Det perfekte kunstverket er på en måte litt mislykka

Den nye redaktøren i Billedkunst Kjetil Røed har ambisjonene klare, men med et forsett om å ikke bli for skråsikker.

Kjetil Røed har vært kritiker i en rekke aviser og tidsskrifter, samt forfatter og foreleser. Fra 2018 er han sjefredaktør i Billedkunst.
Kjetil Røed har vært kritiker i en rekke aviser og tidsskrifter, samt forfatter og foreleser. Fra 2018 er han sjefredaktør i Billedkunst. Hege Lunde

Billedkunst er Norske Billedkunstneres (NBK) medlemsblad. Det betyr ikke at bladet kun er for medlemmene – det spres utover hele landet, kan kjøpes over disk og er åpent for abonnenter. NBK er en fagorganisasjon for profesjonelle billedkunstnere i Norge, og jobber for å sikre blant annet de økonomiske rettighetene til medlemmene. De er også en av Kopinors 22 medlemsorganisasjoner. Det betyr at Kopinor forvalter avtaler rundt opphavsrettslig materiale for NBK, og at en del av pengene Kopinor får inn gjennom sitt arbeid går ut igjen til NBKs medlemmer. 

Kjetil Røed tar over sjefsstolen etter Gaute Brochmann. Han har bred erfaring fra kunstfeltet, og har i en årrekke jobbet som kunstkritiker, blant annet for Aftenposten, Morgenbladet, Klassekampen og Vårt Land. Han jobber i tillegg som foreleser, og er snart aktuell med to bøker. Denne erfaringen, sammen med bakgrunnen innen filosofi, litteraturvitenskap og kunsthistorie, har gitt rom for mye refleksjon rundt hva som gjør kunst viktig, rundt kunstformidlingens betydning for kunstfeltet, og spenningen mellom de som er innenfor og utenfor i den norske kunstscenen. Disse refleksjonene utgjør et naturlig utgangspunkt for retning han ønsker å ta Billedkunst i fremover. 

Et Billedkunst for alle

– Hvem er Billedkunst for?

Det er to sider ved dette. Bladet har et mandat fra NBK, så man har en kunstpolitisk agenda som man må følge nøye siden det originalt er et medlemsblad. Men samtidig er det problematisk å skrive om kunst for en større offentlighet, hvis man ikke henvender seg til flere enn de spesielt interesserte. Tanken er å gjøre kunsten tilgjengelig, uten å fordumme formidlingen.

– Hvordan kan man gjøre kunst mer tilgjengelig gjennom et blad som Billedkunst?

– Det er viktig å motarbeide skillet mellom det elitære og det folkelige. Det er et reelt skille, men det er et skille man burde motarbeide aktivt, fordi det ikke fører med seg noe godt for noen. Her er det mye igjen å gå på. Fagspråket i kunsten er ofte unødvendig komplisert. Det virker som man prøver å posisjonere seg og holde på dette språket for å fremmedgjøre folk man ikke ønsker å invitere inn. Derfor oppfordrer jeg til et forståelig språk. Gjennom hverdagsspråket gjør man det klart hva man mener.

Illustrasjon fra bladet Billedkunst

– Hva kommer dere til å dekke?

– Ikke nødvendigvis de største utstillingene, slik som utstillingene på Munchmuseet, Astrup Fearnley, det nyeste samarbeidsprosjektet til Melgaard og Bjertnes og så videre. Dette er ting som blir dekket bredt, uansett, så vi vil prøve å dekke mindre gallerier, samt rette mer oppmerksomhet mot det som skjer utenfor Oslo. Se de som føler seg oversett kanskje.

Kunsten å gi tilbakemelding

– Nå sitter du jo på den andre siden av bordet enn som kunstkritiker. Er det noe du vil ta med deg fra den erfaringen?

– Det er viktig å gi tilbakemelding. Det er viktig å gi hjelpsomme tilbakemeldinger, med en form for varme – selv når det er mye jobb igjen for å nå en god tekst. De fleste frilansskribenter sitter og jobber mye alene, så respons er viktig. Jeg har ofte opplevd å få kommentarer kun dersom noe er dårlig, slik at mangel på tilbakemelding betyr at teksten er god. Det er jo litt utilfredsstillende i lengden.

– Har du tatt denne holdningen med deg inn i kunstkritikken også? Å etterstrebe varme, eller unngå å være slem?

– Jeg forsøker alltid å strekke meg langt for å forstå hvor noen vil. Men samtidig må jeg si at noen ganger er noe så uholdbart at jeg må si det litt krast. Men da går det går ikke på at det er dårlig, som regel, men mer på at det er falskt. Jeg har mindre problemer med det som er estetisk svakt, hvis det ligger en oppriktig vilje bak til å gjøre noe. Jeg syns ofte den mest interessante kunsten er litt halvdårlig, fordi den handler om å teste ut en idé, og det trenger ikke bli så vellykka alltid. Det perfekte kunstverket er på en måte litt mislykka. For meg har kunst mye med oppriktighet å gjøre. At man prøver å finne ut av noe. Dårlig kunst er falsk kunst, sånn jeg ser det. Med falsk kunst mener jeg kunstnere som etterligner for mye. Noe man tror vil slå an – det skinner gjerne gjennom hvis man har tenkt sånn. All kunst etterligner riktignok på et vis. Gjør den ikke det, kan det tyde på at man ikke kan noe særlig om kunst, og det er vel sjelden et godt utgangspunkt som kunstner. 

Den mest interessante kunsten er litt halvdårlig

– Hva bunner interessen din for tekst i?

– Ofte er det sånn at jeg ikke vet hva jeg mener om noe før jeg har skrevet om det. Det er som kunstkritikeren Jerry Saltz sier, at ”writing is a way of figuring out what you think”. Det å skrive er et kognitivt maskineri, noe som strukturerer tankene, og klargjør hva du egentlig mener. Tenker man sånn, vil det forhåpentligvis gi et preg av nysgjerrighet og undring til teksten. Skråsikkerhet er sjelden noen god idé. Tvil er derimot en god idé, fordi det viser at man tenker.

– Tvil, som i ydmykhet?

– Absolutt. Det er viktig å møte verket eller utstillingen med respekt. Folk har lagt ned mye arbeid, så det er verdt å møte arbeidet med både ydmykhet, tvil, andakt og undring – verdier som kanskje ikke står så høyt i kurs. Det handler kanskje om en type posisjonering, at man ikke vil gi slipp på det man har sagt for eksempel. Men man utvikler seg jo som menneske og hvordan man tenker utvikler seg, så det er viktig å kunne innrømme at man endrer holdning. Jeg tror det er viktig å lære noe av det man holder på med, være feilbarlig. Ikke skjule forsøket som forsøk. Det burde ikke være så farlig å si noe feil, eller gjøre noe dumt, men heller prøve å ta det med et smil, slik at man reduserer terskelen for andre. Det er så mye frykt, så mye angst og beven knyttet til kunsten. Akkurat som min forgjenger, Gaute Brochmann sa i sin siste leder, kan jeg si meg enig at det er en mangel på generøsitet, og en bitterhet, i kunstmiljøet i Norge. Det handler kanskje noen ganger om at folk ikke føler seg sett, eller at de ikke får den anerkjennelsen de føler de fortjener. Men verden er ikke rettferdig, det må man bare avfinne seg med. Det er ikke alle som kommer til å bli sett, selv om de kanskje fortjener det. Men det er verre å bli bitter. Og det fører gjerne ikke til bedre kunst heller.

– Hva er kritikkens funksjon?

– Gjennom kritikken får man et forslag til hvordan man kan se en utstilling eller et verk. Dette har en verdi, selv om det er en persons tankeprosess man får innblikk i, så lenge forslaget er argumentert. Dess flere forslag som er gode, jo større sjanse er det for å forstå hva kunst handler om. 

Kunstpolitikk og påvirkning

– Har Billedkunst mulighet til å påvirke kunstpolitikken, og er dette et mål?

– Som del av kunstfeltet må vi prøve hardere å påvirke politikken. Vi må snakke om kunstens betydning, og tydeliggjøre kunstens verdi.

– Kan du si noe om hva kunstens verdi er?

– Man snakker gjerne om kunstens autonomi. Dette er en typisk modernistisk idé, som kanskje hadde en funksjon, fordi kunstnerne ønsket å frigjøre seg fra makthaverne, og den propagandafunksjonen mye kunst hadde. Dette bildet stemmer ikke lenger, og ”kunst for kunstens skyld” – uten noen tilknytning til samfunnet – har blitt et trylleord uten betydning, en unnskyldning for ikke å stå til ansvar for samfunnet man er del av. Dette betyr ikke at all kunst burde være politisk, men man burde åpne for konkret nyttetenkning rundt kunsten. Vi skal for eksempel ha et eget nummer om kunst som terapi. Selv en ren skjønnhetserfaring kan være terapeutisk, og selv om man ikke finner et verk interessant, påvirker det det mentale livet, påvirker hvordan man har det. Man kan se kunst som terapi på utallige plan, men en slik lesning kan ofte betraktes som tabu. Hvis ikke kunsten skal ha noen funksjon, mener jeg den bare blir avansert pynt – et statussymbol for rike mennesker. Kunsten må få være fri fra makthaverne, men ikke fri for funksjon. 

Hvis ikke kunsten skal ha noen funksjon, blir den bare avansert pynt 

– Du snakker om å gjøre Billedkunst, både bladet og temaet, mer tilgjengelig. Vil det gjenspeiles i hvilke stemmer som får slippe til? Kan en større bredde av stemmer få frem flere og nyttige perspektiver i møte med kunst?

– Det vil jeg si. Vi vil bruke forskjellige typer skribenter fremover, folk med andre roller, kanskje også folk som ikke jobber med kunst til vanlig. De sier noen ganger de mest interessante tingene om kunst. Her er man inne på amatøren versus eksperten, forresten, et interessant tema. Amatøren elsker det han gjør, eksperten jobber ofte uten nødvendigvis å elske det. Eksperten kan mange ganger dekke over kunsterfaringens menneskelige verdi. Kunst er jo i bunn og grunn et menneskelig, ikke et teknisk, anliggende. Det var derfor jeg ikke fortsatte å studere kunsthistorie, fordi faget gikk utover det jeg mener kunst egentlig handler om. Det kan rett og slett ligge en forakt for det enkle, for det banale, i forholdet til kunst blant ekspertene. Dette er en trussel mot en allmenn forståelse av kunst, for det skaper en frykt for at man må si noe smart, eller gjengi en ”autorisert” forståelse. Si heller det tåpelige, eller banale, i stedet for å tie av frykt for å dumme deg ut. Man må jo begynne et sted, for deretter å nøste videre – man må begynne der man er. Alle som er med på å opprettholde den frykten, blant annet gjennom det overkompliserte språket, bidrar til en langt fra fruktbar kultur rundt kunsten. 

Jeg vektlegger også at skribentene får skrive om ting de syns er interessant, og ønsker at de bruker egne erfaringer for å komme et verk eller utstilling i møte. Det høres kanskje banalt ut, men hvis man styres av hva man tenker folk, eller en oppdragsgiver vil ha, undergir man seg en autoritet som kanskje ikke finnes.

Bruker man derimot seg selv som utgangspunkt, og skriver ærlig, tror jeg man kan treffe noe fellesmenneskelig.