Tone Evensen er norsklærer med solid faglig bakgrunn og bred erfaring med norskundervisning blant flerspråklige elever, kurs- og foredragsvirksomhet. Hun arbeider med ungdomsskoleelever, barn og ungdom med særskilte behov, asylsøkere og voksne innvandrere. I tre år arbeidet hun med utvikling av nettbaserte læringsressurser og ulikeprosjekter i NAFO (Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring), og nå er hun tilbake som norsklærer blant sine elever på Voksenpedagogisk senter i Ringsaker.
– Vi er glade for å hedre en fabelaktig formidler som gjennom sitt arbeid med undervisning av flerspråklige elever er med på å utvikle norskundervisningen, heter det i juryens uttalelse da Kopinors pris for fabelaktig formidling 2018 ble overrakt. Uttalelsen fortsetter:
– Det viktige lærerarbeidet er sentralt for den enkelte elevs integrering og mulighet til å bidra med sin kunnskap til å forme og utvikle det norske samfunnet.
Det høres veldig flott ut og vi vet det er flott, men vi vet også at vi har med å gjøre en norsklærer som kjenner på en rekke av utfordringer hver eneste dag. Etter en prat skjønner vi at det er kanskje nettopp derfor hun har valgt akkurat denne jobben.
Hva gjør du når læreverkene ikke strekker til?
– I klassen min er det 20 elever, det innebærer mangfold på alle plan, forteller Tone. Det er spredning i alder, ulik språkbakgrunn, kultur, religion, variasjon i botid i Norge og svært ulik skolebakgrunn. Å finne et skoleverk som passer for alle i en slik klasse, går ikke.
Jeg tar utgangspunkt i skjønnlitterære tekster, for eksempel Brødrene Løvehjerte. Vi leser høyt, og de som har knekt lesekoden leser egne utdrag på norsk, forteller Tone. De som kan lese på eget morsmål får i tillegg teksten på sitt eget språk, tigrinja, persisk og arabisk. Når vi leser utdrag lager vi kopier og understreker ord som er vanskelig eller noe som de skal merke seg spesielt.
I et slikt arbeid er det også mye som foregår rundt teksten, muntlige ferdigheter et viktig. Vi snakker om innholdet, vi skriver felles sammendrag før vi skriver egne tekster. Vi har dekorert hele veggen med foto av kirsebærblomster, kart over Nangijala, tegninger og beskrivelser av karakterene og ordlister med oversatte ord til morsmålet. Og vi ser på filmen basert på Astrid Lindgrens roman.
Hvordan vet du at alle får med seg hva historien handler om når det er så mange språk i sving?
– Vi kommuniserer mellom ordene og magisk nok så blir det språk av det etter hvert, smiler Tone.
– Ta veggen vår som eksempel, jeg hadde en gutt som bare hadde vært i landet i seks måneder. Han hadde arabisk som morsmål. Vi hadde jobbet en stund, også kom det en helt ny gutt. Da spurte jeg den første om han kunne hjelpe til med å introdusere historien om «Brødrene Løvehjerte». Han tok med seg den nye gutten bort til veggen og imens han pekte og fortalte på arabisk kunne jeg følge med. Hva han pekte på, det levende og engasjerte kroppsspråket og rekkefølgen mellom tegninger og kart, formidlet at han hadde mye av historien inne.
Animasjonsverksted i norskundervisningen
Tone tar i bruk innovative og kreative metoder i sin norskundervisning, og hun har over tid latt elevene få delta i et vidt spekter av kreative og meningsfulle aktiviteter. Hun har blant annet arrangert fortellerverksted, rap-verksted, utstillinger, Tale som Ted-prosjekter og debattkurs. I fjor mottok hun den europeiske språkprisen for bloggen Glimt fra et flerspråklig klasserom.
Mange har merket seg hvordan Tone kobler sammen flerspråklige elever og ordinære ungdomsskoleklasser og høgskolestudenter i forteller- og animasjonsverksted. Hun er også opptatt av at slike prosjekter må sikres også høy teknologisk kvalitet på form, lyd og bilde og sørger for samarbeid med kompetente profesjonelle miljøer.
– Flere av mine elever har aldri tegnet før, sier Tone. Vi jobbet med et animasjonsprosjekt hvor vi samarbeidet med elever i en vanlig skole. Utgangspunktet var at vi hadde snakket sammen i klassen om at mange ønsket å bli kjent med andre unge fra lokalmiljøet. Vi diskuterte hvordan vi kunne gå frem for å få dette til. Særlig kom det frem et viktig spørsmål: «Hva skal jeg snakke med vanlige ungdommer om?»
Vi tok utgangspunkt i eventyrene, de er jo universelle. Vi inviterte med en vanlig 10. klasse fra den lokale ungdomskolen til å jobbe med oss i et animasjonsprosjekt hvor vi skulle fortelle to eventyr. Det ene eventyret, Den arrogante bjørnen, ble fortalt av en afghansk gutt, og det andre var Askeladden som kappåt med trollet. Underveis i arbeidet ble Askeladden til Askida og fortalt både på norsk, dari, pashto og usbeki, og vist på film. Alle var med og tegnet. Jeg fikk litt støtte fra Redd barna og kunne engasjere Mads Grorud som profesjonell leder av animasjonsverkstedet vårt, og Mehda Zolfakari til å lede fortellerverkstedet vårt. Filmene ble vist og vi hadde premierefest
En jente sa: Jeg visste jo at vi skulle bli kjent med disse afghanske guttene, men jeg ante ikke at vi skulle bli så gode venner.
Ved avslutningen av prosjektet intervjuet jeg alle elevene, både de som var med fra ungdomsskolen og min klasse, om hva de hadde fått av erfaringer, om hva de hadde lært, om hvordan de hadde opplevd å være med på prosjektet og om de hadde fått noen nye venner. Alle i min klasse hadde lært mye mer norsk, de hadde lært å tegne, og de hadde lært om norsk skole utover det å være på voksenopplæringen. Og ikke minst, de hadde fått noen nye venner. De norske elevene sa de var glade for å ha vært med, de hadde lært mye om andre kulturer, og at de ikke var så forskjellige.
En av guttene hadde aldri tegnet før. Det var en 17-åring, han holdt frem en tegning av en bjørn. På spørsmål om hva han hadde lært, sa han: «Jeg har lært å tegne, og nå kan jeg tegne en bjørn.» Han var så stolt av tegningen. Tone ler med en lykkelig latter imens hun forteller.
– Når du opplever å kunne mestre noe blir du også i stand til å kunne lære mer, sier Tone og blir alvorlig. – Å gå via kunsten med de voksne elevene gir veldig gode resultater. Språk er noe mer enn bare ord. Vi kommuniserer med bilder, kroppsspråk, kjenner på det, tar på det. Det er ikke bare å oversette et ord, vi bruker mye bildestøtte og visuelle opplevelser av situasjoner for å understøtte språklig oppfattelse
– Elevene er veldig forskjellige, noen setter i gang å tegne, og noen sier også bare: – Nei, jeg tegner ikke, forteller Tone. Noen av disse ble oppmuntret til å velge seg annen kreativ vei og valgte å lage rap-film. Plutselig oppdaget de at en tekst kan være vanskelig å oversette, og de måtte lete etter nye ord og strekke språket på en slik måte at de kunne formidle sitt budskap. For å få det til, måtte de forholde seg til setningsoppbygging, rytme og mening for å skape det uttrykket de vil ha. Slikt blir det kreativ læring av:
Tone – eller Zuper-Tone, som elevene kaller henne – verdsetter mangfoldet i klasserommet og anerkjenner både elevenes morsmål og den kompetansen de har med seg til undervisningen. Det er interessant å høre hvordan hun knytter læring til identitet, språk, kultur og samfunn på nye måter. Det hender at hun ikler seg litt kostymer for å understreke et poeng.
Men, hvorfor kaller de deg Zuper-Tone?
– Det var et superhelt-prosjekt vi hadde, ler Tone. Vi skulle skrive fagtekster og leste tegneserier og snakket om Spider-Man. En del av oppgaven var å skrive på en beskrivende tekst med utgangspunkt i en valgt superhelt. Etterpå skrev elevene en fantasifortelling med tittelen; «Hvis jeg var superhelt». Jeg tror jeg hadde med en rød kappe eller noe sånn, fløy litt rundt i klasserommet. Senere var det en elev som sa at Tone gjør det umulige mulig. Det var en av guttene som hadde laget en rap-film, han var engstelig for at det ikke ville gå. Men jeg oppmuntret dem til å prøve, og sa at det var mulig. Det gjorde inntrykk og etter det kalte han meg Zuper-Tone.
Formelen for magi
Å undervise flerspråklige, handler det stort sett om nybrottsarbeid?
– Jeg liker jo å være kreativ, så noe av valget mitt ligger i muligheten som dette arbeidet gir, sier Tone. Det gjelder å finne en del her og litt der, og så lager jeg mye selv. Jeg har etter hvert tenkt at jeg skal lage ferdig et nytt helhetlig læremiddel for denne elevgruppen. Det vil ta litt tid for jeg gjør det gjennom praksis, og det må gjøres ordentlig for det handler om undervisning av mennesker.
M for mangfold, A for anerkjennelse, G for gjenkjennelse, I for inkludering, S for samarbeid, K for kreativitet
– Det er mange som har laget noe for denne gruppa, ofte syns jeg det er ganske likt, sier Tone. Mye er laget for voksne som skal raskt ut i arbeidslivet. Det formidles ofte litt statisk og gir liten mulighet for å strekke språket til ulike sitasjoner på ord og setningsnivå. Sjangerpedagogikken gir en helt annen mulighet for språkforståelse, den tar utgangspunkt i en hel tekst om noe som er interessant og vekker tanker om noe du er opptatt av. Den type læring gjennom erfaring, bringer egen kulturell bakgrunn inn i situasjonen. Jeg tror det er helt nødvendig for å oppnå dybdelæring, å skape sitt eget ståsted med ordene, snarere enn å skulle pugge ord og syntaks som skal formidle noe innlært, det blir bare beskrivelse av en ytre handling.
Min formel for magi i klasserommet er M for mangfold, A for anerkjennelse, G for gjenkjennelse, I for inkludering, S for samarbeid og K for kreativitet. Da blir det magisk.
Blir du ikke frustrert av alle utfordringene som oppgaven innebærer?
– Det er klart det er mange utfordringer, men i utfordringene ligger det også muligheter. Å ha 20 elever med så ulik bakgrunn utfordrer hvordan vi legger opp undervisningen. Å drive tradisjonell tavle–og–bok-undervisning vil gi lavt læringsutbytte for de fleste, og jeg som lærer vil ha lite tid med den enkelte. Derfor har jeg valgt å legge vekt på samarbeidslæring. Jeg setter bevisst sammen elever på tvers og med ulike bakgrunner. Da opplever elevene at de er forskjellige, men at de kan hjelpe hverandre. Metoden gjør at vi får til mye med lite og samtidig skaper denne måten å jobbe på, en situasjon der elevene får en demokratisk holdning til hverandre.
Men det er vel elever som ikke får til det?
– Nei, jeg tror jeg er veldig heldig, jeg får de beste elevene, smiler Tone. Hun blir alvorlig. – Selvfølgelig går ikke alt av seg selv. Men jeg har tro på å framsnakke elevene mine og ser at det fungerer. De tjue elevene lærer ikke det samme, ikke like mye og ikke samtidig, men alle lærer noe og en opplevelse av mestring på sitt nivå. For eksempel kan de oppnå flere synergier gjennom å samarbeide i grupper. Han som akkurat har knekt lesekoden kan oppleve at han kan noe. De andre vil at han skal skrive på deres vegne når de samskriver, og han får masse skrivetrening og mestringsfølelse. De andre blir ivrige i muntlig og ser etter hvert at det de mener nedfelles skriftlig. I begynnelsen forstår ikke alle dette med samarbeid, men etter hver skjønner de mekanismene i og fordelene med felles samarbeid.
Hvor lenge er de på skolen?
– Stort sett er de på kurset gjennom et år. Det blir veldig fint å ha noen som er inne i arbeidet når det plutselig kommer tilflyttinger til kommunen og nye elever begynner midt i året. Da ligger det gode forutsetninger til grunn for at de nye kommer godt med i samarbeidet. Nå kommer det tre-fire etter nyttår vet jeg. De går rett inn i en klasse som er etablert. Slik får vi det til å fungere.
Grunnskole for voksne er hos oss delt i grunnskole 1, 2 og 3. Elevene kan altså gå inntil tre år hos oss før de tar grunnskoleeksamen. Opplæringsloven regulerer retten til grunnskoleopplæring og kommunene har ansvar for å oppfylle retten. I voksenopplæringa er det også deltakere på norskkurs og i introduksjonsprogram. Disse rettighetene reguleres i introduksjonsloven. Grunnskole for voksne avsluttes med eksamen, mens andre deltagere tar en avsluttende prøve i norsk og samfunnskunnskap.
Bli kjent med meg
De bor i Ringsaker mens de går på skolen, blir mange boende eller flytter de? Får du noe inntrykk av hvordan det går?
– De første jeg hadde, bodde på mottak og ble flyttet hele tiden. Blant de vi har nå, er alle bosatte i kommunen og mange blir boende etter utdanningen. Blant de første som bodde på mottak har jeg kontakt med ganske mange. Alle fra dette året var enslige mindreårige, og blant dem som ikke fikk bosetting og opphold i Norge er det flere som ikke har det bra. Blant de som fikk opphold har jeg oftere kontakt,- og der går det bra med flere.
Dette er en helt annen jobb enn å være lærer for elever mellom kl. 8–15.
– Ja, og dette med relasjoner er veldig viktig. Som de fleste lærere vet, så tar det tid å bygge relasjoner og mange, særlig de enslige mindreårige som ikke har så mange andre, knytter seg tett til læreren. Når jeg spør elevene hva de forventer av en god lærer, svarer de med et klokt råd som jeg har valgt å følge: Bli kjent med meg.
Det er selvsagt tidkrevende, men man må jo ha tid. Og mens vi jobber i prosjektene blir vi kjent med hverandre. Det handler om å se alle hver dag, faktisk bruke hele seg og se. Det er ikke så mye som skal til for å gjøre seg små observasjoner, små ting som at noen har en dårlig dag, noen har opplevd litt mestring. Jeg er virkelig heldig som får tilbringe tid med dem.