hevder han blir ofra for at forfatteren skal få kritisere etterkrigstidas velferdsstat. Å gjøre Albert Åberg til en fyr som velger sin puslete far foran kjærligheten, er for drøyt og absolutt ikke troverdig.»

Hässelby er kanskje den mest samfunnskritiske romanen på nominasjonslisten dette året. At den vinner UKP viser at ungdom liker samfunnsengasjert litteratur, og at de i tillegg har sans for postmoderne intertekstualitet, så fremt de kjenner referansene.

 

Birger Emanuelsen mottar Ungdommens kritikerpris 2015 for romanen Fra jorden roper blodet. © Vibeke Røgler/Foreningen !les

2008: Heivoll skaper diskusjon

I 2008 var jeg kritikerfadder, og to av bøkene som var nominert dette året bygger på faktiske hendelser og personer. Himmelarkivet av Gaute Heivoll handler om motstandsmannen Louis Hogganvik, som ble tatt til fange av Gestapo, og som tok selvmord etter noen dager i fangenskap. Den andre boken var Jeg skal vise dere frykten av Nicolai Frobenius, som også vant UKP dette året. Frobenius bygger boken på livet til forfatteren Edgar Allan Poe, men romanen har et mer tydelig fiksjonsunivers enn Himmelarkivet.

Nok en gang er ungdomskritikerne forut for sin tid.

I klasseromsdiskusjonene var elevene mest opptatt av de moralske sidene ved Himmelarkivet, nærmere bestemt hvilke friheter forfatteren kan ta seg når det gjelder å dikte videre på livet til faktiske personer og hendelser. De reagerte spesielt på Heivolls bruk av allvitende forteller. I 2010, når Gaute Heivoll utgir Før jeg brenner ned dukker den samme kritikken opp igjen, men nå i den litterære offentligheten. Det er Jon Michelet som starter debatten i Dagbladet, der han skriver:

«Heivoll skiller ikke mellom dokumentasjon og fiksjon. Han dikter om virkelige mennesker i nær fortid og forestiller seg hva de tenker og føler. Vi bør ha respekt for menneskene dette gjelder. I dette tilfellet er jeg ikke sikker på at forfatter og forlag har hatt det. I en tid der grensene mellom fiksjon og virkelighet utviskes – med reality-TV og jeg vet ikke hva – er det ekstra viktig at vi markerer hvor grensene bør gå.»

Nok en gang er altså ungdomskritikerne forut for sin tid. Med Himmelarkivet foregrep de diskusjoner som dukket opp to år senere. Men allerede året etter utgir Karl Ove Knausgård Min kamp 1.

2009: Likegyldig til Knausgård, provosert av Storholmen

Dette året er altså Knausgårds bok Min kamp 1 nominert til UKP, og mens ungdomskritikerne leste boken gikk debatten i den litterære offentligheten for fullt. Klassene var i overraskende liten grad opptatt av diskusjonene rundt boken, og det virket ikke som de syntes forholdet mellom fiksjon og virkelighet var spesielt problematisk i Min kamp 1. Jeg tror en av grunnene til at boken vekket mindre harme enn Heivoll gjorde året før, er at Knausgård bruker jeg-forteller, og ikke en allvitende fortellerinstans. Dette er en generasjon som er fortrolig med internett og den personlige stilen man finner i blogger og på sosiale medier, og de oppfattet ikke det selvbiografiske som spesielt nyskapende.

Elevene var derimot kritisk til formspråket i Min kamp 1, spesielt de lange essayistiske partiene og de mange detaljerte beskrivelsene. Løs struktur og manglende fremdrift ble brukt som ankepunkt mot boken, altså samme type innvendinger som en del voksenkritikere har til Min kamp 1.  

De mente boken var urettferdig overfor ofrene.

Det var en annen av de nominerte bøkene som vakte diskusjon rundt etikk og moral, nemlig Ingrid Storholmens bok Tsjernobylfortellinger. Boken bygger på intervjuer som forfatteren har gjort med ulike personer berørt av Tsjernobyl-katastrofen, og blander journalistikk og selvbiografi, fakta og diktning.

En del elever var kritisk til boken nettopp av moralske grunner. De mente blant annet at forfatteren misbrukte intervjuobjektene i sitt eget kunstprosjekt. Det vi voksenkritikere pleier rose som «eksperimentelt formspråk» ble av enkelte elever oppfattet som rent støy, som noe som overdøvet stemmene til intervjuobjektene. De mente boken var urettferdig overfor ofrene.

Pietro_Lapolla_og_Jørgen_Nyberget_fra_Oslo_By_Steinerskole.jpg
Pietro Lapolla og Jørgen Nyberget fra Oslo By Steinerskole holdt foredrag om vinnerne av Ungdommens kritikerpris på jubileumsseminar. Foto: Vibeke Røgler/Foreningen !les

2012: Mindre selvbiografi, mer samfunn.

Jeg hopper nå til 2012. Dette året er Syngja av Lars Amund Vaage den eneste selvbiografiske boken som er nominert. I romanen skriver han om seg selv og sin autistiske datter, og mange elever satte pris på Vaages bok. Den ble oppfattet som ærlig og troverdig, spesielt fordi den gir innblikk i vanskeligheter, og ikke gir en glansbildeversjon av autisme.

Eivind Hofstad Evjemo vinner UKP 2012 med kollektivromanen Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet. I romanen følger vi ulike personer som driver med sine sysler i en udefinert kommune. Flere elever leste romanen som en skildring av det moderne liv, nærmere bestemt et liv hvor fasaden fremstår som en gedigen iscenesettelse av falsk lykke. Bak fasaden skjuler menneskelig svakhet seg, og alt som er ikke er perfekt er skambelagt og må skjules. Valget av Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet viser at ungdomskritikere ser kvaliteten i en roman som låner formspråk fra måten tv-serier er bygget opp på. Og kanskje har ungdomskritikerne nok en gang vist sin teft for kommende trender. Det vil ikke forbause meg om det kommer flere bøker hvor tv-serier har vært like stor inspirasjonskilde som virkelige personer og faktiske hendelser.

På den andre side har vinnerne de to siste årene, Fugletribunalet av Agnes Ravatn og Fra jorden roper blodet av Birger Emanuelsen, til felles at handlingsforløpet følger en klassisk dramaturgi etter oppskrift fra Aristoteles. Ungdomskritikerne er med andre ord som folk flest, de setter pris på en godt fortalt historie.

Les mer om erfaringene etter 10 år med Ungdommens kritikerpris hos Foreningen !les.