Jeg savner å være sammen med elevene!

Inger Brit Lea fra Vestby har vært pensjonert fra læreryrket i tre år. Var det opp til henne ville hun stått i jobben fortsatt. – Jeg elsket å forberede undervisningen, og gledet meg til å gå på jobb hver dag!

Inger Brit Lea var lærer ved Vestby skole i 34 år. – De årene gikk så fort!
Inger Brit Lea var lærer ved Vestby skole i 34 år. – De årene gikk så fort! Christine Kristoffersen

Nesten hver natt drømmer den pensjonerte læreren Inger Brit Lea (72) om elevene sine. I løpet av et 43 år langt yrkesliv er det blitt mange elever å drømme om.

– Det jeg har gjort opp gjennom årene dukker opp igjen i drømme. Senest i natt drømte jeg en slik drøm. Da satt jeg og planla en matematikktime, og måtte anskueliggjøre det jeg skulle lære bort. Jeg husker jeg var så fornøyd helt til jeg våknet. Da tenkte jeg «Søren og! Jeg skal jo ikke på jobb i dag!»

For Inger Brit Lea var det en drøm som gikk i oppfyllelse da hun ble lærer.

– Jeg begynte på skolen da jeg var seks og et halvt år. Jeg husker første skoledag. Lærerne sto utenfor skolen og tok i mot oss. Jeg kikket på den peneste av alle. Jeg husker jeg håpet at hun skulle bli læreren min. Og det ble hun! Hun het Astrid Sandanger – ei fantastisk dame! Hun var helt eksepsjonell, og har betydd mye for livet mitt og hvordan jeg har fikset lærerrollen. Undervisningen hennes har vært et eksempel for meg – hun konkretiserte ting for oss. Og engelskundervisningen til Astrid var langt forut for sin tid. Noe annet som var bra var at hun brukte mye drama. Ved avslutningen til jul og sommer hadde vi alltid skuespill, forteller Inger Brit. 

Sveler i matematikken

Hun har to års utdannelse fra Stavanger offentlige lærerskole i 1965–67. Senere har hun tatt videreutdanning i engelsk, musikk og klasseledelse. De første ti årene var Lea lærer i Finnmark, fordi mannen hennes jobbet i Forsvaret. Fra 1981 har hun vært ansatt ved Vestby skole.

Lea-ØB
Opp gjennom årene er det mange elever og foreldre som er blitt glad i den kreative læreren på Vestby skole. Dette avisutklippet er fra 2001.

– Den gang var Vestby skole en gammel nedslitt liten skole med 220 elever. Jeg hadde fått skolen anbefalt og likte meg fra første dag. Så der ble jeg i 34 år. De årene gikk så fort! De bare fløy avgårde. Vi hadde et fantastisk godt miljø blant lærerne. At skolen var gammel, spilte ingen rolle.

 – Det beste ved jobben var både det å forberede timene, og å undervise. Ofte brukte jeg konkrete eksempler for å forklare noe abstrakt. For eksempel bakte jeg sveler når jeg skulle forklare brøk og prosent. Jeg lagde svelene kjempestore, slik at de skulle bli lette å dele opp. Og så sa jeg: «Hvis du kan ta en firedel, så skal du få spise den biten. Men hvis du tar feil, så får du ikke noe.» Sjokolade og godteri måtte jeg slutte å ta med da vi ble en sukkerfri skole. Men bananer og annen type frukt fungerte fint det også. «Hvor mye er 25 prosent av denne bananen?» kunne jeg spørre. Den som gjettet riktig, fikk spise biten.

Inger Brit 2
– Jeg elsket å forberede undervisningen, og prøve å finne nye måter å forklare matematikk og grammatikk på slik at barna skulle forstå. (Foto Christine Kristoffersen)

Jeg er fra den tiden hvor lærerne fikk lov til å drive undervisningen slik de selv følte var rett, sier Inger Brit Lea.

Hun mener flere lærere burde tørre å ta med elevene ut på tur.

– Det skal noe til å våge seg ut av klasserommet med hele klassen på slep, men det har jeg hatt mye igjen for. To ganger i året pleide vi å dra på besøk til sykehjemmet i Vestby og synge og spille for de gamle. Barna har godt av å lære om det virkelige livet, og har stor glede av både museumsbesøk, konserter, kino, kafébesøk, omvisninger, fredsprisutdeling og lignende. Det er altfor mange lærere som ikke tør det. Og jeg skjønner det godt. Folk skygger unna når en eller flere klasser går på toget eller trikken. Kjeft kan man også risikere å få, av folk som syns elevene bråker for mye. At en elev blir tatt for stjeling, har jeg også opplevd, forteller hun.

Man må få lov til å ha fantasi og initiativ til å våge å gjøre ting

Engasjementet hennes for svake elever har alltid stått sterkt. Av og til har hun vært helt uenig med både spesialpedagogen og psykologen om hvilken oppfølging noen av elevene hennes skulle ha.

– Tar man en elev ut av klassen hver dag, år etter år, ødelegger man eleven. Hun eller han får ingen felles opplevelser med klassen ved alltid å skulle ha undervisning alene. De andre elevene går videre i undervisningen til nye ting, nye temaer. Men den svake eleven må terpe hver dag på ting han eller hun ikke kan. Og hva skjer? Jo, for hver dag som går blir elevens selvtillit mindre og mindre.

Jeg syns det er mye bedre for faglig svake elever å være i klassen sammen med de andre. Spesialpedagogen kan heller hjelpe eleven med oppgaveløsing underveis i timen hvis det skulle være behov for det, sier Inger Brit Lea engasjert. 

Den frie læreren

Hun har vært gjennom mange pedagogiske reformer gjennom sine 43 år som lærer. Og det er ikke alt hun har vært enig i.

– Jeg syns det er tragisk når alle lærerne får beskjed om hvordan de skal undervise. Det blir sagt at det skal være lik undervisning for alle. Men det blir det aldri! Jeg er tilhenger av den frie læreren, hun som er faglig dyktig og står på egne ben.

SCAN0178
– Det var en sorgens dag da ukeplanen kom på data. Jeg syntes håndskrevet ukeplan var mye mer personlig. Det hadde noe med klasseledelse å gjøre. Elevene følte at jeg skrev direkte til dem. Hver uke puttet jeg et bilde fra klassen på planen. Det gjorde at barna følte de ble sett. Det er veldig viktig. De skal bli sett!

Det har hendt jeg har følt at det er blitt for mange bestemmelser, ovenfra og ned, om hvordan man skal gjøre ting. Hvis jeg finner på noe sprøtt, eller får en god idé, så kan jeg ikke ringe rundt til alle kollegene mine og spørre på forhånd om de syns det er greit at jeg gjør det. Man må få lov til å ha fantasi og initiativ til å våge å gjøre ting med undervisningen. Alle dager kan ikke være like. Derfor har jeg alltid gjort det jeg har trodd på, det jeg har ment har vært riktig, sier Inger Brit Lea.

– Av alle endringene lærerrollen har vært gjennom mens du har vært yrkesaktiv – hva syns du har vært vanskeligst å forholde deg til?

– Alle de målløse møtene! Alle skjemaene som skal fylles ut! Man er liksom  ikke på skolen lenge nok. De som mener at ikke lærerne jobber nok kunne tatt seg en tur hjem til meg. Jeg satt minimum to timer hver kveld og forberedte undervisningen til neste dag. I tillegg jobbet jeg både lørdager og søndager. I løpet av 47 år kom jeg uforberedt på jobben én dag. Men det var fordi jeg ikke var blitt ferdig med opplegget vi hadde dagen før. 

Savner skolen

Som musikklærer for hele trinnet har Inger Brit og elevene arrangert en musikal sammen hvert år. Inspirasjonen og sangene har de hentet fra de store musikalene, som Cats og Phantom of the Opera.

– Jeg elsker musikaler! Målet mitt var at barna skulle lære å bli glad i alle typer musikk. Når vi setter opp en musikal er barna orkesteret, og alle spiller de kjente sangene på blokkfløyte. En poplåt som passer veldig godt for blokkfløyte er for eksempel Halleluja av Cohen.

Inger Brit 3
Unger viser veldig fort om de trives eller ikke trives i timene. Skal ungene lære noe må de trives! Og så må du få elevene til å lykkes på en eller annen måte. Hvis de føler de aldri får ros går selvtilliten rett ned. (Foto: Christine Kristoffersen)

Gjennom musikken lærer barna å uttrykke seg, de danser, lytter, spiller blokkfløyte, synger og komponerer egne melodier. Musikken vi er innom vil de kjenne igjen senere i livet, og alltid bære med seg.

 – Hva syns du om å være blitt pensjonist?

– Jeg savner å være sammen med elevene! Og så syns det er underlig at jeg drømmer så ofte om skolen og arbeidet mitt. Når jeg våkner, og oppdager at jeg ikke skal på jobb likevel, så blir jeg skuffet. Da står jeg ikke opp, men blir liggende i senga og dra meg til klokka er ni. Og når jeg tenker «nå koser de seg på skolen uten meg», da blir jeg sur.

– Du jobbet til det året du fylte 70. Hva syns du pensjonsalderen for lærere skal være?

– Ha, ha, jeg hadde nok fortsatt som lærer hele livet, tror jeg, helt til de hadde sparket meg!