Lærer Anne Marte N. Sandnes formidler både i klasserommet og på sosiale medier. Hun har i flere år drevet bloggen Undervisning: inspirasjon, tips og ideer.
– Da jeg begynte å jobbe på Vestli skole i Groruddalen, hadde jeg en førsteklasse med 27 elever – de fleste med minoritetsspråklig bakgrunn. Det var mange elever å ha kontaktlæreransvar for, og jeg jobbet til tider veldig mye. En dag slo det meg at dersom det hadde eksistert en delingskultur lærere imellom, ville det lettet arbeidsbyrden. For hvorfor skulle jeg bruke mye tid på å forberede undervisning i et tema, mens det samtidig kanskje satt en annen lærer over åsen på Stovner skole og gjorde akkurat det samme? Jeg tenkte mye på dette: Vi underviste i de samme læringsmålene, etter den samme læreplanen, og likevel var det ingen deling eller samarbeid mellom oss.
Vi skulle sikkert vært flinkere til å dele på skolen også; i teamet oss imellom, på storteam, og gått inn og observert hos hverandre i timene. Vi har fellestid ukentlig og skal dele fra erfaring, men så blir det ofte ikke prioritert. Det er så mye vi skal gjennomgå. Ønsket om erfaringsdeling er nok tilstede, men tiden strekker ikke til, og det er synd. Derfor kunne det gå an å tenke annerledes, mente jeg, finne en måte hvor vi legger en annen vekt på tid og mulighet for å dele mer.
Da jeg var på intervju på Lakkegata skole spurte rektor: «Hva er det du har erfart fra tidligere jobber som du har lyst til å gjøre annerledes nå?» Det var et av de vanskeligste spørsmålene jeg har fått i hele mitt liv, forteller Anne Marte Sandnes, med et smil om munnen. Jeg reflekterer mye over det jeg gjør i undervisningen. Ting som fungerer godt skriver jeg på nettsiden. Noen ganger kan det være bare stikkord fordi jeg ikke har tid til å skrive mer der og da. Så går det kanskje et par måneder – også går jeg tilbake og skriver videre fordi jeg har opplevd noe i klasserommet som angår temaet, og jeg har lært noe nytt. Sånn bare baller det på seg. En ide kan plutselig være opphav til andre nye ideer. Derfor er nettside-prosjektet noe som aldri blir ferdig. Det er bare framside-sakene som jeg publiserer «ferdig» skrevet.
Hva er viktige hensyn å ta for å nå lærerne som målgruppe?
– Da jeg startet med bloggen, måtte det være lett for brukeren å finne frem, forteller Sandnes. Mange nettsteder har sider der du må bruke mye tid på å søke for å finne noe. Som lærer har du liten tid. For å gjøre det mest mulig oversiktlig, valgte jeg å bruke hovedområdene i Kunnskapsløftet som utgangspunkt i hvert av fagene. Sidene vil da få en gjenkjennelig og ganske stabil form.
Når vi deler, tar vi til oss og legger til noe som vi allerede kan
Hvis du går til nettstedet, vil du se at det ligger eksempler på opplegg for undervisning og tips under de ulike temaene. Når jeg treffer andre lærere, kan jeg spørre: Hvordan har dere arbeidet med temaet? Og så har de kanskje gjort noe helt annet enn det vi har. Da tenker jeg at det var lurt, og tar det med. Det er et viktig særpreg at nettsidene ikke er «ferdig» skrevet, men stadig er i utvikling. Alle oppgavene som blir lagt ut er ferdige, men det kommer stadig nytt til.
Når vi deler, tar vi til oss og legger til noe som vi allerede kan og setter det sammen på vår måte i klasserommet. Det er litt det som ligger bak tanken om bloggen min. Jeg legger ikke ut alt ferdig fra A til Å med forslag til forskjellige opplegg. Det er fordi det er opp til den enkelte profesjonelle lærer å velge ut og ta det til seg i sin undervisning. Man tar til seg det man trenger, og blander det med sitt eget tankegods og sine egne ideer.
For Anne Marte Sandnes har måten å dele på blitt en god pedagogisk metode.
– Jeg merker jo at elevene blir mer kreative også, forteller hun. – Hvis jeg underviser i et tema som er vanskeligere enn andre, kan jeg i etterkant tenke igjennom: Hva var det som gjorde at dette var vanskelig å forstå for elevene? Da kan jeg gå inn i notatene og skrive et opplegg som jeg tror kan fungere bedre neste gang. Det handler om hele tiden å kunne gå et skritt tilbake. Det samme skjer denne høsten når jeg nå bytter arbeidsplass fra Vestli til Lakkegata skole. Da tar jeg med det jeg har fra før inn i det nye. Jeg tilfører nytt og ser på måten vi jobbet på tidligere i et annet perspektiv.
Lærere har tidsklemme, hvordan får du overskudd til alt?
– Jeg holder på med det 24 timer i døgnet! Jeg tenker masse om natta. Jeg har undervisning på hjernen, sier Anne Marte Sandnes og ler. Jeg elsker jobben min, jeg elsker det å være lærer. Først og fremst fordi det er så meningsfylt å jobbe med barn og gi dem en god start på livet og en bra fremtid. Men, så er det kreativiteten, jeg jobber ikke slavisk etter en lærebok. Jeg passer hele tiden på å ha et rom for å skape, tenke ut nye ideer. Jeg har et sånt hode som bobler og koker av ideer: skrive musikk, tekst, lage spill, det må bare ut. Det er også noe av det som er så gøy med å være lærer: Du har friheten til å finne nye måter å lære bort på. Drivkraften er jo å gjøre undervisningen spennende og lærerik og finne måter som fenger elevene og som gjør at de synes det er gøy å lære.
Formidlingsduell
Det dukker stadig opp muligheter. For eksempel kom det en telefon fra Aftenposten om å være med i formidlingsduell. Det var i slutten av juni, like etter at vi hadde avsluttet skoleåret. De fleste lærere vet hvordan det er når ferien nærmer seg. Man er tung i kroppen og hodet er ikke sånn at man popper opp med ideer, kanskje. De fleste ser frem til hvile etter å ha brukt seg selv så mye. Men, når jeg først hadde tvilt meg fram til beslutningen om å være med, så ble det skikkelig gøy.
Dere var tre lærere som fikk testet ut formidling på nye måter i Aftenposten?
– Ja, jeg liker tanken Aftenposten hadde med prosjektet, at folk som driver med formidling kan møtes og lære noe av hverandre. Det var litt av en opplevelse! Vi var tre lærere som var helt fremmede for hverandre, og tre komikere på det andre laget. I løpet av to dager skulle vi lage en sak ved å bruke Aftenpostens kanaler; avis, podcast og video. Vi ble stadig avbrutt underveis fordi vi ble hentet ut til fotografering, ble bedt om å ta på mygg for intervjuer, invitert til møte med redaktørene i Aftenposten, oppsummering og diskusjoner underveis med markedsavdelingen.
Vi tre lærerne ble plassert inne på et arbeidsom med glassvegger, og en del av utfordringen var å klare å dykke ned i et gitt tema: overvåking. Dette handlet om noe vi for så vidt kjente til og hadde lest om og hadde akseptert som viktig og nødvendig for samfunnet, men samtidig liksom ikke helt hadde tatt innover oss, noe som ikke angikk oss personlig, liksom. Vi var tre lærere med ulik bakgrunn: Thom Jambak jobbet i Utdanningsforbundet og Martin Johannessen er en lærer jeg kjente litt til fra sosiale medier. Det ble fort meg og gutta, liksom. I tillegg har jeg bakgrunn som journalist før jeg ble lærer og følte nok litt på utfordringen ved å få gruppa med på å organisere de gode ideene inn et engasjerende og profesjonelt uttrykk, ler Sandnes.
– Det var en krevende oppgave og kjempegøy når vi var ferdig. Og så vant lærerne duellen!
Anne Marte Sandnes har også en velutviklet musikkfaglig interesse; hun synger i kor, spiller gitar, ukulele, keyboard, fiolin og skriver også egen musikk. Til intervjuet kom hun rett fra audition og hadde blitt tatt opp i Oslo ukuleleorkester.
Hvordan bruker du musikk i formidlingen?
– Musikk kan du bruke i alle fag, sier Sandnes. En av sangene jeg har skrevet selv er en sang som heter «Vil du være min venn?». Vi jobbet med sosial kompetanse, og temaet var vennskap. Vi dramatiserte en historie som like godt kunne vært fra friminuttet: En elev ville være med i leken, men istedenfor å spørre, så slår eleven og springer derifra – istedenfor å si: «Hei! Skal vi være venner?». Da ble jeg så inspirert av elevene at jeg skrev en sang om det å bli venner på en god måte.
Det er bare fantasien som setter grenser
I en annen sammenheng skulle vi lære å multiplisere i regning, og da sang vi «Gangesangen». Jeg håper jeg kan spille inn noen av sangene og dele på nettet etter hvert.
Hva tenker du om å dele slik at den som har skapt innholdet blir riktig kreditert?
– Jeg har tenkt mye på opphavsrett. Først ville jeg legge ut idealistisk. Alt skulle være gratis: tekst og bilder, vær så god! Men så fant jeg en side der noen hadde lastet opp innhold som jeg selv hadde laget, og lagt det ut selv – uten å kreditere meg. Nå legger jeg på copyright-merke og krever at de må kreditere hvis de skal bruke stoffet mitt videre. Jeg har tenkt på å merke tipsene mine, men jeg har ikke lyst til å ha en lang remse med navnet mitt hele tiden. Kanskje lager jeg et bilde eller logo som følger tipset når noen bruker det, slik at det blir enkelt å se hvor det kommer fra. Det er viktig å skape en trygghet for å vite hvor stoffet er hentet fra.
Men, jeg har mange spørsmål om hva som er lovlig og ikke, sier Anne Marte Sandnes. Det dukker ofte opp spørsmål knyttet til opphavsrett når jeg jobber med bloggen min. Noen ganger når jeg er i tvil om noe kan publiseres, kan jeg gå for å legge ut en lenke til noen andre som har lagt det ut, for å unngå å være direkte ansvarlig.
Jeg lærte mye om opphavsrett som journalist. Men på lærerskolen kan jeg ikke huske at vi noen gang lærte om opphavsrett. I det daglige som lærer prøver vi å overholde opphavsretten, men så tenker vi at vi bare kan hvis vi må likevel, vise en film eller ta noen ekstra kopier.
Nå får jeg veldig lyst til å skrive om dette på bloggen min. Det hadde vært interessant å vite mer om hvor mange lærere som kjenner til at det er en kopiavtale med skolene. Dette kunne kanskje være noe rektor informerte mer om, at det er lov å kopiere. Kanskje kunne bestemmelsene ligge tydeligere fremme på intranettet slik at vi enkelt kan vite hva vi kan gjøre og finne fram i full fart. Hvis ikke er jeg redd det fort blir det litt sånn Robin Hood: Vi tror kanskje at vi må gjøre det litt på siden, og da lar vi hensynet til eleven går først.
Skapet
Noen av tipsene på bloggen er blitt delt hundrevis av ganger. Et slikt tips er historien om skapet.
– I språkopplæringen gikk jeg og grublet over hvordan elevene skulle forstå betydningen av sammensatte ord på egen hånd, forteller Anne Marte Sandnes. – I lærebøkene kryr det av sammensatte ord. Hvis de bare kunne forstå at den siste delen i ordet er det meningsbærende, ville elevene selv klare å finne betydningen av mange sammensatte ord i språket vårt, også ord de ikke hadde lært.
En kveld jeg var natteravn på Tøyen, møtte jeg en mann som var musiker og hadde laget en sang om skap. I løpet av livet møter man mange slags skap, sa han: ekteskap, utroskap, vennskap, kjøleskap, latskap, galskap, garderobeskap osv. Og slik fortsatte han.
Da jeg hadde lagt meg til å sove, våknet jeg opp og sa til meg selv: Nå vet jeg hva jeg gjør! Midt på natta på Tøyen var det bare hive seg over notatblokka. Og ideen fikk morgendagens lys: Bakerst i klasserommet mitt stod det et stygt gammelt skap. Jeg lot elevene få være med på å velge noen sammensatte ord som vi hadde jobbet med i undervisningen. Jeg laget en mal i Word på PC som elevene fikk skrive de sammensatte ordene inn i. Ordene ble laminert, delt i to og hengt opp på skapdørene. Når skapdørene lukkes, ser du hele ordet, og når skapdørene åpnes ser du tydelig at de sammensatte ordene består av to ulike ord. Slik ble det visuelt for elevene – og det var tydelig at det var en morsom måte å lære på. Nå er skapideen delt over 650 ganger fra nettsidene mine, både i Norge og internasjonalt.
Jeg kan se skapene mine når jeg er ute på besøk på andre skoler eller hører lærere snakke om det når jeg er ute, og kjenner at det er veldig gøy når tipsene mine gir andre mening.