Marits metode

Marit Silsand har to lidenskaper: foto og formidling. Fordi hun selv aldri fikk lage skoleavis, gjorde hun det like godt med barna på Skøyen Skole.

Marit Silsand foran (og ved siden av) «Triple portrait of Scandinavians #1 og #2». En portrettserie av tre ansikter i en anolog eksponering.
Marit Silsand foran (og ved siden av) «Triple portrait of Scandinavians #1 og #2». En portrettserie av tre ansikter i en anolog eksponering. Tom Tande

Marit Silsand er lidenskapelig opptatt av foto. Slikt blir det konseptuell kunst av. Ved siden av fotoarbeidet jobbet hun en periode på aktivitetsskolen på Skøyen Skole. Der fikk hun idéen om å etablere en skoleavis med de eldste barna som redaksjon.

Men først, hva fremkalte Silsands lidenskap for foto? Det hele begynte på ungdomsskolen, med et ønske, en drøm; om et fotokurs. Den uforløste drømmen sådde et frø, men det ble liggende der i mørket, uten å bli eksponert for det lyset som må til for at noe skal blomstre. Men så, det siste året på videregående måtte Silsand velge tema for en årsoppgave. Mens hun funderte på det, så hun en tv-dokumentar om to gamle damer og bildene de hadde tatt gjennom et langt liv. Og der og da, i det kjølige lyset fra tv-skjermen, begynte frøet langt der inne å røre på seg.

– Det var helt magisk, og jeg tenkte at dette, dette skal jeg fordype meg i.

Flaut å være flink

Silsand ville vite så mye som mulig og valgte å fordype seg i fotografiets historie generelt og etter hvert fotografer som Man Ray og Sally Mann spesielt. Timer ble tilbragt på biblioteket til Preus Fotomuseum, under kyndig veiledning fra moren til en venninne, som jobbet der. Så fascinert av fotokunsten ble Silsand at hun etter videregående reiste til Vrå Folkehøjskole i Danmark for å lære mer. Hovedlærerne var to tvillinger med en entusiastisk tilnærming til fotofaget og sine elever. Silsands kombinasjon av iver og talent førte til at den første av to skolekataloger det året kun innholdt hennes bilder. Det var litt flaut, men samtidig en enorm oppmuntring.

– Jeg tenkte: herregud, er jeg så flink? Samtidig sa en av tvillingene til meg at jeg rett og slett var dum dersom jeg ikke fortsatte med foto.

Det var starten. To skoleprosjekter, to gamle damer, og to frittalende fotolærere. Starten på det som endte med tilsammen åtte års skolegang samt en periode som lærling hos kunstfotograf Herdis Maria Siegert. En utdannelsesreise som tok henne fra folkehøyskole til Fotografisk Skole i Århus, deretter til Fatamorgana - Danmarks Fotografiske Billedkunstskole i København, og til slutt til Gerrit Rietveld Kunstakademi i Amsterdam, herunder inkludert et gjesteår ved filmlinjen på San Francisco Art Institute. 

Filmbilder_komprimert.jpg
Never the Same. En fotoserie med stilbilder fra en film som aldri har eksistert. Silsand skaper en illusjon av at bildene kommer fra en spillefilm, ved å presentere bildene som stillbilder sammen med filmanmeldelser, slik man ser i ventesalen i en kinosal. Vist i Pulchri Studio i Haag, Sandefjord kunstforening/Hjertnes kino og kulturhus.

 Siden Marit Silsand kom hjem fra Amsterdam i 2010, har det skjedd mye. Hun har deltatt på utstillinger, mottat priser, vært kurator, og blitt presentert i ulike publikasjoner. Fortsetter hun som hun stevner blir hun snart berømt, kanskje til og med utover kunst- og fotokretser. Og kanskje vil hun da oppleve at et av frøene hun selv har sådd de to siste årene, gjennom skoleavisprosjektet, plutselig blomstrer til en fullbefaren kulturjournalist, som en dag ringer sin gamle mentor for et intervju. Visst kan det skje. De omkring 40 elevene som gjennom to år har laget AksAvisen (etter aktivitetsskolen) har i alle fall vært begeistrede nok. Og begeistring skaper godt jordsmonn.

Venteliste

Allerede ved første «stillingsutlysning» ble kurset fulltegnet. Venteliste måtte opprettes. Fortvilte foreldre sendte mailer for å høre om plass til deres barn. Alle ville være med.

Fortvilte foreldre sendte mailer for å høre om plass til deres barn

– Jeg hadde lenge hatt lyst til å holde mitt eget kurs. Jeg ville at det skulle inkludere fotografi, men ikke bare det – og så ville jeg at man skulle jobbe frem mot et konkret resultat, hvor barna jobbet som gruppe. Arbeidet med den første avisen var rørende. Vi begynte helt fra scratch. Alt var veldig dugnads- og gruppeorientert. Barna fikk f.eks. selv bestemme hva avisen skulle hete på en demokratisk måte. Etter å ha bestemt navnet lagde vi en redaksjon. De er jo ikke gamle disse elevene. Noen kunne f.eks. ikke skrive så bra ennå. Men så er det der at man lærer bedre når man gjør noe man er interessert i. For mange forsvant sperren straks de fikk lage et intervju med en venn eller skrive en artikkel om hesten sin. Senere fikk de nye oppgaver som utfordret dem mer. Det var utrolig å se hvordan de vokste.

– Hvordan fant dere frem til hvem som skulle gjøre hva?

– Jeg var veldig opptatt av å snakke med hver enkelt, sette personlige mål. Noen var flinke til å skrive, andre til å tegne, men nesten alle var usikre på hvordan man tok bra bilder. Vi hadde derfor mange kurs innenfor aviskurset. Underveis i løpet av året byttet vi på oppgavene. Noe av det jeg likte best var at jeg fikk mye en-til-en-kontakt. At jeg kunne sitte ned med hver enkelt og veilede.

Vi hadde også besøk av journalister. Da snakket vi om hvordan vi skulle få til det vi hadde lyst til å få til. Hvis man f.eks. vil intervjue Bertine Zetlitz – hvordan får man det til? Barna fant mange av intervjuobjektene selv. Flere var veldig selvgående. Jeg fikk mail i helger fra barn som hadde brukt fritiden sin på å skrive, eller på matlaging eller noe annet. Det var rørende å se hvor engasjerte de ble.

– Alle måtte vel få noe med i avisen?

 – Ja, det var en regel. De som jobbet hardest, fikk jo mer med. Det forsto de. Det ga mening at noen hadde mer med, fordi de leverte hele tiden. Når noen laget noe vi ikke fikk plass til, måtte vi bare snakke om hva de syntes var viktigst å ta med. Vi hadde en åpen dialog hele tiden, det var deres avis. Det gjorde at de engasjerte seg og det er nesten litt utrolig hvor seriøst de tok dette, for de er jo veldig unge.

– Hva med layout?

 – Vi hadde en dag hvor de laget en dummy. Klippet, tegnet og limte. Noe av det dannet grunnlaget for layout'en slik den faktisk ble. Men den ble til sist laget av meg sammen med en grafisk designer. Barna visste godt hvordan en avis skulle være. Ikke minst pga Aftenposten Junior. De skrev forøvrig også om oss da vi ble ferdig.

– Hvor lenge varte prosjektet?

– Nesten et helt skoleår. En dag i uka. Gjerne to dager i ukene frem mot deadline. Ting tar tid. Bare det å skrive om hamsteren sin. Det kan for noen av barna ta kjempelang tid. Eller det å gjøre research for å skrive fakta om katter eller et intervjuobjekt. Hva burde man vite om karrieren til Peter Northug før et intervju feks? De var flinke til å finne kjente personer å intervjue.

ASK_komprimert.jpg

En annen grunn til at det tok tid var at de skulle skrive om det som skjedde på skolen i løpet av hele året. Dukketeater, aktivitetsdager, tegnekonkurranse etc. Tegnekonkurransen ble arrangert av skoleavisgruppa som selv satt i juryen som måtte stemme frem vinneren. De lærte mye av det.

– Bare det å stemme på noe, hvordan gjør man egentlig det på en ordentlig måte? Og hvordan skrive om et menneske? Hva er viktig å tenke på da?

Det første året intervjuet barna bl.a. Silje Sirnes Vinje, som da var programleder for Supermorgen på NRK Super. Det var, i følge Silsand, helt fantastisk.

– Tenk om jeg hadde fått intervjue Eli Rygh fra Portveien 2 da jeg var liten?

 Ååå ... nå lærte vi noe 

– Snakket dere mye om bilder?

– Ja, absolutt. Det snakket vi om. Og om det at dersom du tok bilde av noen på gata, så var det viktig å spørre om lov og informere hva bildet skal brukes til.

– Var dette nytt for dem?

– De tok det imot som en ny informasjon: Ååå ... nå lærte vi noe. Og så kom forslaget om at de bare kunne ta bilder fra nettet. Husker dere hva vi snakket om i sted? måtte jeg spørre da. Men det tok ikke lang tid før de forsto dette selv. De passet på hverandre, der man ikke kunne bruke foto foreslo de å bruke tegninger i stedet, som jo var en god ide.

Åå... se, det går an!

– År to, gjorde du noe annerledes?

– Ja, absolutt. År to hadde vi mye mer utstyr. Det første året måtte de ha med egne kameraer, og lage notatbøkene selv. Det andre året kunne vi bestille dette for dem. Men kanskje det første året var mer spennende. Det å lage sin egen notatbok, stifte eller sy sammen i margen. Kanskje det gir litt mer enn å bare få en i hånden? De var så ivrige, de ville virkelig at dette skulle skje. Det første året tok en gutt med seg en pose med tomme navneskilt (sånn med klype på) fra jobben til faren sin, som han delte ut til redaksjonen. Jeg la inn elevens navn og tittelen journalist og fotograf i navneskiltene. Tror selvtilliten vokste noen hakk når de hadde det på seg skiltene ute på oppdrag, alt ble litt mer virkelig da.

Silsand tror hun krevde litt mer det andre året. Det første var et prøveår. Da lærte hun mye om hva barna var i stand til å prestere. Etterpå visste hun hva de kunne få til. Hvis noen var tilbakeholdne, kunne hun oppmuntre dem. Hun lærte at hun alltid måtte si «dette er kjempebra», nesten uansett hva de presenterte – så lenge hun så det lå en innsats bak.

Lansering_komprimert.jpg
Tid for spørsmål fra salen. En stolt redaksjon presenterer den andre utgaven av AksAvisen. Hvordan fikk de det egentlig til? Foto: Marit Silsand

– Det var viktig at de fikk positive tilbakemeldinger umiddelbart, fra de kom inn døren: Hei, Emilie, så bra at DU er her! Jeg merket at stemningen ble annerledes når jeg var travel og ikke like positiv. Jeg tror det var noe av grunnen til at de klarte å vente så lenge på resultatet. Barn er opptatt av å se noe ferdig raskt, men dette tok nesten et år. De var veldig opptatt av sluttresultatet da de startet, men underveis ble de mindre og mindre opptatt av det og mer og mer opptatt av prosessen.

Trivsel i rollene de tok var viktig for samholdet i gruppa, forteller Silsand. Men hun forsøkte også å oppmuntre dem til å forsøke flere roller. Mange ble glade for det, fordi ofte er det vanskelig å ta andre roller enn dem man er vant til, eller føler seg tryggest i.

– Det er ikke sånn at man kan ta det for gitt at barn er åpne og superkreative. Absolutt ikke. Mange er svært tilbakeholdne og usikre. Og veldig opptatt av om ting er lov osv. Det er tydelig at mange er vant til bare å få beskjed om hva de skal gjøre. Dermed er det faktisk ikke så mange som tenker utenfor boksen. Jeg føler at dette kurset også handlet litt om det. Om å tenke annerledes. Hva vil vi få til? Hvordan får vi det til? Veldig gøy da de fikk aha-opplevelser à la: Å, går det an? Se, jeg fikk det til! De rakk å utvikle seg mye på et år.

5. mai 2015