Rett svar er ikke alltid det riktige

Hvordan det står til med elevenes evne til å forstå egne og andres tekster? Og hva har lærerne å bale med i hverdagen? Marte Blikstad-Balas forsker på undervisning i skolefagene.

Marte Blikstad-Balas er professor ved lærerutdanningen på Universitetet i Oslo.
Marte Blikstad-Balas er professor ved lærerutdanningen på Universitetet i Oslo. Hege Lunde

– Rett svar er ikke nødvendigvis det riktige, sier Marte Blikstad-Balas og lener seg frem over skrivebordet.  I et innvilget besøk på kontoret hennes på Blindern er det anledning til å stille noen spørsmål mange av oss lurer på når det gjelder situasjonen i skolene. Det skal fort handle om tekstforståelse.

– De aller beste oppgavene er de som leder til at elevene danner egne begrunnede meninger, gjerne ved at de bruker mer tid på å lete etter informasjon på tvers av fagene, og at de utvikler solid kompetanse i bruk av leseferdigheter, skriveferdigheter og teknologi på veien til svaret, sier hun, med en klar henvisning til ansvaret som ligger i god formidling.

Hun har fartstid fra læreryrket selv. Det hele startet da hun opplevde lærerlykken som vikar på SFO ved Kirkenær skole i Ringsaker. Hun utdannet seg til allmennlærer med master ved Høgskolen i Hedmark, og deretter gikk det i rasende fart mot forskerstilling ved lærerutdanningen på Universitetet i Oslo. Med et klart hode og et klart og friskt språk er hun blitt en ettertraktet foredragsholder og formidler av forskning på praksis for lesing og skriving, og ikke minst om digital bruk i skolen.

Masteroppgaven din om å lese på tvers av fag kom samtidig med Utdanningsdirektoratet store satsing på lesing i skolen. Kan du si litt om hvordan du arbeidet med oppgaven og hva denne type leseforståelse handler om?

– Det var en veldig spennende oppgave å jobbe med, og de temaene jeg forsker på i dag er faktisk ganske nært knyttet til problemstillingene i oppgaven. Det jeg ville undersøke var hva elever på ungdomstrinnet gjør med tekster på tvers av fag, altså hva de opplevde som typiske tekstpraksiser i fagene. Jeg tok for meg fagene naturfag, norsk og matematikk i en åttendeklasse. I ettertid vil jeg si at timingen var god, noe som gjorde at den ble en ganske trendy masteroppgave. Den går rett inn i Kunnskapsløftet som literacy-reform idet den ser på lesing som grunnleggende ferdighet på tvers av fagene i skolen.

Jeg analyserte læreplanen, som da var helt ny, observerte elever i timene, hadde spørreundersøkelser om lesing og intervjuet elever. Det var veldig gøy. Elevene ble oppfordret til å definere hva som er typisk ved tekstene tilknyttet de ulike fagene, både i spørreundersøkelsen og intervjuene. En oppsummering av hele oppgaven finner vi i tittelen: Å lese fakta, fortellinger og tall.

Å lese fakta, fortellinger og tall

Naturfag koples til informasjon og fakta, matematikk forbindes i stor grad med tall, mens norskfaget defineres som en kombinasjon av grammatiske emner og fortellinger og historier. Elevene syntes det var vanskelig å finne paralleller mellom tekster i og utenfor skolen, noe som tyder på et noe statisk tekstbegrep. Tekstkompetanse – eller literacy – dreier seg om å kunne skape mening i egne og andres tekster. I dagens tekstsamfunn er dette helt avgjørende for både å kunne tilegne seg kunnskap og delta i samfunnet. Derfor er det svært viktig at elever får ta del i ulike måter å bruke tekster på, med ulike formål, i fagene. Min masteroppgave, som altså kom rett etter innføringen av Kunnskapsløftet, viste at elevene som deltok i studien ikke var vant til å snakke om lesing og tekster og at de syntes det var krevende å si noe om typiske lesemåter og leseformål i fagene sine. For eksempel syntes de det var rart å snakke om lesing i matematikk, for der var det liksom «bare tall».

De liker Wikipedia fordi det er kjapt, enkelt og nyttig

– Da jeg søkte på nettet dukket det raskt opp innlegg som du har holdt om kildekritikk og elevenes bruk av Wikipedia, kan du fortelle litt om det?

Ja, som tekstforsker som er opptatt av skole må jeg liksom være opptatt av Wikipedia, fordi det er en av de viktigste tekstene i skolen i dag. Studier fra hele verden viser at elever og studenter bruker Wikipedia mye i skolearbeidet. Jeg har prøvd i noen av mine undersøkelser å finne ut hvorfor, og har spurt en rekke elever i videregående skole hva de mener er de største fordelene og de største ulempene med Wikipedia. Elevene, som kommer fra mange ulike skoler, fremstår svært enige i hva svaret er: De liker Wikipedia fordi det er kjapt, enkelt og nyttig. Flere elever skriver at «Wikipedia gir deg svar!» og at Wikipedia er «Informasjon om alt, et klikk unna!».

Den største ulempen er, ifølge elevene, at man ikke vet helt om man kan stole på informasjonen. Men denne kritiske tanken er egentlig ikke alltid elevenes! Flere elever sier faktisk at det er lærerens problemer med Wikipedia som blir den største utfordringen, altså at lærerne ikke anser Wikipedia som en god nok kilde. Studier på læreres og lærerstudenters holdning bekrefter denne skepsisen.

Blikstad-Balas-3.JPG
Kontrasten mellom Wikipedias noe frynsete omdømme og den enorme popularitet blant elever og studenter synes jeg er helt fascinerende, sier Marte Blikstad-Balas. Foto: Hege Lunde

Jeg har ingen problemer med å forså at Wikipedia oppleves som nyttig i skolesammenheng. Det er jo et leksikon, det gir deskriptiv faktakunnskap. Men, har vi noe større behov for faktakunnskap fra et leksikon nå enn for 20 år siden? Min overbevisning er at det er langt mer krevende – og langt mer givende for elevene – å jobbe med oppgaver som innebærer analyse, syntese, kontrastering av ulike holdninger, kritisk distanse, det mange forskere kaller «kritisk literacy». Da må elevene få oppgaver hvor de skal vise refleksjon og selvstendig, kritisk tenkning. Hvis elever opplever at de kan besvare alle oppgavene sine på skolen via klipp og lim fra Wikipedia, sier det kanskje mer om de oppgavene de har fått tildelt enn noe annet. Så jeg er skikkelig glad for det økte fokuset på dybdelæring og at den nye overordnede delen av læreplanen definerer kritisk tenkning som avgjørende.

Hvor langt er forskning på digital bruk i skolen kommet, hva vet vi?

– Forskning om teknologiimplementering er svært tydelig på at der digital teknologi bidrar til økt læring, har det vært systematisk fokus på nettopp hva den faglige læringen skal være. Dette forutsetter at en setter faget først og ser på teknologien som en kompetanse for å lære seg noe i faget. Dette er forøvrig helt i tråd med forståelsen som ligger i at elevene skal ha grunnleggende ferdigheter på tvers av fag.

Det er vanskelig å finne studier som viser til systematisk økt læringseffekt ved bruk av digitale verktøy i skolen, utover studier av intervensjoner og enkeltprogrammer eller apper. For å si det enkelt: studier som bare måler antall PC-er i klasserommet og mulig læringsutbytte, er ganske dyster lesning.

Den «digitale revolusjonen» lar vente på seg

Det vi finner i både min og andres forskning er at mange lærere først og fremst bruker digital teknologi til å skrive i Word og vise presentasjoner via PowerPoint, samt at de bruker læringsplattformer som It’s learning eller Fronter for å tilgjengeliggjøre informasjon. Og her er det en del problematiske forhold. For eksempel har jeg i flere artikler skrevet om hvordan PowerPoint kan bidra til at elevene følger mindre med. Presentasjonene gir en slags falsk trygghet, et inntrykk av at elevene «har tilgang til det som skjedde i klassen». Det har de selvfølgelig ikke dersom de ikke var der i utgangspunktet. Slike presentasjoner gir jo som regel bare tilgang til noen stikkord.

Jeg har intervjuet elever i videregående skole som forteller at det ikke er så viktig å følge med på det læreren sier, fordi «alt står i PowerPointen». Det er ganske trist synes jeg, for det stemmer jo ikke. Du får ikke tilgang til alt som skjedde i timen. Du får ikke lærerens utdypende kommentarer og muntlige eksempler, du får ikke gester, mimikk, engasjement, du får ikke medelevers innspill. Jeg pleier faktisk å si til lærere og lærerstudenter at det er avgjørende å ha timer der elevene vet at dersom de ikke følger med på det som skjer, risikerer de å gå glipp av noe viktig, noe bra og noe givende. Noe ingen PowerPoint i verden kunne klart å formidle på samme måte som en engasjert lærer og en aktiv klasse.

Hva tenker du når jeg refererer til påstanden om at digitalisering i skolen er markedsdrevet?

– Jeg mener det ikke bare er en påstand, men et faktum. Det er mange som tjener svært gode penger på den store digitale satsningen i skolen. Hver gang det tas et valg på skolenivå eller kommunenivå, får det konsekvenser for hvilke enkeltressurser lærerne får tilgang til digitalt. Hvis en skole har valgt for eksempel Apples iPad, må alle lærerne på skolen forholde seg til Apple. Samtidig kan det følge med i pakken at representanter for produktene blir med inn i brukersituasjonene på skolene. Dermed får IKT-bransjen en finger med i spillet på det jeg mener er faglige avgjørelser de ikke alltid er i stand til å ta. Man blir fort bundet opp i lisenser, og plutselig kan programmene i seg selv danne forutsetninger for hvordan undervisningen skal foregå. På noen skoler har man ansatt egne ansvarlige for å kjøpe inn og bestemme hvilke verktøy lærerne skal ha tilgang til. I de fleste tilfeller skjer dette i samarbeid med lærerne, men det oppstår en forskyvning av beslutningsnivå som er bekymringsfullt.

Hvilke konsekvenser kan det få?

– Flere lærere er også blitt mer oppmerksomme på dette, at lærernes metodevalg svekkes dersom alt blir tilknyttet enkelt-produsenter. Tidligere har lærerne kunnet velge bøker selv, de har kunnet kopiere lovlig fra andre verk innenfor gitte grenser, de har kunnet definere egen metode. Selv om bøkene før også la visse føringer, var det enkelt å bytte ut deler av dem, supplere eller gjøre undervisningen annerledes enn lærebokforfatterne kanskje hadde tenkt.  Hvis en nå skal bruke bare bestemte apper, vil de som designer disse appene få stort innpass – ikke bare i undervisningens hva, men også hvordan. Det synes jeg er viktig å problematisere. Og jeg synes det er avgjørende å skille mellom de gode digitale ressursene utviklet av forlag med redaktører som ofte har vært lærere, med andre ord folk som faktisk kan norsk skole, og enkeltverktøy laget av for eksempel spilldesignere med mål om «morsom læring». Begge deler kan fungere, men det siste krever definitivt mest av læreren dersom en skal klare å integrere det i en faglig sammenheng.

Læring kan være gøy, men man kan ikke spille seg til alt her i verden

At alt skal gå så fryktelig fort ser jeg heller ikke poenget med – dette at elever lærer seg å lese fortere på nettbrett, for eksempel. Det er godt mulig, og jeg er ikke negativ til det. Jeg tror definitivt man kan bruke nettbrett til mye fornuftig, også med unge barn og med leseopplæring som mål. Men jeg blir ikke imponert før jeg ser studier som viser at de lærer å lese bedre og oppnår en økt forståelse av hva lesing er, uavhengig av hvor fort det måtte gå.

Hva vet vi om barnas digitale kompetanse, hva skjer med de som nå er «født sånn» når de begynner på skolen?

– Det er lett å bli imponert over hvor enkelt selv små barn kan finne frem favorittappen sin på et nettbrett eller skjønne hvordan de skal finne en musikkvideo på YouTube med en telefon de ikke har brukt før. Mange barn og unge har til felles at de ser ut til å mestre de tekniske sidene ved blant annet internett svært godt. Men det gjelder altså de tekniske og langt på vei overfladiske sidene ved teknologien. For å ta et aktuelt eksempel fra hverdagen i skolen: Elevene skal søke på nettet og finne informasjon om noe. Det at elever er kjappe på å google, betyr ikke at de nødvendigvis er gode til å forstå hvordan Google virker eller hvordan de bør vurdere de treffene de får opp som resultater.

Blikstad-Balas-1.JPG
Å finne informasjon har aldri vært lettere, sier Marte Blikstad-Balas, men å vurdere informasjonens egnethet og relevans er minst like krevende som det alltid har vært. Foto: Hege Lunde

Elevene i dagens barne- og ungdomskoler behersker i beste fall de tekniske sidene ved internett. Men de trenger lærerens veiledning og faglige støtte for å lære seg å beherske de faglige aspektene ved den digitale teknologien. Utfordringen for de fleste elever i dag er ikke å finne «noe» på internett, men å ta kvalifiserte, gode valg i det havet av informasjon de faktisk finner. Det er flere nye studier som viser at elevene sliter med å vurdere troverdighet, både studier fra andre land og studier med norske elever.

Jeg er, som flere andre forskere, veldig skeptisk til denne ideen om «digitalt innfødte» som liksom kan alt så lenge det er digitalt. Denne forestillingen har mye forskning mot seg. Jeg tror det er viktig å ta innover seg at barn kommer til skolen første skoledag med et sett med digitale vaner og preferanser som de ikke bare slår av. Hvis vi vil at de skal bruke digital teknologi til læring, må vi lære dem hvordan innenfor de ulike fagene. Vi kan ikke anta at de bare skjønner det helt uten videre, der er forskningen ganske tydelig på at det ikke er tilfelle. Elevene sliter blant annet mye med å bruke internett til å skaffe relevant informasjon de kan lære av.

Filmer undervisning

Marte Blikstad-Balas deltar nå i forskningsprosjektet LISA (Linking Instruction and Student Achievement) sammen med prosjektleder Kirsti Klette, Astrid Roe og flere stipendiater.  I denne studien har de blant annet filmet undervisning på 49 ulike skoler i Norge på åttende trinn, fire timer i norsk og fire timer i matematikk.

– Dette er et veldig spennende datamateriale, og gir et unikt innblikk i hva som er vanlige undervisningpraksiser i norsk ungdomsskole i dag, sier Blikstad-Balas.

– Og så synes jeg alle disse opptakene fra timer illustrerer et veldig viktig poeng når det gjelder tekster. Diskusjonen om en tekst i seg selv er god eller ikke dukker fra tid til annen opp, for eksempel når det gjelder debatter om kanontekster i skolen. I LISA-studien har vi sett at for eksempel novellen «Kniv!», av Erna Osland, brukes i mange klasserom. Den brukes på så mange ulike måter, det er nettopp det som er poenget. Det er ganske meningsløst å diskutere teksten isolert. Vi må se teksten i skolesammenheng, vi må se teksten i kontekst. En ting vi ser i LISA-timene, er at en og samme tekst spiller seg forskjellig ut i de ulike klasserommene ettersom hva slags spørsmål læreren stiller. En tekst kan engasjere en hel klasse – eller ikke – avhengig av hvordan den rammes inn. Jeg blir litt oppgitt av dette, og himler litt med øyene, når noen sier at «denne teksten må alle lese», når det er så uendelig mye viktigere hvordan man rammer inn teksten og følger den opp.

For å sette det litt på spissen: en tekst skrevet av Jo Nesbø eller Karpe Diem kan, hvis den brukes fornuftig, gi bedre litteraturundervisning enn en tekst av Henrik Ibsen, hvis denne bare brukes som utgangspunkt for lukkede faktaspørsmål av typen «Hvem banket på døren?» og «Hvilket dyr sammenlignet Helmer Nora med?». Det overrasker kanskje noen, men jeg – som er tekstforsker – mener det avgjørende for god litteraturundervisning er mer knyttet til hva læreren gjør enn hvilken tekst læreren velger, selv om begge deler selvfølgelig spiller inn.

En samtale med Marte Blikstad-Balas sporer til mange spennende refleksjoner rundt skole. For formatets skyld ender intervjuet her. Men det finnes selvsagt også en rekke kilder på nettet til videre lesing – ikke minst på Wikipedia...