Mestringens kraft

En god formidler får det til å se så lett ut at en kunne gjort det selv, sier Mariann Hole, skuespiller ved Nationaltheatret og kjent fra TV-dramaer. Her forteller hun om hvordan hun håndterer roller og om betydningen av et publikum.

Mariann Hole i  hovedrollen som Lulu i «Lulu – Pandoras eske»
Mariann Hole i hovedrollen som Lulu i «Lulu – Pandoras eske» LP Lorentz

I 2014 fikk Mariann Hole Heddaprisen som beste kvinnelige skuespiller. I juryen begrunnelse står det bl.a.:

Noen mener at de beste rolleprestasjonene er avhengig av det man kaller utstråling. Et bedre begrep er energi, den synlige energien på scenen. Rolleprestasjonene til alle de nominerte til prisen for beste kvinnelige skuespiller kjennetegnes av en slik energi, og av kontrollen av den.                                                                       

Hole er ansatt ved Nationaltheatret og er blant annet kjent som Vera fra TV-serien Halvbroren og Tina Yvonne fra humorserien Hæsjtægg. Gjennom to bachelorgrader i skuespill, både fra Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) og Kunsthøgskolen i Oslo, har Hole jobbet beinhardt for å komme dit hun er i dag.

Hole har brent for teater og å spille roller siden hun var ei lita jente. Det startet med å være gøy og moro, men etter hvert ble det noe mer, teateret ble viktig. Hun klarte ikke å legge hobbyen på hylla, og til slutt skulle hobbyen bli et yrke.

Kunnskap skimter gjennom

Gjennom øving og mot til å utfordre seg selv har Hole blitt den gode skuespilleren hun er i dag. Nye prosjekter har gitt henne mulighet til å prøve nye ting hun ikke har gjort før. I møte med nye mennesker finner hun nye måter å kommunisere på. Det ligger mye arbeid bak hver tolkning og timer med øving og studier for å forstå karakteren hun skal være.

– Bak en rolle ligger det masse pugging, terping og pirkearbeid som kanskje kan virke litt kjedelig. Jeg øver mye stemmeteknikk, da det jeg sier skal nå helt til bakerste rad og andre balkong. Også må man være god på tekstforståelse. Dette er noe man kan lære seg, og noe man blir bedre på med erfaring. Formidling handler om å tydeliggjøre noe.

– Hvis det for eksempel sitter noen i salen og ikke hører hva du sier eller ikke forstår hva du sier, så handler det alltid om at man ikke forstår det man sier selv.

Revisoren-Hole-1.jpg
Hole under prøvespilling som Marja i Revisoren. Foto: Marte Garmann

Vinteren 2016 jobber Hole med å sette seg inn i et nytt stykke, Mysterier av Knut Hamsun.  Forberedelsene går i å lese romanen gjentatte ganger, lese om Hamsun, biografier og annen relevant litteratur.

Vendepunktet

I 2013 fikk Hole hovedrollen i Lulu – Pandoras eske, et tøft og vanskelig stykke. Dette var en svært viktig rolle for videre utvikling, og viste seg å være et vendepunkt i måten å jobbe på. Denne gangen skulle hun spille hovedrollen.

Hvis du går inn med rompa først og ikke er motivert, så vil det spre seg ut over de andre

– En hovedrolle innebærer et stort ansvar. Man må være en slags arbeidsleder som må gi andre plass, samtidig som man selv har nok plass til å utvikle hovedkarakteren. Jeg lærte meg å være den som setter standard for hvordan man skal jobbe i en produksjon, jeg prøvde å være en primus motor. Hvis du går inn med rompa først og ikke er motivert, ikke jobber eller har dårlig energi, så vil det spre seg ekstremt ut over de andre. Det jeg lærte, var at toppen må ha en sunn innstilling for å motivere de andre til å pushe handlingen fremover.

Møtet med publikum

Som teaterskuespiller er det møtet med publikum som er det viktigste. En prøveperiode består mye av det å prate om hva man skal formidle, og hvordan. Hole forteller at det alltid er en tenkt vilje til hva publikum skal sitte igjen med etter en forestilling, men at tilbakemeldinger og kritikker ofte viser til helt andre opplevelser.

Man vet jo egentlig aldri hva publikum vil sitte igjen med. På scenen kan vi ikke se publikum, men vi kan høre dem hele tiden. Vi er helt avhengige av publikummet og den energien man får fra dem. Publikummet er forskjellig hver kveld, noen kvelder er det som at de ikke puster, noen kvelder ler de og andre kvelder kommer de med kommentarer som gjør det hele mer levende. Vi tar energi fra publikum, men det betyr ikke at vi får noe dårligere energi om publikummet er helt stille. Det kan være energi i det også. Dårlig energi er lyder fra folk som åpner godteripapir, da er man nok ikke helt inspirerende og kjeder publikum.

– Det beste med å stå på en scene er tankene og følelsene som vekkes i publikum, forteller Hole. Hun mener det er særlig forfriskende å spille for unge mennesker: – Voksne kan være mer blasert fordi de vet og har sett så mye, imens de unge ikke vet hva de skal få og er ikke er så forutinntatte til opplevelsen.

Rollens makt

En person som står på en scene har makt til å si noe, men samtidig har publikummet makten til å dømme. I en oppsetning handler det først og fremst om karakteren. Det ligger mye politisk makt bak en rolle, det gjelder også for personen som bærer den frem, sier Hole.

Man vet jo egentlig aldri hva publikum vil sitte igjen med

– Nationaltheatret er modige og utfordrer gjerne sitt publikum, både i måten å tenke på og måten å se teater på. Jeg føler vi setter opp relevante stykker som ofte tiden kommenterer samtiden, og det er veldig viktig. Alt bør være en kommentar til det samfunnet vi lever i, enten det er komedie eller samfunnsrealisme. Nå for eksempel, så leser jeg om Knut Hamsun, som i tillegg til å være en fantastisk forfatter, dessverre var en rasistisk og med et relativt kjipt kvinnesyn. Og når jeg da skal spille en kvinnerolle så bør jeg ta dette i betraktning. Jeg må ikke, men jeg vil.

Bilde nr 1 - Hæsjtægg.jpg
Mariann Hole som Tina Yvonne fra TV-serien Hæsjtægg. Foto: TV 2

Hole forteller at det er mye verre å skulle formidle som privatperson, enn å gjøre det gjennom en rollefigur. Hun var faktisk veldig nervøs da hun reiste seg og holdt en tale i søsterens bryllup.

– Når jeg blir dømt eller når jeg risikerer å bli dømt som Mariann, er jeg mye mer sårbar enn når jeg kan ikle meg en rolle.

En skuespillers privatliv kan fort forkludre til en rolle, og rollen kan fort få innvirkning på privatlivet, mener Hole:

– Jeg snakker om private ting på en uprivat måte. Jeg har ikke lyst til å være en kjent privatperson i media, men er man en profilert skuespiller så genererer det mer jobb. Det gjelder å finne balanse – holde verden varm med at jeg finnes og at jeg jobber, samtidig som jeg kan gjemme meg bort.

– I et stykke må jeg alltid bli kjent med karakteren og kunne forsvare den for sine handlinger på en eller annen måte. Jeg står stort sett inne for den rollen jeg gjør, men jeg må vite hva jeg vil med den og hvorfor stykket blir satt opp.

Hva som er drømmerollen kan ikke Hole gi noe konkret svar på. Hun opplever ofte at drømmerollen blir drømmerolle underveis, at den blir mer interessant jo mer hun blir kjent med den. Til nå har Hole spilt mange ungpikeroller og håper derfor at hun kan møte nye utfordringer i en voksenrolle. Hun spiller gjerne en kvinnerolle i en av klassikerne.

Om det ikke blir på en scene, så vil i alle fall voksenlivet snart gjøre seg gjeldende på privaten, der skal hun snart innta mammarollen. – Jeg gleder meg veldig, forteller Hole.