Ann Britt Berlin har hatt en rekke ulike roller innenfor norsk utdanning. Hun har vært lærer, har jobbet i forlag, og nå møter hun lærere som kursansvarlig i Utdanningsforbundet – landets største fagforening for ansatte i utdanningssektoren. I flere år var hun også leder for juryen til Kopinors pris for fabelaktig formidling. Kompetanseheving og kunnskapsdeling blant lærere og å skape trygge læringsmiljøer der elevene virkelig får brukt evnene sine er noe Berlin er spesielt opptatt av.

Kan du si litt om deg selv – hvilken bakgrunn du har og hva du jobber med nå?

– Jeg er lærer med utdanning fra NTNU med fagene fransk, engelsk og samfunnsfag. I tillegg har jeg kroppsøving og yrkespedagogisk utviklingsarbeid i fagkretsen min. Jeg har hatt ulike roller i skolen, men de fleste årene var jeg lærer, de første i ungdomsskolen, deretter i videregående skole. Etter hvert fikk jeg jobbe mer med kompetanseutvikling for skolene og lærerne i Akershus fylkeskommune, som ansatt hos fylkesdirektøren for utdanning. En del av jobben var å arrangere og holde kurs for lærere i videregående skole og utvikle strategier for innføringen av Kunnskapsløftet. Det var en svært nyttig erfaring å jobbe i dette forvaltningsnivået av skolen på et tidspunkt hvor en ny, stor utdanningsreform skulle innføres. Jeg fortsatte å jobbe med kurs og etterutdanning for lærere i Aschehoug forlag.

Nå er jeg seniorrådgiver i Utdanningsforbundet hvor jeg har fagansvar for å utvikle åpne kurs og konferansetilbudet. Det er en spennende og variert jobb. I Utdanningsforbundet ser vi at det er behov for å tilby praksisnære fagkurs. Lærere er svært opptatt av fagene sine, og etterspør kompetanseheving. Jeg er privilegert som får jobbe med mange ulike temaer og fag, det gjør også at jeg må holde meg oppdatert på det som skjer på det utdanningspolitiske området. Nå er jo en ny utdanningsreform i gang, Fagfornyelsen, hvor læreplanene endres. Det må selvsagt speiles i vårt kurstilbud.

Innen det digitale skjer endringene raskt og endringene krever at ansatte i skole og barnehage holder seg kontinuerlig oppdatert, noe som er svært krevende. Utdanningsforbundet har i flere år vært delaktige i NKUL-konferansen i Trondheim. Nå er forbundet også medarrangør for en stor konferanse, SETT-dagene, hvor jeg leder arbeidet fra Utdanningsforbundets side. Konferansen har en praksisnær profil, hvor lærere inviteres til å dele erfaringer med andre. Erfaringsdeling er kjempeviktig, og det er lærerne selv som er ekspertene på praktisk-pedagogisk, faglig utviklingsarbeid.  

Kurs og samarbeidslæring

Hva var det som trakk deg mot å lage kurs?

– Si det, men når jeg tenker meg om, så har jeg vel alltid organisert og laget kurs. Som nyutdannet forsøkte jeg å få med meg så mange kurs som mulig. I etterkant arrangerte jeg gjerne kurs for andre kollegaer og interesserte, og elevene ble stadig prøvekaniner for nye læringsmetoder. Det begynte nok med at jeg ofte var på kurs for kroppsøvingslærere, og arrangerte dansekurs på fritida. Jeg lærte danser fra populære filmer som Flashdance og Saturday Night Fever. Michael Jackson og breakdance slo godt an blant elevene.

Da Akershus fylkeskommune, ved fylkesdirektør Berit Nafstad Lyftingsmo, startet et prosjekt om samarbeidslæring, meldte jeg meg straks på. Jeg skjønte raskt at dette var en fantastisk metode for å drive pedagogisk utviklingsarbeid. Jeg fikk være med på kurs og skolering og så at det hadde en positiv virkning for elevene. Metoden fikk internasjonal oppmerksomhet og man kunne vise til gode læringsresultater blant annet i Canada. Samarbeidslæring er en elev-aktiviserende metode – i mye større grad enn det mer tradisjonell pedagogikk legger opp til, sier Ann Britt Berlin.

– Da jeg begynte med samarbeidslæring, ble elevene mine utsatt for mye av denne pedagogikken, for jeg som lærer måtte jo også lære metodene, og det gjør man gjerne gjennom gjentagelse. Metoden går i korthet ut på at elevene jobber i grupper, at man setter av tid til at de skal bli kjent med hverandre, at alle skal være aktive og får ulike oppdrag og roller i læringsarbeidet. På den måten ansvarliggjøres alle, de lærer å respektere, lytte og å inkludere hverandre. Elevene blir mindre passive, og man må svare for egen læring. Det blir vanskeligere å lure seg unna. En annen viktig ting er at elevene må lære seg hvordan man opptrer i en gruppe. Her ligger det mye gull for god klasseledelse og å skape trygge læringsforhold og forebygge mobbing: Det å lære seg å respektere alle i en klasse, ikke godta negativ adferd, at alle er like mye verdt og at man må finne seg i å samarbeide med alle i klassen.

Å bli inkludert

– Noe av det mest rørende jeg opplevde, var da en elev med utfordringer, som sjelden svarte og sjelden deltok i tradisjonell undervisning, kom etter meg i gangen en dag. Han virket glad og fornøyd og sa at dette hadde vært den beste skoledagen hans, fordi det var første gang han opplevde at medelevene hadde lyttet til ham og følte han kunne formidle noe faglig som de andre hadde nytte av. Det ble en fin opplevelse og lærdom for meg som lærer også, og jeg takket ham for at han fortalte meg det.

Man må hele tiden være bevisst på at man har elever som har det sånn. De stille, som er lett å overse, og dermed kan få lite av lærerens oppmerksomhet. Tanker tar tid, særlig for de med faglige utfordringer, så de tør ofte ikke å si noe høyt i klassen. Men ved å jobbe etter prinsippene for samarbeidslæring og starte i små grupper, kan elever få hjelp mot skrekken ved å si noe høyt. Trygghet er det viktigste å få på plass når du som lærer møter ei ny klasse. Det er viktig å sette av nok tid til å bygge opp et tillitsforhold mellom alle, fastslår Ann Britt Berlin.

Det finnes så mange flinke, innovative og kreative lærere og skoleledere

Har du sett noen tendenser slik læreryrket har utviklet seg?

– Lærerrollen har endret seg og blitt mer kompleks fra da jeg startet som lærer; den følger samfunnsutviklingen på mange måter. Forventninger og krav til hva en lærer skal gjøre har økt, og det samme har antall oppgaver, både i lærerrollen og i skolen generelt. Skolen skal ta ansvar for stadig nye utfordringer i samfunnet. Skolen har fått mer og mer oppdrageransvar, i tillegg til å skulle formidle fag og kunnskap. Det er et økende krav til dokumentasjon, og det er blitt et stadig mer krevende testregime. Stadig flere barn og unge sliter med prestasjonsangst og antallet som får psykiske problemer stiger.

Det digitale på godt og vondt

Du snakker om at lærere burde fått tilbud om kompetanseheving innenfor nye oppgaver. Er det digitale et slikt område?

– Dette er en endring som har kommet over tid, og som utgjør en større og større del av lærerens hverdag. I dag skal en lærer kunne både digitale administrative systemer og nye digitale pedagogiske verktøy og læringsressurser. Utfordringen er hvordan lærerne skal lære alt det nye. Setter arbeidsgiver av nok tid? Får lærerne tilbud om den etter- og videreutdanningen de har behov for og ønsker? Vi vet at det her er store utfordringer og forskjeller.

Det handler om at lærere må få anledning til å heve egen kompetanse, og det handler om å bli motivert for det. På SETT-konferansen jobber vi med akkurat dette. Der henter vi inn mange dyktige lærere som driver digitalt utviklingsarbeid i klasserommene sine hver dag. Det finnes så mange flinke, innovative og kreative lærere og skoleledere, og det er viktig å lage arenaer for å spre erfaringer og inspirasjon. Jeg har selv erfart at gjennom møter med andres praksiser, så har jeg selv tatt nye grep, blitt inspirert til å gjøre min egen undervisning bedre, forteller Ann Britt Berlin.

Opplever lærere, slik du ser det, at elevene har større digital kompetanse enn dem selv, eller hender det at man overvurderer de unges fortrinn?

– De unge har ofte med seg en annen type kompetanse enn de pedagogiske verktøyene skolen tilbyr. Man tror gjerne at elevene kan alle typer digitale systemer, men det gjør de ikke nødvendigvis. Det er viktig å huske på at de kan tilføre annen kompetanse og kunnskap. Det er motiverende for mange elever at de for eksempel kan sende inn leksene sine på en podkast, eller lage en liten film, slik vi så eksemplifisert på fjorårets SETT-konferanse. Kanskje de etter hvert i større grad kan velge hvordan de løser oppgavene sine digitalt. Jeg har selv opplevd hvor mye det kan inspirere og motivere en elev å få vist sin digitale kompetanse.

Dette er jo bare noen eksempler, men det finnes så utrolig mange flinke lærere som gjør mye for å inspirere og motiverer elevene sine. Jeg tenker at det digitale også kan ses på som en utvidelse av den pedagogiske verktøykassa for en lærer, og enda en måte å kunne variere undervisningen på.

Så du tenker positivt på digitale hjelpemidler?

– Ja, det gjør jeg, men det betyr ikke at man skal forkaste alle andre pedagogiske verktøy, man bør heller se på digitale verktøy som en god måte å variere undervisningen på. Jeg syns man burde se fordelene ved både tradisjonelle og nye metoder – at dette blir en enda større verktøykasse å spille på for læreren. Men det finnes helt klart utfordringer med det digitale.

Hvilke utfordringer kan dette være?

– Noen steder har man innført mobilfrie skoler. Det finnes ulike oppfatninger: Enkelte tenker på telefonen som en liten datamaskin de kan bruke til læring og andre synes telefonene blir så forstyrrende og forbyr. Elevene er heller ikke enig om hva som er best.

Den digitale utviklingen går kjapt, og det er problemstillinger skolene og enkeltlærere må ta rask stilling til. Men jeg har ikke tro på forbud, og tenker at dette er noe elever og lærer burde diskutere sammen: Hvordan skal vi ha det her? Det finnes ingen enkel løsning, men jeg mener det må være opp til læreren, og gjerne i samarbeid med elevene, å finne ut av hva slags metoder og verktøy som fungerer best i læringsarbeidet. Forbudslinjer er problematiske. I og med at vi stadig blir mer digitaliserte, må vi forholde oss til det, da er det viktig at elever utvikler godt nettvett og god digital skikk og bruk.

Mobilfrie skoler er blant annet et tiltak for å redusere mobbing. Tror du dette er veien å gå?

– Spørsmålet er jo om det blir slutt på mobbing selv om mobilen er borte. Hva skjer etter skoletid? Det er viktig at man lærer seg mobilvett på skolen. Hvordan man på best mulig måte kan jobbe med nettvett er et viktig tema på SETT-konferansen. Vi har blant annet hatt inn lærere, Medietilsynet og Datatilsynet for å snakke om denne problemstillingen. Problemet med mobbing er at det foregår på flere arenaer enn før. Det skjer ikke åpenlyst, det blir enda mindre synlig for lærere enn det var. Det blir en ekstra utfordring at det skjer på sosiale medier i tillegg, sier Ann Britt Berlin.

Å bety noe for andre

Opplever du spesielle utfordringer i arbeidet ditt?

– Det er mye gull blant lærere, og det er ulik grad av delingskultur på skolene. God skoleledelse gir takhøyde for å dele erfaringer. Deling av kunnskap mellom lærere, for eksempel mellom eldre og yngre, er kjempeviktig. Det er viktig å sette av tid til å snakke sammen, til å reflektere. Det finnes så mange dyktige og kreative lærere som gjør mye spennende – få det ut!

I tillegg er det mange nye utfordringer i samfunnet, og skolen er den eneste fellesarenaen vi har. Det er den eneste arenaen der alle møtes med ulik bakgrunn og utfordringer. Og det er mange unge som har dårlig selvtillit. Man skal være så flink til alt. Perfekte liv er det ingen som har, det tror jeg det er veldig viktig å få fram. Jeg har i mange år brukt den danske filosofen Knud E. Løgstrup (1905–1981) som rettesnor i møte med unge mennesker. Jeg husker ikke sitatet ordrett, men det går på at når du møter andre, vet du aldri hvor stor del av det menneskets liv du holder i dine hender. Du vet aldri hvor mye du betyr for et annet menneske egentlig.

Man må være klar over at det kan være mange ulike skjebner blant elevene. Det er egentlig litt skremmende å tenke på ansvaret man har som lærer. Men man kan velge å bety noe for noen. Det må være et mål å sørge så godt du kan for at alle i klassen din har det bra i undervisningssituasjonen. Det er en verdifull og veldig viktig jobb læreren gjør. Relasjonen mellom elev og lærer er viktig. Amal Aden har sagt det så nydelig i sin takketale til alle de gode lærerne hun har hørt om og selv møtt, hun kaller dem superlærere.

Kan du til slutt dele et gyllent øyeblikk i løpet av karrieren, noe du ser tilbake på med glede?

– Ja, fra tida da jeg underviste i engelsk på videregående, skulle elevene hvert år lese en roman. Vi var tre parallellklasser og tre lærere. Og vi var så lei den romanen vi hadde brukt i alle år og hadde noen fillete klassesett av, og bestemte oss for å ta første bok i Harry Potter-serien i stedet: The Philosopher’s Stone. På det tidspunktet var den ikke oversatt til norsk, den var ganske fersk, og det var ikke kommet film. Filmen skulle komme seinere, inn mot jul, så da vi begynte å lese den var det ingen som hadde sett Harry Potter, og ingen kunne finne seg en norsk oversettelse.

Vi var usikre på om det ble for barnslig at de på videregående skulle lese fantasy-litteratur, men vi bestemte oss for å våge. Og det ble en stor suksess. En britisk skuespiller hadde lest inn boka på cd, og den kjøpte vi inn og lot alle klassene høre første kapittel for å hekte dem på. De ble helt solgt, de syns det var så spennende.

Vi la opp til mange morsomme oppgaver med utgangspunkt i samarbeidslæring. Vi hadde pressekonferanser der en elev fikk være Harry Potter og en annen var J. K. Rowling, vi hadde kortspill, vi kledde oss ut og elevene tegnet karakterene.

Som avslutning bestilte vi Moss kino til formiddagsvisning for alle klassene. Den ene kollegaen vår, Judith Meadow, hadde kjøpt med seg Harry Potter-godteri fra USA, så toget til Moss ble rene Hogwarts Express. Jeg tror aldri det har vært så et kvalifisert publikum på en visning av den filmen noen gang!