Serien tar den norske kontor- og konsulenttilværelsen på kornet og portretterer en arbeidshverdag mange kjenner seg igjen i.

Lunch er en norsk suksess og publiseres i dag i over 100 ulike aviser og blader verden rundt. Hva er nøkkelen til å kunne skape striper som engasjerer og interesserer så mange?

– Jeg tror det kanskje har å gjøre med fremmedgjøring i det moderne arbeidslivet. Den beskriver en følelse av meningsløshet – kanskje også en frustrasjon – de fleste kjenner fra sin egen arbeidsplass. Jeg har inntrykk av at arbeidslivet er veldig likt på tvers av bransjer, sier Børge Lund.

Serien har – siden den ble allment kjent i 2007 – nærmest eksplodert på trykk.  Ikke alle stripene brukes i en avtalt sammenheng. Kanskje kan det være betegnende for hvor lett anvendelige de er, at de ofte blir etterspurt til bruk i alt fra presentasjoner til bryllupsinvitasjoner og kontordekorasjoner. Ikke få har benyttet serien i et forsøk på å sprite opp i en passe spennende Power Point-presentasjon, eller kanskje som «pønsjlain» i en melding på intranettet. Ikke alt har vært lovlig bruk.

– Det er både en venn og en fiende dette, sier Børge Lund. – Det er ikke tvil om at delingen av stripene mine har hjulpet serien, og da kan man diskutere hva som er greit og ikke. Det som er spesielt er presentasjoner, fordi der er det veldig mye klipp & lim, og det er nok et format som gjør at grensene er vanskeligst å trekke. En typisk tanke er at man «bare» skal holde en presentasjon, og så henter inn og bruker mine tegninger. Det er i presentasjoner vi virkelig snakker volum, altså. Vi snakker tusenvis av presentasjoner årlig med Lunch-innhold. Og så kommer spørsmålet om dette er internt for en liten gruppe eller om du gjør det som en del av et betalt oppdrag. Noen er veldig flinke å spørre om bruk, mens de andre hører du aldri noe fra.

Kontorsjefen

Børge Lund er den sindige vestlendingen som vokste opp i Sauda kommune i Rogaland på 1970-tallet, i en tid hvor man ikke hadde VHS-spiller og måtte lure seg til å se på nattkinoen på NRK for å få stilnet filmsuget:

– Jeg hadde en tidlig fascinasjon for film, og jeg tilhører den generasjonen hvor Star Wars slo ned som en bombe, og jeg vet at nesten samtlige på min alder så den første filmen da NRK sendte den første gang. Vi har alle de samme referansene til filmen, og det var der det hele startet. Det var nullpunktet, sier Børge ettertenksomt og fortsetter:

– Star Wars interesserer meg den dag i dag. Jeg er ikke en diehard nerd, altså, men jeg synes det er kult. Jeg er svak for science fiction, også den kommersielle biten av fiksjonsuniverset fenger meg, sier Børge.

– Jeg får sett altfor lite film med tanke på hvor glad jeg er i det, men det har vært en konsekvens av at det alltid er noe som skal tegnes.

Ja, hvor kom interessen for tegning fra?

– Nei, det er ikke så lett å vite nøyaktig hvor den kommer fra. Jeg tror den begynte ganske tidlig i barndommen, med lesing av blant annet Donald Duck. Etter som årene gikk oppdaget jeg Fantomet, Lucky Luke og Sølvpilen – egentlig veldig klassiske greier, sånn sett, skyter Børge inn.

– Men det er uten tvil Tommy & Tigern som gjorde størst inntrykk på meg, rent stripemessig. Den hadde svært tiltalende tegninger, og humoren er tidløs. Hva som kom først av interessen for å lese tegneserier eller selv tegne, vet jeg ikke, sier Børge.

– Jeg likte å lese både tegneserier og bøker, det er litt sånn som med tegning, tenker jeg, at man ikke nødvendigvis er så mye mer «gira» enn noen andre, men at man ikke slutter. Du kan si det slik at jeg er en av de som aldri hoppet av.

Design = formidling?

Er det noe man kan slå fast ved Børge, så er det at han ikke er en avhopper. Etter videregående valgte han å reise til Nederland for å studere ved Delft University of Technology, og målet var å bli industridesigner.

Hvordan opplevde du studietiden i Nederland?

– Det var kjempespennende, først og fremst fordi det var helt avgjørende for oppholdet å lære seg nederlandsk. Man fikk liksom et ultimatum: «Skal du være med, eller skal du ikke være med», noe som førte til at jeg fikk mange venner og gled inn i miljøet.  Jeg vet ikke så mye om forskjellene på studielivet i Nederland og Norge, men da jeg fullførte utdannelsen min ved NTNU noen år senere slo det meg at det ikke fantes «utstyrsjag» i Nederland, hverken når det gjaldt klær eller sykler. Studentene i Trondheim gikk rundt i Goretex-klær som var verdt mer enn hele stipendet til en nederlandsk student, humrer han. 

Det slår meg at du var en pliktoppfyllende student, med fullt fokus på studiene?

– Jeg var en flittig student, og jeg var veldig gira på å fullføre studiet fordi det virket som en tøff utfordring – noe det viste seg å være. Man måtte prestere for å ikke havne bak i leksa, for da var det vanskelig å hente seg inn igjen. Det var til tider tøffe tak, men jeg likte veldig godt blandingen mellom design og det tekniske, forsikrer han.

Du kan ha verdens beste idé, men om du ikke klarer å fortelle den til noen, kommer du ikke langt.

 Kan du si noe om koblingen mellom design og teknologi?

– Nøkkelbegrepet er kommunikasjon. Design handler veldig mye om å kommunisere under selve designfasen: Kommunikasjon med brukere er én ting, men det du designer må kunne kommunisere med et prosjekt og eventuelt oppdragsgiver. I tillegg skal det du designer kunne stå på egne ben og kommunisere. Det høres kanskje uoverkommelig ut, men essensen er å tenke enkelt, understreker Børge.

Har du noen eksempler på design som er gjennomsyret av det «kommunikative»?

– Apple, kommer det kontant fra Børge. Apple er best på det de gjør fordi de klarte det ingen andre klarte: De skapte et helt nytt design som de utnytter i alle fasene sine, fra produkt til kommunikasjon med bruker. Som tatt fra læreboka, poengterer Børge.

Han tenker seg om før han før han fortsetter:

– Så formidlingsevne, slik sett, var ofte det man ble målt på i min utdannelse: Rett og slett om man klarte å formidle visjonen sin. Du kan jo ha verdens beste idé, men om du ikke klarer å fortelle den til noen, gjøre den synlig eller overbevise en bruker om det geniale bak den, kommer du ikke langt. Design er på mange måter «den fabelaktige formidleren». God design er formidling! Man lykkes først når man har klart å tolke brukeren. Kanskje kan vi også snu på det, og betegne god design som «fabelaktig tolkning»? undrer Børge.

Fra kontur til kontor

I 2012 valgte Børge å legge arbeidet som industridesigner på hylla og satse all sin tid på Lunch. Dette var ifølge ham selv en naturlig prosess med opp- og nedturer som til slutt førte frem til avgjørelsen om å bli serietegner på fulltid. Det tok fem år før «designet» Lunch endelig satt:

– Det hele startet med en konkurranse som Dagbladet lyste ut. Dette var startskuddet som ga meg et spark bak til å faktisk levere fra meg noe. Ikke minst var det like viktig å måtte lage 15 striper på en gang. Jeg nådde ikke helt opp i konkurransen, men fortsatte å tegne og teste ut nye ting. Etter hvert kom jeg i kontakt med Teknisk Ukeblad og Lunch ble trykket som gjesteserie i Dagbladet, forteller Børge.

– Etter dette fikk jeg hjelp fra Pondus-redaksjonen, Dagbladet og Håkon Strand til å finne min plass i det norske tegneserielandskapet. Samarbeidet med Håkon i Strand Comics har vært svært viktig for å utvide antall kontakter og som motivator til å tørre å satse 100 % på Lunch, legger han til.

Kan du si noe om hvordan du arbeider, fra ide til stripe?

– Jeg jobber ganske systematisk fra begynnelse til slutt. Du kan si at jeg setter opp en liten sudoku, en liten nøtt som kanskje sirkler rundt et tema jeg har lyst å behandle eller si noe om. Ofte får jeg også en anelse om at et visst tema har et humoristisk potensiale i seg. Når det er sagt så har man ikke funnet humoren før man begynner å fylle inn stripen – det tok forøvrig lang tid før jeg forstod at dette var en metodikk som kunne brukes. Veldig mange tror at man som serietegner sitter og venter på en god idé, eller at man har en morsomhet ferdig før man går i gang med å tegne. Men man begynner egentlig med ingen ting, forklarer Børge.

Det høres litt skummelt ut, nesten litt for lite konkret til å være en plan?

– For meg er det faktisk motsatt: Jeg jobber i bolker, med fem-åtte striper parallelt hvor tekst og timing terpes samtidig. Underveis i denne prosessen støtter jeg meg til små miniatyrtegninger som bistår i å sette eller understreke helheten, det er disse miniatyrene jeg anser som hovedarbeidet. Dette brede perspektivet på helheten gir meg troen på at stripen kommer til å «sitte». Dessuten ferdigstiller jeg ikke en stripe før alle fem–åtte er på samme nivå, før alle er «løst», liksom. Så tar jeg de til neste fase. Metoden ligner veldig på den tilnærmingen man har i arbeidet med design, og den er veldig betryggende. Man vet med sikkerhet at resultatene vil komme, forsikrer Børge.

Designmodellen som muse, kanskje? Den har aldri sviktet deg?

– Ikke direkte, men noen ganger har jeg måttet ta nye vendinger: Jeg har opplevd å sitte helt opptil deadline og ikke fått striper til å «gå opp». Da har jeg fjernet all tekst i boblene og speilvendt stripa, for så å fylle inn tekst påny. Det kan til tider være svært forløsende, fordi du da gir deg selv en helt ny oppgave, en ny inngang på noe du har arbeidet inngående med. Det har hendt at jeg har fått panikk når det har gått opp for meg at striper ikke fungerer, men jeg må innrømme at de beste stripene jeg har laget har vært katastrofer helt til jeg har vrengt dem. Det er kanskje den gamle eksamenshjernen som setter inn? humrer Børge og fortsetter:

– Når det er sagt så har jeg ikke alltid arbeidet så metodisk som jeg gjør i dag. Tilnærmingen er et resultat av at jeg i begynnelsen oppdaget at jeg forkastet veldig mange halvgode ideer. Det begynte med at jeg tok en blankt ark og forestilte meg at jeg skulle lage en veldig, veldig bra stripe – noe som fører til at man blir veldig kresen med hva man slipper til på det arket. Med tid og stunder kom jeg frem til at det var mer produktivt å akseptere at noen ideer kun er halvgode, også arbeide enda hardere med å gjøre dem gode. Den store forskjellen er at jeg nå ikke lenger svir bort dyrbar tid på et blankt ark.

Ja, når vet du med sikkerhet at en stripe har nådd sitt fulle potensiale da? Slik du beskriver metoden din høres den litt ensom ut?

– Jeg jobber frem et ferdig utvalg som jeg sender til en par kompiser. Dette med venner som leser er interessant, for jeg tenker slik at hvis jeg ikke hadde hatt dem, så hadde jeg reservert meg og ikke tort å ta de sjansene jeg tar. De fungerer som et filter som gjør at jeg ikke trenger å begrense meg. Et kreativt sikkerhetsnett, konkluderer Børge.

The arrival of the Kjell

Jeg leste et sted at det var først da karakteren Kjell så dagens lys at det «løsnet» for Lunch-universet, stemmer det?

– Ja, det stemmer. Det var en svært kaotisk periode hvor mange endringer trådte i kraft. Men hovedsakelig dreide det seg om å finne en karakter du hadde tro på, eller en du tenkte kunne tilføre noe i kraft av sin personlighet, understreker Børge.

– Men når det er sagt så var det mer som å oppdage en person, mer enn å skape ham. Plutselig går det liksom opp for deg at ja, «han er sånn, selvfølgelig». Kjell er blitt en figur som på mange måter arbeider for meg – det høres kanskje passivt ut, men som stripetegner føler jeg at jeg bare har satt ham løs, og at han opererer på egenhånd i serien, flirer han.

Det er noe kjent med Kjell, han er liksom en «spiselig» versjon av Ricky Gervais’ karakter David Brent, fra den britiske tv-serien The Office, prøver jeg meg med:

– Haha, flirer Børge. – Jeg skjønner hva du mener med den sammenligningen! Kjell er også dysfunksjonell, men ikke så fullstendig som det Brent er. Egentlig er det svært vanskelig å sammenligne de to: Brent møter man jo i en kontinuerlig rekke av dårlig utførelse av jobben sin, Kjell møter man derimot i mer løsrevne «blink» eller episoder. Dessuten tror jeg leserne av Lunch er enige i Kjell at gjør en god nok jobb til ikke å bli oppsagt, humrer Børge.

Kjell er uten tvil katalysatoren i serien med sitt kverulerende vesen. De fleste arbeidsplasser har vel en slik en i staben? Og det må da være noe positivt med slike også?

– Ja, det er jeg for så vidt enig i, nikker Børge. Han er kanskje irriterende, men jeg tror ikke arbeidsplassen nødvendigvis blir dårligere av at han er der. Slik er det jo ofte i livet også, arbeidsplassen din er satt sammen av personer du ikke selv har håndplukket. Og du selv er ikke nødvendigvis håndplukket av alle andre heller. Alle befinner seg i en situasjon der de må gjøre det beste ut av det, sier Børge og kommer meg i forkjøpet:

– Noe som er utrolig morsomt er at mange av de tilbakemeldingene jeg har fått fra norske lesere, går på at de kjenner igjen Kjell-karakteren fra sin egen arbeidsplass, men at ingen av dem tilskriver seg rollen som Kjell, flirer Børge.

Det Norske Kontor – noe for resten av verden?

Hva er det som gjør at leserne blir så engasjert i Lunch-gjengen?

– Det er noe jeg spekulerer på selv, men jeg tror en av hovedgrunnene er språket i serien. Mye av språkbruken i det moderne arbeidslivet konvergerer, man har gått bort fra bransjespesifikke begreper og over i «prosesser og produkter». Det har oppstått mange generelle termer på tvers av fagfelt, så uansett om man jobber i bank, en kommune eller produserer stål, så må man forholde seg til de samme prosjektstyringsmodellene. Og jeg tror det at i det ligger den en generell frustrasjon hos folk i møte med disse prosessene, som oppleves som meningsløse, forklarer Børge.

Jeg hadde ingen anelse om hva de drev med på det kontoret

Vi nærmer oss kanskje selve essensen i serien?

– Ja, kanskje det viktigste med Lunch er at den pirker borti dette feltet. Det finnes selvfølgelig nivåer av meningsløshet, men i ganske mange tilfeller vil det du frustrerer deg over være kjent også i andre sektorer av arbeidslivet. Dette er faktisk ganske morsomt, sier Børge og reiser seg opp:

– Det jeg ikke trodde jeg skulle komme unna med, var at jeg aldri nevnte hva de i Lunch arbeidet med. Jeg hadde ingen anelse om hva de drev med på det kontoret, og det var rett og slett fordi jeg ikke kom på noe bra. Det endte med at jeg utsatte det så lenge at det plutselig gikk opp for meg at det faktisk ikke betydde noen ting! flirer Børge.

– Arbeidslivet har fjernet seg så mye fra de konkrete tingene det drev med tidligere, særlig hva gjelder språkbruk. Jeg tror at leseren finner en trygghet i det, konkluderer Børge. I alle fall er det det hos meg, sier han.

Børge synes det er morsomt at serien treffer så mange på tvers av landegrenser, men tar suksessen med knusende vestlands-ro: 

– Det er selvfølgelig hyggelig at det er interesse for Lunch i utlandet, men jeg anser det mer som en kuriositet. Det mest overraskende er kanskje at den har vært på trykk i Mexico, sier han og ler.

– Forskjell i arbeidskulturer er en faktor som gjør at det er vanskelig å forestille seg at Lunch skal kunne virkelig slå igjennom og bli en stor, internasjonal suksess. Jeg tuller med opplevelser fra et arbeidsmiljø i Norge. Det sier seg selv at slikt ikke passer seg i alle land. I USA opplevde vi at serien ble sensurert på et par ting som skulle ut i en bedrift. De ville ha noen striper til intranettet sitt og vi sendte over et lite utvalg. En god del av dem kom ganske kjapt i retur: De var rett og slett ikke aktuelle å trykke, sier Børge og setter seg opp:

– Det kan selvfølgelig være flere grunner til dette, men hovedsakelig tror jeg de ble sensurert fordi humoren i de stripene var direkte myntet på både ledelse og arbeidsmoral. I Norge tåler vi en type humor – ja, en arbeidslivshumor, kan du gjerne kalle det – som ikke er stueren i USA.

Han humrer:

– En av stripene problematiserer f.eks. en uskreven regel i Norge: Det å ikke kalle inn til møte på en fredag etter klokken 15.00. Dette er humor for oss nordmenn, men i noen land er det så langt fra humor man kan komme. Man reiser ikke på hytta klokka 14.00 i USA, man arbeider til klokken 20.00 for å ikke være den første som blir sett forlate lokalet.