Oversettelse er altomfattende; det foregår overalt og hele tiden. Men her skal det handle om den prosessen som ender med at en tekst som er skrevet på et gitt språk (kildespråket), foreligger på et annet (målspråket). Og siden jeg selv oversetter bøker, er det det som er utgangspunktet mitt. Dermed er mitt blikk på dette et blikk fra bakkenivå, og denne teksten blir en slags feltrapport. Men før feltrapporten kan komme skikkelig i gang, må jeg innom et utsiktstårn og se på oversettelse litt ovenfra.

Vi oversettere er glade i metaforer, og særlig metaforer som handler om det vi bruker arbeidsdagen til. For eksempel vet vi godt at en oversetter er en ferjemann: Å oversette er å sette over tekst – fra kildespråkets bredd til vår egen hjemlige havn. Dette bildet kan si noe om både vågemot og grundighet: Det er ikke alle overfarter som er like enkle, og ferjemannen må vurdere både avstand og vær og båt og egne ferdigheter. Metaforen sier også noe om at prosessen har et utgangspunkt og et mål: Den som lar teksten bli liggende og duppe midtfjords, er en dårlig oversetter.

At tekst betyr vev, kan også brukes til å forklare det som skjer i oversettelser. Mens forfatteren av kildeteksten setter opp renningen selv og vever slik hun eller han finner for godt, må oversetteren nøste opp innslagstråden og veve nytt stoff på forfatterens renning. Kollega Rune R. Moen har (i et av de aller beste blogginnleggene jeg har lest) sammenliknet oversettervirksomheten med å stå på potetopptakeren og skille skitt fra kanel – unnskyld: stein fra potet. Selv liker jeg å tenke på den oversatte teksten som et byggverk: et hus som må stå stødig der hvor jeg plasserer det.

Kaffe og Word

Og dermed er vi tilbake ved feltrapporten: Akkurat som alle andre lever også jeg i en hastighet av 60 minutter i timen. Arbeidsdagene mine består av handling etter handling som hekter seg sammen til et dagsverk. Hva er det jeg driver med ved skrivebordet? Hver morgen drikker jeg kaffe og åpner et Word-dokument. Der har jeg teksten jeg skrev i går, og dagen før og dagen før det igjen, den vokser fra 0 til et ukjent antall tusen tegn i løpet av den perioden jeg jobber med en bok. Originalen har jeg som regel både på papir og i digital versjon. Papirutgaven står plassert i et stativ foran meg, den digitale bruker jeg dels til å søke i når jeg vil finne igjen bestemte steder i teksten, dels til å sjekke at jeg ikke har hoppet over setninger eller avsnitt. 

Det skal være en veldig enkel setning hvis den bare kan oversettes på én måte

Når jeg tar fatt på dagens arbeid, leser jeg en setning og skjeler til setningene før og etter. Konteksten, altså den sammenhengen ordet og setningen står i, er nøkkelen til å forstå hva som står der på kildespråket, og det er naturligvis første trinn på veien mot å få skrevet «det samme» på norsk. Og så skriver jeg setningen – den samme, men helt annerledes: på en annen bredd, i annen språkdrakt – på norsk. Som det også sies i blogginnlegget jeg siterte ovenfor: Det skal være en veldig enkel setning hvis den bare kan oversettes på én måte.

Alle som har lært et fremmedspråk, vet at det ikke er et 1:1-forhold mellom ord på forskjellige språk. Det finnes enkeltord på norsk som krever en hel setning på fransk, og omvendt. Mange ord er utvetydige på norsk, men kan bety flere ting på andre språk. Når vi på norsk nikker eller vinker, er det ingen tvil om at det skjer med henholdsvis hodet og hånda. På flere andre språk legger man til nettopp det. På mange språk finnes ikke noe ord for tær, det heter fotfingre. På de språkene har et menneske altså tjue fingre, og om det dukker opp en finger i en tekst, må oversetteren vite eller velge om den hører til hånd eller fot. Andre ganger må oversetteren skrelle bort presiseringer som er overflødige på norsk, som når det engelske ordet «nail» kvalifiseres med «finger» for å få frem at det er en negl det er snakk om, og ikke en spiker. «Han bet fingerneglene sine» er en setning som bare er satt halvveis over ferjestrekningen. På norsk holder det med: «Han bet negler.»

Å oversette kan minne om puslespill eller byggesett i det at hver del må passe sammen med de andre delene, og i det at oversetteren må skifte mellom å granske smådeler og å rygge litt unna for å se helheten. Jeg begynner alltid et oversetteroppdrag med å lese gjennom kildeteksten, og jeg noterer meg setninger og avsnitt som jeg antar vil by på problemer. Iblant må jeg bruke tid på å finne ut av faguttrykk eller spesiell sjargong. Men når jeg er ferdig med å lese gjennom og ta notater, begynner jeg på side 1 og skriver meg gjennom boka, og i denne fasen er det nede i underskogen, blant ordene, jeg tilbringer det meste av tiden. I løpet av en setning slår jeg som regel opp ett eller flere ord, på kildespråket eller på norsk. Jeg bruker ordbøker på nett, og jeg søker også ofte etter uttrykk på nettet for å se hvordan de faktisk brukes i aviser, blogginnlegg og diskusjonstråder.

Bildesøk

Et uvurderlig hjelpemiddel er også nettsøk etter bilder. Når kildeteksten benevner et møbel eller et landskap, er det nyttig å sjekke bilder og sammenlikne resultatet på forskjellige språk. Et talende eksempel jeg har støtt på, er ordet «hockeymeisje» i en nederlandsk tekst. Jeg hadde skrevet «hockeyjente» i den norske oversettelsen, men på veien fram mot ferdig manus ble jeg spurt om jeg ikke burde valgt et annet ord, siden den engelske oversettelsen hadde «hockey babe». Jeg sjekket bildesøk på kildetekstens «hockeymeisje» og fant kjernesunne og aktive (og til dels svært unge) idrettsjenter:

Et søk på det engelske uttrykket «hockey babe» bekreftet at «hockeyjente» burde bli stående, for det var åpenbart ikke disse unge damene forfatteren hadde hatt i tankene:

Ved hjelp av assosiasjoner og ordbøker og grubling (og altså bildesøk) leter jeg meg fram til norske formuleringer. Veldig ofte har jeg en følelse av at det riktige ordet befinner seg like utenfor rekkevidde, da setter jeg inn et nesten riktig i hakeparenteser og håper at underbevisstheten snart skal hoste opp det jeg egentlig ville ha. Forbløffende ofte skjer det. Og på samme måte er det overraskende ofte jeg tar en ny titt på bekymringslisten fra første gjennomlesning og oppdager at de antatte problemene har løst seg av seg selv. Det kan se ut til at et sparebluss i bakhodet gjør en del av jobben mens jeg ser en annen vei.

Nyanser

Men en tekst er selvsagt ikke bare ordenes innhold. Nyanse og tone skal også gjengis, og valgmulighetene øker med setningens lengde og kompleksitet. En setning som forteller at en person forlater et rom, kan skrives på uendelig mange forskjellige måter og åpne for et vell av ulike lesninger. Går hun, eller løper hun? Eller kanskje hun flykter, stormer, tramper, strener? Er hun en kvinne, dame, jente eller kjerring? Hva med uttrykket i ansiktet hennes, er det rasende, sint, innbitt, ergerlig, fortørnet, forarget? En som er vred, føler nok omtrent det samme som en som er lynforbanna. Men hvordan denne følelsen skal beskrives på målspråket, avhenger av kildetekstens stil og tone.

Vi som skriver på norsk, har en valgfrihet mange ville misunne oss

Hvis enkeltord er byggesteinene i teksthuset jeg bygger, er tonen en slags arbeidstegning. Men tonen er også gjenstand for tolkning – det finnes ikke noe fasitsvar på hvor vulgært eller innforstått et gitt ord er, forskjellige lesere oppfatter det ulikt. Det er altså min lesning av kildeteksten jeg oversetter til norsk – en annen oversetter ville kommet til et annet resultat. For å få fram nyansene jeg vil ha, kan jeg benytte meg av et stort register. Vi som skriver på norsk, har en valgfrihet mange ville misunne oss dersom de visste om den. At det finnes mer og mindre høytidelige måter å uttrykke noe på – som i spennet mellom å være fruktsommelig og å være smelt på tjukka – er antakelig felles for alle språk. Men på norsk kan vi i tillegg variere med forskjellige bøyningsformer og stavemåter, så vi kan velge om nøden «banket på døren» eller «banket på døra» eller «banka på døra». Denne muligheten til variasjon kan det hende vi oversettere benytter oss for lite av – jeg vet av egen erfaring at det ofte frister mest å skrive godt, greit og konsekvent norsk i respekt for forfatteren som jo egentlig «eier» teksten. Men det er en kjent sak at det hender noe går tapt i en oversettelse – lost in translation er blitt et munnhell også på norsk – og akkurat her er en mulighet til å vinne igjen noe av det tapte, og kanskje til og med skape noe mer.

Mitt mest spesielle oversetteroppdrag hittil, og et av de mest utfordrende, var å ikle Eka Kurniawans roman Cantik itu luka norsk språkdrakt. Jeg kan ikke indonesisk, så jeg hadde den engelske oversettelsen Beauty is a Wound som kildetekst. Samtidig brukte jeg den nederlandske oversettelsen til å sjekke tvetydigheter og ting som var uklare. Boka er voldsom og ekstremt variert i stil og tone, og etter hvert ble det klart for meg at jeg måtte ta i bruk et mye større register enn jeg vanligvis gjør. Jeg ville skrive et muntlig og ledig språk, men skrift kan aldri bli tale – den kan bare late som. I den teksten brukte jeg bøyningsformer jeg aldri ellers har brukt, og jeg strevde virkelig med å finne en balanse. Men da jeg jobbet meg gjennom den for siste gang, kjentes det som om ordbrikkene plutselig danset på plass av seg selv. En slags bekreftelse på at det stemte, kom da den ble anmeldt i NRK av Anne Cathrine Straume, som roser språket i boka og beskriver det som «pågående og nærmest frekt» ­ – nettopp det jeg ville fram til. Den som intet våger, intet vinner.

Hedda Vormeland er oversetter og jobber i hovedsak med skjønnlitteratur fra nederlandsk. For oversettelsen av Stefan Hertmans’ roman Krig og terpentin ble hun i 2015 nominert til Kritikerprisen og Bastianprisen.

Portrettfoto av Hedda Vormeland: Theodor With