Odd Klippenvåg har aldri skrevet for å underholde leseren. For ham er litteraturen et rom for drøftelse av en mer grunnleggende eksistensiell art: Det handler om hva det betyr å være menneske. På det dypeste alvor, med sans for stil, språk og komposisjon skriver han tekster om å være mann, kvinne, være ung, bli eldre, forhold til familie, forhold til seksualitet, og hvordan kulturen, historien og den arven vi står i preger oss – og i verste fall bygger vegger rundt oss så vi nesten ikke finner ut. Slik har det vært siden han debuterte med sin første roman, «Nattbilde» i 1978. Siden den gang har han gitt ut 24 bøker, romaner og novellesamlinger.

Det er kanskje ikke de bøkene folk rasker med seg fra hyllene for tidtrøyte eller en hyggelig lesestund. Når bøker ikke markedsføres som underholdning eller ti-på-topp, er det dessverre slik at mye unik norsk litteratur ikke blir lest. Det tror jeg er forklaringen på hvorfor jeg ikke har lest noe særlig av Odd Klippenvåg. Derfor er det nok mer med et litt hemmelig innforstått blikk blant innvidde i forlag og enkeltmiljøer at tekstene hans utveksles, leses og beundres. Slik har det vært lenge.

En ny generasjon lesere

Men nå er det en ny generasjon som møter forfatterskapet. Det kan virke som de ikke bryr seg så mye om hvorvidt litteraturhistorien er sånn eller sånn, de går for umiddelbar identifisering – og de liker Klippenvågs univers. Kanskje er det fordi han så lett beveger seg mellom mannlig og kvinnelig identiteter og skriver om handlinger, også de som er litt ubehagelige å tenke på, og gjør dem gjenkjennbare og troverdige – ja, rett og slett menneskelige?

Det er også noe realt kroppslig i tekstene, mennene pisser og de har organer som svulmer, men de kan også føle seg innestengte og usikre. Kvinnene kan i et kapittel strekke strikken så langt de kan i hjemmet, og i det neste drar de til Syden og finner seg en elsker. Det er kanskje ikke så rart at en elev syntes det var litt som å lese en «reality-serie»: Det går unna, for eksempel i historien om en kvinnelig karakter som finner feil mann å lage familie med, og deretter drar fra ham og forelsker seg i samme mann som broren.

Og som ikke det er nok, så fornemmer vi en mulighet for at det vi leser som sant, kanskje ikke er helt sånn likevel, det kan kjennes som at noe ikke stemmer helt, noe vi ikke kan forklare. Etter å ha lest mer av det klippenvågske universet, opplever jeg at karakterer og personligheter begynner å bevege seg ut av bøkene og dukker opp i nye fortellinger. Kall det gjerne en form for magisk realisme, det treffer iallfall en klangbunn hos lesere med et utforskende sinn. Kanskje er det derfor Klippenvåg gikk helt til topps da Ungdommens kritikerpris for 2021 skulle deles ut?

Ungdommens kritikerpris

Forfatteren var den eldste i kurven av nominerte, denne våren fyller han 70 år. Hva er det ved litteraturen til denne nesten ukjente forfatteren som fenger? Hvorfor ble det slik interesse for en samling historier som begynner en natt der en mann trekker grensen for hva som er seksuelt gangbart, og ender i en siste novelle som skildrer et gammelt ektepar der den ene utvikler demens? I elevjuryens begrunnelse for valget, heter det blant annet at årets vinnerbok vekker følelser og overrasker:

Til tross for at vi leser med en forventning om å bli overrasket, klarer forfatteren stadig vekk å overraske oss likevel. Det er en bok som holder på oppmerksomheten vår, og når den sjokkerer oss, er det fordi teksten overbeviser oss om at dette kunne skjedd i virkeligheten.

 

 

Forfatteren Odd Klippenvåg har faste rutiner for å skrive hver eneste dag mellom kl. 9.00 og 13.00. Når jeg nå har fått tildelt tid til en samtale kl. 11, forstår jeg at det er blitt gjort unntak i timeplanen. Jeg møter derfor forberedt med spørsmål til fordypelse og satser på at han er innstilt på dialog. Han er jo tross alt gammel norsklærer.

– Hallo Odd Klippenvåg! Gratulerer med prisen!

– Jo takk, det var en hyggelig pris å få. Jeg setter jo stor pris på at de unge interesserer seg for bøkene mine og kan identifisere seg med historiene.

Fra begynnelsen

– Kan du fortelle litt om begynnelsen, studielivet og debuten som romanforfatter på slutten av 1970 tallet?        

– Jeg flyttet først fra Lofoten hvor jeg vokste opp, og til Oslo. Her tok jeg mellomfag i tysk før jeg ble sivilarbeider og senere jobbet ved et psykiatrisk sykehus i Bodø. Så flyttet jeg ned til Oslo og tok nordisk hovedfag. Det var vanskelig å få tak i hybel – du vet, de opererte med annonser «nordlending uønsket» den gangen. Men det gjorde bare at jeg ble sta og klarte å skaffe meg et sted. Senere da jeg ble sammen med Ulf, gikk jeg en ny runde med Studentsamskipnaden og fikk tilgang til familieleilighet for ham og meg. Diskrimineringsparagrafen mot homofile ble opphevet i 1972 og det var blitt lov også for to menn å kunne ha en familieleilighet.

– Så satt jeg på lesesalen og leste til nordisk hovedfag. Innimellom skrev jeg litt tekster, og med litt oppmuntring ble en av tekstene sendt til en romankonkurranse. Der ble jeg godt mottatt av forlaget og min første roman Nattbilde kom ut på Gyldendal i 1978. Romanen handler om en ung mann som er kunstner på 1970-tallet. Han får en del kritikk av en kamerat som er kommunist… ja der er det vel noen spor til opplevde karakterer som jeg hadde rundt meg i den tiden, sier Odd Klippenvåg og ler litt.

– Mannen finner frem til en dame gjennom en annonse, det var jo slike bill.mrk. annonser i avisene, du vet. Men så har han også en sommer med vennen Hugo, og han tar livet av kvinnen som hovedpersonen møter gjennom annonsen. Det blir et skikkelig trekantdrama dette her, ler Odd, og så blir han helt alvorlig og sier:

– Og da er det at denne mannen drømmer en merkelig drøm og maler altså dette «Nattbilde» av en gutt, en hest og en kvinne.

Kunstneraksjonen hadde mye å si for en bedre organisering av kunstnere i Norge

Klippenvågs første syv bøker ble gitt ut hos Gyldendal, i en polistisk brytningstid:

– Jeg ble tatt opp som medlem i forfatterforeningen etter de to første bøkene, der var det sterke stemmer som forfatterne Edvard Hoem, Bjørn Nilsen og Arnljot Eggen. Det var en engasjert og aktiv tid, og sammen med billedkunstnerne ble forfatterne med på kunstneraksjonen fra 1974. Den hadde mye å si for at vi fikk til en bedre organisering for kunstnere i Norge: innkjøpsordninger, bestemmelser for opphavsrett, vederlag og stipendordninger.

Om å være lærer i skolen

I 1980 begynte Klippenvåg som lærer, og han opplevde at skolen var ganske gammeldags, med fast pensum og ikke så mye valgfrihet:

– Gjennom flere reformer har norskfaget blitt mer orientert mot eleven og elevens posisjon som menneske i samfunnet. Jeg husker at jeg møtte lærere som var engstelige for å undervise om litteratur som de selv var engasjert i. De var redde for at elevene ville «ødelegge» den gode opplevelsen de hadde av en bok. Der var jeg nok annerledes innstilt, jeg var jo interessert i hva elevene tenkte om de forskjellige tekstene. Og jeg fikk god kontakt med elevene, jeg kunne også flyte litt på det å være ung lærer, forteller Odd Klippenvåg.

– Da som nå var det elever med ulik bakgrunn. Ikke alle kunne språket. Jeg husker særlig noen vietnamesiske elever som hadde det vanskelig. De ble satt i bås og ikke tatt alvorlig. Jeg mente vi måtte forsøke å identifisere oss mer med hvilken kultur de kom fra og forstå hvilke forutsetninger de møtte språket og kulturen vår med.

De siste årene arbeidet Klippenvåg ved Hellerud videregående skole.

– Lærerne forholdt seg stadig til nye planer, da som nå. Så begynte beslutningen å modne om å slutte som norsklærer og bli forfatter på heltid, forteller han.

– Jeg prøvde først å ta permisjon, men med en erkjennelse av at det ble for tøft å kombinere full stilling og å skrive, sluttet jeg som lærer. Da hadde jeg skrevet de første bøkene, og så hadde jeg et opphold frem til 1996. Da hendte det seg at jeg kom over tekster av Thomas Bernhard, hans kritikk av Østerrike, hans engasjement og frustrasjon. Jeg ble veldig inspirert av det raseriet, der fikk jeg et ekstra puff. Og for alle forfattere er det viktig å få en god redaktør å samarbeide med, fra da av hadde jeg blitt tildelt dyktige Herdis Eggen hos Cappelen Damm. Hun ble min redaktør de neste tjue årene.

Noveller og romaner som vekker følelser

– I tekstene dine skriver du om kvinner og menn som forelsker seg, det er ikke så uvanlig, men da du skrev romanen Otto, Otto i 1983, fant du det best å ringe hjem til foreldrene dine?

– Ja, da var jeg 32 år gammel og ringte og fortalte moren min at det kom en ny roman som ganske sikkert ville vekke reaksjoner. Jeg hadde skrevet om homofili som tema i en novelle tidligere, men dette var min første roman med en homofil hovedperson. Foreldrene mine tok det rolig og sa at det hadde de visst lenge om meg, det var ikke noe problem. Jeg oppfattet det slik at de var litt stolte av at jeg skrev bøker, sier Odd Klippenvåg.

– Den gangen var det ikke så vanlig å snakke om homofile på den måten. Vi kjente alltid til noen. Men i Oslo var det litt annerledes. Likevel snakket man bare om for eksempel Peer Aabel som «mannfolkelsker». I de årene hadde romanen til Gudmund Vindland, Villskudd, kommet ut og jeg var inspirert av ham. Det hadde vokst frem en opposisjon mot den psykiatriske fordømmelsen av homofile. I forlaget fikk jeg god rådgivning av forfatteren Tormod Haugen og skrev boken om Otto. Det ble en del diskusjon i pressen etterpå.

– Det var jo selvfølgelig veldig spennende å gi ut disse første romanene. Men etter hvert føltes det viktig og riktig å skrive om hvilke som helst personer jeg hadde møtt, erfaringene deres, spørsmål de hadde og hvordan det angikk hverdagen deres. I min andre novellesamling, Body and soul (1998), handler det om hele spekteret av erfaringer, også om barndomsminner og en gryende identitet som ung. For den boken fikk jeg «Havmannsprisen» for beste nordnorske bok. Det var stor stas, og en viktig anerkjennelse å få på det tidspunktet, sier han.

– Lofoten og øysamfunnet blir ofte stedet for handlingene?

– Ja, i Et personlig anliggende (2013), skrev jeg om kunstneren Alexander som drar til Lofoten for å finne røttene sine, han leier hus hos en kvinne og maler sønnen hennes. Rett etterpå flykter han nærmest sydover til øyene i Hellas. Jeg kan se at jeg har brukt erfaringene mine ved å skildre øysamfunn, sier han. Kystkulturen er også en bakgrunn for utvikling av nasjonal identitet, og menneskene som bor der er åpne på en annen måte for det som kommer over sjøen.

Også historien om Ada (2014) er satt til Lofoten. En ung mann blir tiltrukket av en eldre kvinne. Hun har et spesielt fødselsmerke som gjør henne annerledes, og han blir opptatt av henne, hvor sterk hun er som står i motkreftene.

– Her forsøker jeg å vise hvor tydelig outsiderrollen blir i et lite samfunn. Det skrives ikke rett ut, men det kan også oppleves som del av kjærlighetshistorien, for det er en fortelling om tiltrekning og kjærlighet, forteller Odd Klippenvåg og legger til at han for den boken mottok Riksmålsforbundets pris for litteratur:

– Det betydde mye, jeg er jo opptatt av språk.

– Tiltrekning, men også det å sette grenser er noe du har vært opptatt av i den siste novellesamlingen din, En lykkelig gift mann – og andre noveller? 

- Ja, i novellen Skalldyr er det planlagt en aften med to par som skal ha skalldyrsbord. Når besøket ankommer, viser det seg at bare den ene mannen kommer og han har med seg en ung haiker som han har plukket opp på veien. Haikeren, en unggutt i drift, er en som kjenner sin verdi med kropp og utseende. Samtidig blir umoral godt hjulpet frem av alkohol den kvelden. Hovedpersonen, som har gått og lagt seg tidlig, finner at det går en grense for hvordan han vil at folk skal være med hverandre, sier Odd Klippenvåg

– I tittelnovellen får vi historien om Olga som dukker opp som en gammel synd fra fortiden. Vi skjønner at hovedpersonen ikke har det helt bra, kona er bortreist og han drikker mer enn han spiser. Olga på sin side vil gjerne komme bort fra sin skjebne og søker en ny mulighet. Det er flere mulige valg i situasjonen. Olga har en forståelse om utveksling av verdi på samme måte som unggutten som dukker opp i Skalldyr. I novellen knuses en tekanne ute på kjøkkenet, og bildet av en knust tekanne er også brukt som illustrasjon på forsiden av novellesamlingen. Det synes jeg kan passe fint.

– I den siste novellen, Johanna forsvinner, skriver du om alderdom. Kan du si litt om det?

– Ja, Johanna får jo demens. Mannen er fortsatt klar i hodet, men kjenner at kroppen svikter. Samlivet deres er bygget opp omkring ting de gjør fast hver vår, sommer, høst og vinter: De henter julegran, dyrker kolonihage, høster inn, og de gjør ting på spesielle måter i huset. Alle hverdagstingene er viktig for samlivet deres, og det er ikke bare Johanna som forsvinner når den mentale helsen hennes svikter.

For meg er det mer enn nok stoff i det vanlige livet

Odd Klippenvåg forteller at han under hele studietiden jobbet på sykehjem i Oslo og ble slått av hvor mange eldre som satt der og var misfornøyd med livet de hadde levd:

– Der var det mange historier som jeg har tatt med meg. For meg er det mer enn nok stoff i det vanlige livet, jeg har ikke hatt noe behov for science fiction eller kriminallitteratur. Jeg har skrevet noen noveller spesielt for ungdom i antologier, men antagelig har jeg laget mest historier om voksne menn, kanskje likevel på en måte som er gjenkjennbart for kvinner og ungdommer også. Det er levd liv med erfaringer og feil, forhåpninger som ble noe av eller som aldri ble noe av.

– Finnes det noen oppskrift for å få livet og parforholdet til å fungere?

– Selv om noen oppdager at et livsvalg kanskje er feil, finnes det flere eksempler på at det går an å ha det rimelig bra fordi man deler noe felles hverdagslig. I motsatt tilfelle kan det bli nesten uutholdelig. En psykiater ved institusjonen jeg jobbet ved i Bodø minnet meg på hvor viktig kommunikasjon er. Vi må meddele oss til hverandre, hindre misforståelser og klargjøre meninger. Her har kanskje menn en oppgave fremdeles, med å snakke.

Odd Klippenvåg tror det er mulig å ha et fint liv sammen gjennom mange år:

– Det handler om å ha en balanse i forholdet, det banale med å gi og ta. Men vi må nok ta høyde for at en må gå noen runder for å slipe kanter, før et par kan fungere sammen. Det må en innsats til for å skape en gjensidighet i forholdet, det handler mye om å se den andre, og å inspirere hverandre.

– Det er jo noe av det spennende med å være menneske, å være var for andre. Vi må ta i bruk hele sanseapparatet, lese kroppsspråk, blikk, lytte til musikken bak ordene. Her kan litteraturen bidra til å skape en forståelse, gi oss innsikt i andre måter å leve på.

 

---

 

Vil du se og høre mer om forfatteren og hvordan elever og lærere har jobbet med novellene hans? Velkommen til Kopinors utstillerseminar på NKUL-konferansen 5. mai.