Bjørn Alexander vokste opp i Trondheim og fikk allerede som 14-åring sin første filmrolle, i Olsenbanden Junior går under vann. Før det hadde store deler av fritiden gått med til teater, blant annet i Calvaria Bydelsteater og Teaterlaget i BUL. Teateret var hobbyen som satte galskapen i et system, og det å få lov å være noen andre enn seg selv var det som drev ham videre.

Men Bjørn Alexander har også andre talenter han skulle prøve ut på veien. Han har alltid likt å imitere andres stemmer og dialekter, og har drevet som både voiceover-artist og dubber. Han har lest inn lydbøker, lydaviser, serier, radioreklamer og filmer som Madagascar 3 og The Lorax. Som 19-åring begynte han å jobbe med nyhetssaker for en lokal radiokanal i Trondheim, og han drev promoteringsarbeid for ulike plateselskap.

Bjørn Alexander har fått prøve seg i flere bransjer hvor presisjon er en fellesnevner. Høyest kjærlighet har han til skuespillet, som også er den bransjen det er hardest å komme inn i. For å realisere drømmen sin la han ut på en reise – en reise som viste seg å være starten på en karriere.

Reisen til Hollywood

Gjennom en rekke prosjekter i Norge hadde Bjørn Alexander tjent nok penger til å leve i Los Angeles et helt år.

Det hjelper å kunne droppe navnet til ei som har stjerne på Walk of Fame

– I utgangspunktet ville jeg bare få litt nye impulser, siden jeg syntes det var vanskelig å få skikkelig fotfeste i den norske TV- og filmbransjen. Intensjonen min med å pakke sakene, var å kose meg i ett år samtidig som jeg kunne ta noen skuespillertimer. I klasserommet ble jeg kjent med skuespillerinnen Terry Moore, som etterhvert tilbød meg private timer. Dette åpnet en rekke dører, og jeg fikk utvidet nettverket mitt betraktelig. Det hjelper å kunne droppe navnet til ei som har Oscar-nominasjon og stjerne på Walk of Fame, når du tar ringerunden.

Det å skulle utlevere seg selv et helt nytt og fremmed sted er ikke den mest komfortable situasjonen for folk flest, men Bjørn Alexander opplever amerikanerne svært imøtekommende.

– Jeg har virkelig blitt tatt imot med åpne armer. De fleste jeg har møtt har vært gode støttespillere. Noe variert vil det jo alltids være, men jevnt over føler jeg at den amerikanske industrien bygger opp under talent. 

Veien til å kunne leve av skuespill er både hard og utfordrende, det er mye man må ofre i tillegg til at man må leve med all usikkerhet som ligger i yrket.  

– Så langt har det vært mye hard jobbing og mange tøffe dager. Jeg tjente mer penger det året jeg var 20, enn hva jeg har gjort de siste tre årene til sammen. Det byr så klart på utfordringer, men jeg er mye mer fornøyd med livet mitt nå enn hva jeg var da. Jeg har hele tiden hatt to mål. Det ene er å nyte hver dag, noe jeg virkelig føler at jeg gjør. Ofte antar folk at jeg «søker lykken» i Hollywood og at jeg har ambisjoner om å bli superstjerne. Dessverre er jeg mer kjedelig enn som så. Min lykke finner jeg i de rundt meg og på filmsettet.

– Mitt andre mål er å kunne leve komfortabelt av å jobbe som skuespiller. Kanskje er jeg naiv, men jeg føler at det er større sjanse for meg å oppnå målet mitt i USA enn hjemme i Norge. Det er en krevende prosess, og jeg ser jo at vennene mine i Norge begynner å bli etablert. Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke: «Bjørn, hva er det egentlig du driver med?». Heldigvis er vi alle forskjellige, og det er ikke noen grunn til å leve et liv som er «forventet» av resten av samfunnet.

Auditions

Selv om Bjørn Alexander tror det er lettere å oppnå målet sitt i USA, betyr ikke det at han jobber på noen andre måter der enn her i Norge.

– Det å være skuespiller er akkurat det samme uansett hvor i verden man er. Man analyserer manus, lærer seg teksten og blir kjent med karakteren man skal være. Når klapperen går foran kamera og regissøren sier «action», er det likegyldig om man er i Oslo, Hollywood eller i en avsidesliggende landsby i Thailand. 

Det sies å være hardere kamp om rollene i Los Angeles enn andre steder i verden, men dette er bare en delvis sannhet, forteller Bjørn Alexander. Selv syns han det er lettere å få seg jobber der enn i Oslo.

– Casting-systemet i Norge er helt motsatt av systemet i Hollywood. Såvidt jeg har erfart finnes det ikke en liste over hvilke roller som trenger skuespillere. Det gjør det vanskelig å skaffe seg selv auditions, og gir den casting-ansvarlige all kontrollen. Men når man først er i rommet, er det mye mer avslappet i Norge. Alle er trivelige, alle kjenner alle og er du heldig får du en fersk espresso. Det er noe som tilhører sjeldenhetene i Los Angeles. I Hollywood får agentene en liste over hvilke prosjekter og roller som er i casting hver dag. Listene er med å gjøre det enklere for agentene å sende spesifikke presentasjoner av prosjektene til sine skuespillere. I Hollywood er det alt fra 10–30 prosjekter som slippes hver dag, i Norge kanskje 2–5 prosjekter i måneden.

Det handler ikke om å se bra ut, men om å være seg selv.

Det er veldig mange skuespillere som bor i Hollywood, men kun et fåtall som faktisk får auditions. Bjørn Alexander er blant dem, og nøkkelen ligger i å være seg selv, mener han:

– De siste årene har jeg lært meg at det ikke handler om å se bra ut, men om det å være seg selv. En produsent er ikke interessert i å ansette en skuespiller som skal spille rollen. En produsent er alltid fokusert på å finne hvem som er rollen. Til syvende og sist handler det altså om at du ser riktig ut for rollen, og om du har god nok trening til å legge av deg spillet, og bare være rollen.

Kunsten å være seg selv

Til en audition er det ikke mye tid til å øve. Manuset kommer gjerne én til to dager i forkant og da gjelder det å være fokusert. Bjørn Alexander mener det gjelder å finne en balanse, slik at research og forberedelser ikke står til hinder for det å være seg selv i rollen.

– Når jeg får manuset, leser jeg hele historien såfremt jeg har tid til det. Jeg prøver også å gjøre research på karakteren, tidsepoken historien kommer fra og så videre. I det siste har jeg likevel blitt mer bevisst på å ikke gjøre for mye research. Det er ofte bedre å ta ting litt på sparket, for å gi karakteren mest mulig av meg selv. Slik unngår jeg at formidlingen blir alt for teknisk og «by the book». 

Kort tid og mye tekst som skal innøves, krever gode husketeknikker. Bjørn Alexander røper sine:

– Jeg tror det er svært individuelt hva som fungerer. Selv leser jeg gjennom sidene et par ganger inni meg, og etterpå leser jeg høyt for meg selv. Hvis det er ord man ikke normalt bruker, er det vanskeligere å huske teksten. Trikset mitt er da å skrive ned hver eneste replikk – da har jeg det på papiret, i hodet og i henda. En av mine svakheter er at jeg syns det er vanskelig å få manus samme dag. Jeg foretrekker å få sidene til auditionen på formiddagen før selve auditionen, slik at jeg kan «sove på» replikkene. Da setter de seg naturlig, og jeg slipper pugging. Når man har pugget en tekst, er det vanskelig å formidle budskapet naturlig. Det gjelder å lære teksten, bli komfortabel med den, forstå budskapet, og om man vil kan man også personliggjøre teksten. 

Som tidligere radiovert har Bjørn Alexander en del erfaring med å ta replikker på sparket, men i motsetning til teateret kan man verken bruke kroppsspråk eller se responsen fra lytterne.

– Å jobbe i radio er ekstremt befriende. Det å vite at ingen så meg, var herlig. Jeg kunne gå på jobb i joggebukse og ei utvaska t-skjorte uten at det hadde noen betydning. Det å formidle et budskap er et slags skuespill i seg selv, uansett om du står på en scene, på et filmset eller i et radiostudio. Du må tilpasse deg stedet du er, og så blir man pushet til å lage sin egen lille boble. Vi så kanskje ikke lytterne, men fikk likevel konstant feedback via sosiale medier og epost.  Selv om jeg ikke fortsatte den veien, er radio et medium jeg virkelig elsker.

I disse dager slippes spillefilmen Paradox på iTunes og på kino i USA. Bjørn Alexander er å se i filmen som forskeren Lewis. Nylig hadde han også en gjesterolle i TV-serien Game Shakers.

– Akkurat nå er det forholdsvis rolig. Jeg har et par prosjekter i kikkerten, men ingenting er bekreftet. Så da er det bare å vente, nyte livet og få reist litt.