Formsterk formidler

Illustratør Åshild Irgens ankommer intervjuet med hektiske roser i kinnene. Fordi det er en småkjølig morgen og fordi hun har løpt. Men kanskje også fordi hun akkurat har fått en erotisk tegning på trykk.

Åshild Irgens
Åshild Irgens Tom Tande

Åshild Irgens (1976) er mest kjent som barnebokillustratør. Siden hun gikk ut fra Kunsthøgskolen i Oslo (SHKS) i 2005, har hun illustrert nærmere 40 bøker utgitt på en rekke forlag og ført i pennen av et utall ulike forfattere, deriblant vinnere av såvel Nordisk Råds Litteraturpris som Brageprisen.

Siden 2013 har Irgens ukentlig illustrert Frode Thuens samlivsspalte i A-magasinet. Her søker leserne råd omkring alle aspekter ved det å leve sammen, men det skulle gå nesten et år før illustratørens stilsikre penn – unnskyld, bløte blyant – fikk anledning til å gi seg erotikken i vold. Skjønt, erotikk er kanskje ikke dekkende. Når hun først debuterer gjør hun det til gagns, med intet mindre enn en orgie. Ikke rart hun smiler der hun knuger det rykende ferske A-magasinet i hånden på vei opp til kontoret i Rådhusgata, til et fellesskap som snart skal erstattes av et tegneskap i Hasleveien, hvor hun og illustratørkollegene Anna Fiske, Jill Moursund og Camilla Kuhn vil ha hver sin hylle.

Vel inne og på plass ved skrivebordet blar hun seg fram for å sjekke om ukens illustrasjon oppfører seg anstendig på trykk.

A-mag_Swingers.jpg
Swinging in the rain. A-magasinet 2014

– Lay out er viktig. Det kan bli fint, men det kan også ødelegge helheten. Siden jeg designer en del selv, merker jeg at jeg blir mer og mer kravstor. Men dette ble fint.

– For meg treffer dine illustrasjoner mer i mellomgulvet enn hva artiklene gjør. Med dine tegninger har denne spalten for meg vært som ... følelsesbomber.

–Det skal slå litt. Samtidig som jeg ikke ønsker å være for konstruert. Illustrasjonene skal ikke være overdrevent intellektuelle, men heller ha visuelle poeng. Jeg liker å ha en god ide, samtidig som jeg vil at den gode ideen skal vises visuelt. Det skal rette seg mot følelser og gå under huden mer enn å være et artig og karikert vitsepoeng.

– Du er redd det skal bli mer tenkt enn følt?

– Ja, det må berøre. Det er ikke en artig spalte, det handler ofte om dramatiske og triste ting. Det er kanskje litt ironisk at jeg illustrerer en samlivsspalte, fordi jeg bor alene, men kanskje det gjør at jeg får en sunn avstand til stoffet. At jeg ikke «tar side».

A-mag_Magefolelse.jpg
Hun fulgte ikke magefølelsen. A-magasinet 2014.

Irgens trekker frem noen eksempler. De hun er mest fornøyd med, og som hun etter hvert også har våget å publisere på Facebook. Etter at hun begynte å dele utvalgte arbeider der, har hun fått henvendelser fra folk som ønsker å kjøpe tegningene hennes, f.eks. for å gi dem i presang til kjærester eller ektefeller. En av illustrasjonene i A-magasinet har vært spesielt etterspurt. Den viser et nakent par sittende på et gulv. De kysser hverandre og ser tilsynelatende svært forelsket ut. Men ser man nøye etter, oppdager man at de enkle linjene som danner de to figurenes mager, også danner hvert sitt ansikt. Et, i kvinnens tilfelle, ærligere ansikt. Et ansikt som ikke uttrykker stormende forelskelse, men snarere tvil, ambivalens, misbilligelse. Tittelen på artikkelen er «Hun fulgte ikke magefølelsen». Men til tross for det nokså direkte hintet om hvordan tegningen kan tolkes, er det noe i alle fall de fleste kjøperne ikke har fått med seg. Og heller ikke bryr seg om, all den tid resten av illustrasjonen er så vakker som den er.

Fulgte magefølelsen

Intervjueren på sin side har ikke fått med seg at den meritterte illustratøren faktisk er utdannet lærer. Lektor med opprykk. Med en kort karriere som lærer i tegning og farge på Sandaker videregående skole, en gang på slutten av nittitallet.

– Jeg var veldig interessert i pedagogikk. Det var gøy å være lærer – jeg var klassestyrer – men man får veldig lyst til å kreere selv når man ser andre skape, så jeg sendte inn en søknad til Kunsthøyskolen i Oslo. Jeg tror noen bare har det i seg at de må skape. De har ikke noe valg. De må få utløp for det. Jeg kan absolutt godt jobbe som lærer igjen. Det er givende å bidra til andres utvikling, å inspirere noen som har de samme interessene som en selv, men jeg er mye mer tilfreds med å være i faget, og jobbe fram ting selv. Da jeg studerte tenkte jeg at jeg hadde lyst til å bli avistegner. Men sånn ble det ikke. Etter studiene kom jeg veldig fort inn i dette med barnebøker. Jeg fikk et oppdrag like etter skoleslutt, så et til, og plutselig var jeg barnebokillustratør! Jeg trives virkelig med å illustrere for barn. Det er gøy å lage egne verdener. Men det å illustrere mellommenneskelige relasjoner, som i A-magasinet, føles veldig naturlig for meg. Det er tilfredsstillende å endelig få tegne også for voksne, for man blir jo preget etter noen år som barnetegner.

– Hvordan da?

– Kanskje jeg tegner litt «snillere». Det blir et annet formspråk. For voksne kan man antyde mer. Man trenger ikke tegne alt, men kan være mer abstrakt, og antydende. Budskapet kan formidles kun gjennom en strek, eller noen fargeklatter. Man kan være frekkere og mer avansert. Voksne har et større visuelt vokabular, med flere referanser enn hva barn har. Til voksne kan man lage stillferdige illustrasjoner som får et sterkere innhold straks betrakteren koder den visuelle ideen som er gjemt i tegningen.

 

Stinke_og_stanken.jpg
Stinke og stanken av René Zografos. Gressvik forlag 2012.

– Var du en sånn som tegnet i skolebøkene hele tiden?

– Ja, helt siden jeg var liten har jeg uttrykt meg gjennom tegning. Moren min har fortalt at da jeg kom hjem etter å ha opplevd noe som hadde gjort inntrykk på meg, kunne jeg bli så ivrig at ordene stokket seg i munnen min. Da løp jeg og hentet blyant og papir og tegnet det jeg hadde sett eller opplevd i stedet.

Det er lett å se det for seg. Omtrent som dagens Facebook-statuser, bare tegnet på et ark, holdt frem av en ivrig liten lyslugg, ikke ulik en viss Ida hvis bror var flink til å spikke: «Åshild føler seg opprømt. Fant et kronestykke.» «Åshild føler seg engstelig. Har sett en skummel hund.» «Åshild føler seg flau. Har lekt med fyrstikker og tror det muligens brenner på jordet.»

– En sånn effektiv, liten kommunikatør må ha vært en drøm for skolens tegnelærere?

– Hmmm, ja, kanskje det. Jeg er nok berørt av de fleste lærere jeg har hatt i de kreative fagene opp gjennom årene. Jeg har lært litt av alle. Men likevel, på Kunsthøyskolen måtte jeg bruke mye tid på å «avlære» lærdommen fra barneskolen og videregående. Det var først da jeg innså at jeg ikke behøvde å være «flink», ikke behøvde å tegne «riktig». At en stol ikke nødvendigvis behøvde å se nøyaktig ut som en stol.

Dette varierer nok fra skole til skole, må jeg understreke. Men jeg mener det er viktig å bryte med det man oppfatter som riktig og heller finne frem til et særpreg, kanskje noe som er «feil», men som dermed representerer noe nytt. Hvis man alltid gjør ting etter en formel, vil man aldri komme videre. Man kan fargelegge bare en klatt, eller man trenger ikke sluttføre en form. Jeg følte at jeg måtte finne en helt ny prioritering. Det å tørre å slippe fra seg noe som ikke er «korrekt», er mye mer verdifult enn å streve etter en fasit, etter det trygge. Man må selvsagt lære om perspektiv og lære seg håndverket, men kanskje man kan få mer hjelp til å finne noe i tillegg; en visuell identitet, et særpreg. I dag er jeg det ganske bevisst. Hvis jeg f.eks. skal tegne et troll forsøker jeg å unngå klisjeer og heller gjøre det til mitt eget. Jeg ønsker absolutt ikke å repetere noen ting, jeg vil at det skal være mitt, alt jeg gjør. Min måte å tegne på.

– Stilen din er likevel ganske klassisk?

– Ja, hvis man bruker bløt blyant og tegner noe som er litt i nærheten av en virkelighet anatomisk, kan det kanskje kalles klassisk.

Med sin bakgrunn som tegnelærer allerede før hun selv søkte Kunsthøyskolen, er det nærmest selvsagt at Irgens kjenner anatomiens utfordringer og muligheter. Gjennom å tegne riktig, eller feil på riktig måte, skaper hun utpreget feelgood stemning uansett hvem hun tegner for. Ofte lurer sobre, visuelle overraskelser like under overflaten, andre ganger spretter de deg akrobatisk i øyet ved første møte ­– som i tegningen av pikene som lurer på om broren deres har en annen far enn dem selv.

A-mag_Farskapstvil.jpg
Hmm... hvem slekter han på, mon tro? A-magasinet 2014.

For en tegner som legger så stor vekt på å skape sin egen stil, blir det kanskje feil å sammenligne uttrykket med andre tegneres, men hvorfor ikke? For i Irgens ulike streker er det absolutt mulig å se spor av et lite knippe andres. Og det er ikke et hvilket som helst ensemble: Her kan anes Ivar Mauritz-Hansens renskårne pedagogikk fra Min første lesebok, Carl Larssons julekortvarme, Kjell Aukrusts elegante antydninger og avbrutte linjer som på magisk vis gjør de ubrukte flatene til en del av motivet, og her er innfall som får en til å tenke på Quentin Blakes rabiate rablerier for Roald Dahl. Og når trikken dundrer nedover Drammensveien i Henrik og badesvampen – Aschehougs bildebok om Ibsen –  er det nesten så en føler at den styres av Kardemomme bys trikkefører Syversen og at Elsa Beskows tre fargeglade tanter har løst hver sin honnørbillett og småpludrer på bakerste rad.

01_Ibsen_TRIKK_.jpg
Henrik og badesvampen av Inger Marie Kjølstadmyr. Aschehoug 2011.

Men Irgens står stødig på egne ben trass i disse assosiasjonene fra en nostalgisk sjel som minnes sin første lesebok og 60-tallets barnebøker med stor fryd, vel så mye for tegningene som for gleden ved en gryende mestring av lesekunsten. Samme dag som intervjuet finner sted, spør Aftenposten om hvor gamle barna bør være før de får sitt eget nettbrett. Intervjuer og intervjuobjekt er enige om én ting; bøker er bedre enn brett, når det kommer til å dele leseopplevelser mellom generasjonene. Irgens har fortsatt tro på bøkene og gjør sitt for å bevare sanselighet og stofflighet i en stadig mer digital verden. Hun er tross alt illustratør. Med opprykk.